– Kyra, kyra, kyra! kaller budeia Dyveke Bakke (67) mens hun går i fronten av en flokk på tolv kyr.

Hånden holder rundt en gjeterstav mens bena bykser raskt av gårde for å holde tempoet til flokken.

– Jeg snakker til dyra som jeg gjør med folk. For at de vil gå etter meg må jeg være trygg, bestemt og snill, forklarer Dyveke om hvordan hun leder flokken etter seg.

GENERASJONSOVERFØRING.

I starten av juli, hvert år siden 2011, har Dyveke gått denne ruta og kyrne har fulgt etter. Fra gården i Hallingdal til frodige Oddestølen i Iungsdalen, hvor dyrene beiter på det fjellet har å by på gjennom sommeren.

Dyveke har vært budeie i Hallingdal siden 1979. Buføring kalles denne årlige hendelsen, som har foregått i uminnelige tider. På stølen produseres og foredles melkeprodukter, som blant annet forsyner Iungsdalshytta vegg i vegg.

Det levende stølslivet tiltrekker et stort antall turister hver sommer.

Aktiv seterdrift har imidlertid blitt et stadig sjeldnere syn i Norge. Driftsformens overlevelse er avhengig av dedikerte arvtagere som kan føre kunnskapen videre. En av disse er Karoline Sæter (29).

Som Dyvekes protegé har Karoline blitt opplært innen budeieyrket av sin mentor. Nå er Karoline rustet for en hel sommer som budeie på Oddestølen i Iungsdalen.

– Det er helt utrolig hvor mye kunnskap Dyveke besitter, og jeg ble overrasket over hvor mye hun kunne lære meg om stølsdrift som jeg aldri hadde gjettet at jeg måtte kunne.

KREVENDE YRKE.

Karoline Sæter kommer fra et småbruk som heter Sæter, litt over en time unna Oslo. Sæter har blitt drevet hovedsakelig av kvinner tilbake i tid, og som odelsjente og eneste arvtager har Karoline bestemt seg for å ta over småbruket. Å jobbe som budeie er god trening for det, mener hun.

– Jeg merker at jeg har et godt lag med dyr. Det er veldig viktig å være trygg og rolig rundt dem, da går alt så mye bedre, sier Karoline.

I noen intense døgn følger Karoline den mer erfarne budeia i hælene og noterer flittig i notatboken om alle detaljene det er viktig å kunne. Særlig innen renhold av melkerommet, håndtering av melken og foredlingen av den må hun notere mye, da prosessene er ganske innfløkt for en som er nybegynner.

Selv om Karoline er oppvokst på et småbruk, har hun aldri før brukt separeringsmaskin eller melket kyr. På kun få dager får hun grepet på melkingen og separeringsprosessen, i tillegg til å lære seg å lage den berømte Iungsdalsrømmen. Noe lettvint arbeid er det ikke, kan Karoline fortelle:

– Det er mange hygieneregler for melkeproduksjon, pH-måling og temperaturregulering, i tillegg til at det å bære 20 liters melkespann er litt av en styrkeprøve, forklarer hun.

Når turistene kommer inn i fjøset, er det mange som er nysgjerrige på melkingen og separeringsmaskinen, og alle får tilbudet om å smake på melken av Karoline:

– Det er svært få som tør å smake råmelken, som kommer rett fra jurene. De fleste velger å smake melken som kommer fra separeringsmaskinen, men jeg synes at styrkeprøven er å smake råmelken!

STØLEN SOM SKAPER STORE INNTRYKK.

På veggene i fjøset henger det barnetegninger som Dyveke har fått i gave av alle de små som har vært innom fjøset for å hilse på dyrene.

En jente som heter Maja syntes at å være med dyrene på stølen, var noe av det største hun hadde opplevd, og kom igjen og igjen med moren sin. Maja fikk sette navn på en av kvigene – så fremdeles den dag i dag heter en av kvigene i Iungsdalen Maja. 

– Jeg har fått bøker, tegninger og brev fra turistene i Iungsdalen, og tenkt for meg selv: Har det virkelig betydd så mye? undres Dyveke.

Karoline har fått erfare mye av den samme begeistringen og mener at Oddestølen «vekker noe» i menneskene som besøker den.

– Eldre mennesker som er oppvokst med kyr, blir som barn igjen når de får se stølen, forteller hun.

GODKJENT BUDEIE.

I slutten av august er sesongen over for stølsdriften på Oddestølen. Fire griser som har vokst seg fete, ti flaksende høns, ti kopplam og fire geitekillinger blir fraktet over vannet i båt.

De tolv kuene begynner å kjenne at sommeren i fjellet er over. Beitet er blitt tørrere og snart nedspist. Kuene begynner å lengte hjem.

Karoline Sæter bestod den største budeie-prøven da hun klarte å buføre alle kuene tilbake til gården i dalen og konkluderer på slutten av sommeren:

– Å være budeie er en av de fineste jobbene jeg har hatt. Det overrasket meg hvor naturlig det falt meg, kanskje er det min mormor som drev gård sine ku-gener jeg har arvet?