– Hva ønsker du å kommunisere med bildene dine?

– Først og fremst lager jeg bildene for meg selv. Jeg ser etter det som er pent og vakkert fordi jeg tror det har en verdi for oss som mennesker. Det ønsker jeg å dele med resten av verden. Jeg synes det er godt å se noe vakkert når verden kan være mørk og jævlig. Det er viktig for meg å spre skjønnhet. Som Dostojevskij skrev i Idioten, «skjønnheten skal frelse verden», det synes jeg er et nydelig sitat. Det er ingen store budskap eller beskjeder i kunstverkene mine. Jeg går ut og ser noe fint, lager et maleri og liker best prosessen underveis. Det ferdige maleriet er ikke så viktig for meg, det er heller det å skape noe som betyr noe for meg. Samtidig er det jo hyggelig at det blir likt og delt når det er ferdig. Jeg følger kun min egen intuisjon, det er null intellektuelt arbeid bak hva jeg velger å male.

– Det kan se ut som om du heller oppsøker naturen på regnværsdager enn i strålende sol?

– Selv om jeg elsker sommeren, sliter jeg med å finne motiver å male på den tiden av året. Jeg synes det er deilig å være ute om sommeren, men jeg synes det blir flatt lysmessig. Det gir meg ikke den dype følelsen som jeg får på høsten og om vinteren. Drittvær treffer meg rett og slett mye mer visuelt. Global oppvarming og endring i klima er utrolig trist, men jeg må innrømme at jeg fascineres av ekstremvær. 

– Flere hevder at bildene dine kan være noe mørke?

– Jeg vet at mange mener at bildene mine er mørke, men vakre. Personlig ser jeg ikke det mørke ved dem. Når jeg har stått i den mørke mentale tåka i flere år, har jeg nok lært meg til å se lyset, og det vakre i det mørke. Innimellom kan det være lettere å se lyset når det er mørkt.

– Du har tidligere jobbet som profesjonell snøbrettkjør er i mange år, hvor du må ha vært ute i all slags vær. Hva betyr naturen og skogen for deg?

– En gang for mange år siden under en fotoshoot i Japan innså jeg hvor hjemme jeg følte meg i skogen der. Det samme har jeg opplevd når jeg har vært på jobb som snøbrettkjører i andre deler av verden. Naturen og skogen har fått meg til å føle meg hjemme, selv om jeg i fysisk forstand har vært utrolig langt hjemmefra. Det var en liten åpenbaring for meg hvor mye skogen betydde for meg. På den tiden bodde jeg i byen, og jeg innså at det var helt feil. Innimellom kan verden være kjip og grå, men jeg oppdaget at jeg ikke følte det sånn når jeg gikk ut i skogen. Så da begynte jeg å oppsøke skogen mer. Jeg teltet alene ute på vinterstid og gikk lange turer. Da fant jeg også ut at motivene kom til meg. I Japan har de et begrep som de kaller Shinrin Yoku som betyr skogsbading på norsk. Jeg mener vi har det samme i Norge, vi kaller det bare «å gå på tur». Som oftest er det ikke noe mål med å gå på tur. Og ofte foregår turen i en skog. Japanerne har bare vært litt mer poetiske enn oss. I alle land som har klart å ta vare på naturen ser vi hvor mye det betyr for menneskene der. Fjerner vi mennesker oss fra naturen, ser det ut til at vi kan glemme den mer og mer, og det tror jeg ikke er en god ting.