Bildene vi presenterer her, utgjør en liten del av verket ditt "nitti sekunder til midnatt". Kan du fortelle litt om det?
– Det er vel et dystopisk kjærlighetsbrev til det vi har i dag. Til den naturen som fremdeles eksisterer. Det er dystre utsikter fra klimaforskerne, men vi kan ikke spå fremtiden, og det er vanskelig å ta innover seg hva endringene faktisk vil bety. Ved å fokusere på, og nyte det vi har i dag, kanskje vi kan finne ro og inspirasjon til å gjøre små skritt for enkeltindividet på vegne av menneskeheten? Å skulle være dommedagsprofet og rope «the end is near» kan knekke hvem som helst, og er lite effektivt. Å bidra til å og inspirere andre til å se hva vi har, og samtidig være så privilegert at jeg kan omgi meg med det, må vel være det beste man kan håpe på. Et vendepunkt for meg personlig var da jeg hørte et intervju med en forsker i Australia som tidlig advarte om korallrevenes død. Han ropte av full hals, hvilket også holdt på å knekke ham. Det tok noen år fra jeg hørte dette, til jeg fant den samme aksepten. Det var da arbeidet med dette prosjektet løsnet.
– Så du ønsker ikke nødvendigvis å formidle at alt går til helvete, og at vi må handle?
– Mer at du skal sette deg ned i lyngen og se hva du har. Og så får man gjøre så godt man kan som enkeltindivid.
– Hvor kommer tittelen nitti sekunder til midnatt fra?
– Den kommer fra tidspunktet på Dommedagsklokken, en metafor for menneskets avstand til selvutslettelse. En påminnelse om farene vi må gjøre noe med for å sikre artens overlevelse. Et prosjekt som ble startet i 1947 av en internasjonal gruppe forskere som hadde deltatt i the Manhattan Project. Vi har aldri vært nærmere midnatt enn nå, og ti sekunder har forsvunnet siden jeg lanserte prosjektet som hundre sekunder til midnatt. Da tiden endret seg, gjorde prosjektet også det, og innholdet gjenspeiler metaforen og har forsvunnet. Ti prosent av prosjektet er vekk.
