Vi var tre jenter på tur, og målet for helgen var helt nye, arkitekttegnede DNT-hytter. Det hadde tatt litt vel lang tid å hente leiebilen og handle inn mat på veien, og vi var, som alltid, litt sent ute.

– Vi har ikke dårlig tid, sa jeg.

– Hytta er jo bestilt! Vi har egen hytte!

– Men det står her at om man ikke er fremme før fem, kan andre ta sengeplassene i hytta vår.

– Filleren!

Det som skulle være en fin, rolig tur oppover i nydelig norsk natur, ble i stedet en melkesyrefest av dimensjoner.

Marie gikk først, med lange, seige bein, mens Ina og jeg lå litt etter. Jeg var likevel positiv, Marie var sprek, dette kom jo til å gå bra, tenkte jeg, helt til det, ut av det blå, kom en mann, en mann med usedvanlig lange bein.

Han var som tatt rett ut av en Ivo Caprino-film, lignet på selveste Askeladden, og han nærmest fløy forbi oss på stien.

 – Dere skal til Skåpet, ja, ropte han idet han satte forbi.

– Ja! Men vi har bestilt hytte!

 – Ja, men det gjelder ikke hvis dere ikke er der innen fem. Da er det fritt frem! Hoho! Mannen med lange bein langet oppover stien. Vi satte opp tempoet, Marie i front, Marie måtte gå.

«Gå, Marie!» ropte Ina og jeg, «du er raskest!»

Dette var alt annet enn avslappende slik vi hadde sett for oss. Marie forsvant, i jakt på mannen med lange bein og to damer i 50-årene som også hadde gått forbi i full fart. Ina og jeg gikk alt vi maktet, mens vekten av Solo og crème fraîche og meierismør, til og med seks egg og et nybakt brød, gnagde mot ryggen.

Vi stoppet ikke for noe, bare gikk og gikk. Helt til vi rundet en sving.

Der sto han. Mannen. Ikke mannen med lange bein, han var over alle hauger, men en annen mann. Han så tilsynelatende normal ut, var ganske høy og var på tur med et vennepar. Men det var noe intenst med blikket hans.

Han spurte hvor vi skulle, hvor gamle vi var, og kom stadig litt nærmere. Han hadde stoppet Marie også og sto nå bare et par centimeter fra ansiktet hennes.

– Å, er det bare dere tre? Så hyggelig, sa han.

Vi hadde dårlig tid, vi skulle rekke frem innen fem, og idet vi satte av gårde igjen, ropte han: «Sees på hytta da, jenter!»

Etter seige stigninger og med vonde lår rakk vi akkurat frem og barrikaderte oss inne i hytte nr. 3. Alene.

Raskt var motbakkene glemt og gleden stor: Hytta var sjukt fin.

Nå var det fredag og taco – og den skulle lages i hovedhytta. Det var god stemning, det vil si, helt til mannen fra stien kom inn på kjøkkenet.

Nå hadde han, av uvisse grunner, tatt på seg en hvit kjortel.

Damene i 50-årene hadde akkurat blitt ferdig med å lage middag og satt litt lenger unna. Det var endelig vår tur, og kjøkkenet var ledig.

Mannen i kjortel spurte hva vi drev med. Selv drev han et firma og var gründer. Laksegründer. Paret han kom sammen med, var ikke å se.

Vi nikket, og tacolagingen fortsatte rolig for seg, mens laksemannen ble stående og kikke på oss. Idet Marie skulle kutte agurk, gikk han bort til agurken og tok den opp.

– Hehe … sa han, og holdt den opp.

– Denne var stor. Han fortsatte å holde opp agurken mens han stirret på oss.

Damene ved spisebordet stoppet litt opp, det ble pinlig stille, men ingen sa noe, hva skulle man si?

– Øh. Den er til tacoen, sa Marie.

Laksemannen ga agurken tilbake og forsvant inn på rommet sitt. Vi spiste taco og forsvant fort tilbake til egen hytte.

Dagen etter var laksemannen borte, og vi pustet lettet ut da vi kunne kutte agurken i fred.

Det var sol, og vi gikk en lang tur i området, før vi endelig fikk prøve badstua. Den leverte. For en dag, sa vi fornøyde og kikket utover landskapet da vi slappet av i hytta etterpå.

– Men er det ikke …?

Jo da. Laksemannen. Han strente nedover fjellsiden. Han var tilbake. Heldigvis hadde det kommet flere andre også, en mann og sønn i et telt, og to bergensere.

Og hyttevakta var endelig på plass. Det føltes tryggere å innta kjøkkenet.

På kvelden ble det fyrt opp bål, og hytta var i feststemning.

Bergenserne hadde med øl, både til oss og de andre damene, og pappaen i telt hadde fått sønnen til å sove og ville være med, han også.

Hyttevakta var ikke så glad, men sa det var greit med bål så lenge det var stille klokka 23.

Laksemannen var også der, nå i hvit kjortel igjen. Med hodelykt og gitar. Han holdt litt mer avstand og var heldigvis mer opptatt av gitarspillingen enn av oss. Helt til vi skulle legge oss. Da ble laksemannen ivrig igjen.

– Hehe … Hvor sover dere da? Det er ikke lås her, vet dere, sa han.

– Du, rolig nå. Du får sove på eget rom, sa en av bergenserne.

Men det ville ikke laksemannen. Han lå lenge og slappet av ved bålet, som en gjedde i sivet. Hyttevakta prøvde få ham til å slukke bålet og sove, men det ville han heller ikke.

Vi gikk og pusset tenner og håpet at han var borte da vi kom tilbake. Men nå hadde laksemannen lagt seg på utsiden av hytta. Svømte nærmere og nærmere.

Panikken brøt ut for fullt, kunne vi vekke hyttevakta? Eller bergenserne? Eller den hyggelige pappaen i telt? Nei, det ble rart, det også.

Nødløsningen var en ståltråd vi fant i boden ved utedoen, som vi surret utallige ganger rundt håndtaket og rundt en stolpe opp til hemsen.

Det ble forbud mot å tisse på natta, vi måtte holde oss alle tre, og da vi så ut en siste gang før vi la oss til å sove, lå laksemannen og sov rett foran døra.

Det var heldigvis det siste vi så av ham. Men han er hverken den første eller siste intense fjellmannen jeg har møtt.

I 2014 lanserte DNT fjellsjekkeregler.

Fjellsjekkeregel nummer én lyder som følger:

① Legg gjerne ut på sjekking på fjellet uten trening.

Øvelse gjør mester! Men … Hva med å etablere noen spilleregler? Alle på fjellet er ikke på fjellet for å sjekkes opp. Noen er på fjellet for å være alene eller på tur sammen. Selv også folk som meg, i 30-årene. Selv om vi ikke har på røde luer. Likevel er disse spillereglene ofte som forduftet for ivrige fjellmenn.

Ta for eksempel en annen mann. En ildsjel på dugnad på Blefjell for flere år siden, som bare «skulle titte innom », flere ganger, opp til ti ganger, en kveld da vi en gjeng studen ter var på tur og hadde bestilt hybelen. Han likte spreke fjelljenter, sa han, og kikket på oss i ulltøy.

Da vi skulle betale, hadde jeg ikke dekning. Hoho, sa han, du kan jo bare skrive ned nummeret ditt her, på denne lappen, du kan vippse senere, hehe, bare skriv nummeret ditt der. Der ja! Nummeret!

Jeg skrev ned nummeret til Kykelikokos, 815 493 00, krøllet lappen og fikk en kompis til å vippse, i stedet.

② Fjellsjekkeregel nr. 2: Meld fra hvor du går, slik at man kan møtes igjen.

Du trenger ikke engang være på fjellet. Marka, hallo! Hvilken sjekkearena! Som den ivrige skiløperen på toget, med gård på Vestlandet, prosjektleder med eget selskap, en som hadde fullført både Birken og Vasaloppet opptil flere ganger, ja, med svært god tid, som spurte om jeg skulle gå til Kikut.

Nei, det skulle jeg ikke. Han hadde den perfekte løypa, på Strava. Åh, det var synd, jeg har ikke Strava. Men du har vel Snap? Vi skal ikke gå sammen?

⑧ Fjellsjekkeregel nr. 8: Gå ikke alene, spør om dere skal slå følge.

Jeg er veldig dårlig på å si nei. Jeg burde helt sikkert ha sagt «Nei, det har jeg ikke». «Nei, du kan ikke få den agurken.» «Nei, du kan ikke få nummeret mitt.» «Nei, jeg har ikke Snapchat.» Men det er vanskelig med ivrige menn. Som om man aldri helt vet hvordan de skal reagere midt i all intensiteten.

Jeg ga mannen med gård snappen min og angret umiddelbart. Han skulle vise meg noen bilder av favorittløypa, men endte opp med å sveipe litt for langt (kanskje av erfaring), sveipet innom et nakenbilde av en dame på hotell, ohoi, og la kjapt vekk telefonen igjen.

Jeg kom meg av toget, han skulle heldigvis videre, men mange av løypene korrelerte, jeg byttet kurs, sjekket febrilsk at Snap Map var av, ringte samboer og fortalte om togfadesen, at det sikkert kom til å gå bra.

Og det gjorde det jo, jeg traff ham ikke igjen. Han snappet bilder av seg selv, hele dagen, nydelig tur, hvor var jeg i løypa? Jeg svarte aldri.

Noen uker senere sendte jeg en melding, at Snapchat var forbeholdt familiegruppa og samboer. Fikk svaret:

– Åh, så ikke noe haram altså. Og en aubergine-emoji.

Så, kjære fjellmenn. Det er mange av dere. De aller fleste er veldig, veldig hyggelige. Og de aller fleste er, akkurat som meg, bare på tur. For å se natur. For å si obligatoriske «hei!» og oppføre seg sivilisert mot andre mennesker. Og kun det.

Men dere andre: Vær så snill. Føl dere frem, vend i tide, og snu lenge før det blir skamfullt.