Sola steker i den bratte kneika opp fra Goksøyr på østsiden av øya Runde utenfor Ålesund. Svetten renner i strie strømmer bare hundre meter oppe i bakken.

Sekken er fylt med fotoutstyr og andre nødvendigheter for flere netters overnatting ute på Runde fyr.

Mitt første møte med fugleøya Runde var i 2006. Det er snart to tiår tilbake i tid.

Siden den gang har sosiale medier som Instagram og TikTok inntatt skjermene, Donald Trump har blitt amerikansk president og Russland har gått til krig mot Ukraina.

Mye har også skjedd med fuglene.

EN FLYGENDE SØPPELBØTTE.

På vei ut til fyret går jeg forbi stupet nedenfor Raude tinden, der havhestene pleide å hekke. En enslig steinskvett sitter og kvitrer idet jeg går forbi. Ellers er det tomt.

Bare en bratt gresskledd skrent med et fuglefredningsskilt avslører at dette var hekkeplass for de gråhvite stormfuglene. Det er flere år siden havhesten forsvant som tallrik hekkefugl på Runde.

Noen mener at det har en sammenheng med et forbud mot å kaste fiskeavfall på sjøen. Men havhesten har også andre ting å stri med.

Et internasjonalt forskningsprosjekt viste at hele 96 prosent av alle havhester flyr rundt med plastbiter i magesekken.

Det kan være ulike typer plast, kjemisk avfall, tjæreklumper, slaggbiter eller avfall fra skipsbysser som ligger og flyter på havoverflaten og blir forvekslet med mat.

Den vakre sjøfuglen, som danser mellom bølgene på stive vinger, har på mange måter blitt en flygende søppelbøtte.

RUNDE FYR.

Jeg rekker frem til fyret på Kvalneset, nordvest på øya, like før sola synker ned bak horisonten. Her skal jeg tilbringe de neste tre nettene ytterst mot storhavet.

«Som et fyr Guds nåde lyser» står det skrevet på et broderi på soverommet i den gamle fyrvokterboligen.

Jeg vet ikke hvor gammel veggpryden er, men på en annen vegg henger et bilde av en familie med seks barn som bodde på fyret i perioden 1915– 1929. «Yngstemann i familien var endå ikkje fødd» kan jeg lese under bildet.

Inntil Runde fyr ble automatisert i 2002, må livet her ute ha vært strevsomt for fyrvokteren og hans familie. «Advarsel! Dårleg veg. All ferdsel på eige ansvar» står det på et skilt fra Kystverket like ved den snirklete stien bak fyret.

Her på nordvestspissen av øya er det så værhardt at det første fyret måtte flyttes lenger inn på land. Det ble rett og slett livsfarlig å bevege seg mellom boligen og fyret når bølgene slo innover. 

Fyrvokteren hadde med seg hele familien ut til fyret, der de levde forholdsvis isolert året rundt. Det var et annerledes liv. Men var de noe mindre lykkelige? Det kommer an på hvem du spør.

I boka Barn på fyr leser jeg at noen av barna ser tilbake på en ensom og isolert tilværelse der ute, mens andre husker oppveksten på fyret som et lite paradis.

Nå er det DNT-vimpelen som vaier over fyrvokterens bolig. Denne kvelden deler jeg den spesielle DNT-hytta med en folkehøgskole. Elevene sitter på svaberget med gitar og allsang og tilbyr meg en pils.

Jeg takker høflig nei fordi jeg heller vil skynde meg opp i lia og rekke de siste solstrålene.

DEN STORE ATTRAKSJONEN.

Lundefuglen er Rundes store attraksjon. Hver kveld er det en liten folkevandring fra tettstedet Goksøyr og over til Lundeura. Også jeg følger strømmen.

Om kvelden kommer lundefuglene inn fra havet for å foreta et vaktskifte i reirhulen. Den andre forelderen har ligget inne på reiret og ruget på egget gjennom hele dagen.

Det store fargerike nebbet brukes både som et graveredskap når hulen skal innredes og til å samle opp småfisk som fanges ute på havet.

Mange av de besøkende er godt fornøyd med et lite glimt og noen kjappe knips med mobiltelefonen før de starter turen tilbake. Dersom du er litt tålmodig og venter, kan du slippe den største trengselen.

Bestanden av den sjarmerende alkefuglen har i likhet med majoriteten av andre sjøfugler hatt en negativ utvikling. På starten av 2000-tallet var det rundt 100 000 par på Runde, og antallet har gått jevnt nedover siden den gang.

– Vi estimerer at det er rundt 25 000–30 000 par lundefugler som hekker på Runde i dag, sier Signe Christensen-Dalsgaard.

Hun er seniorforsker hos Norsk institutt for natur forskning (NINA) og forsker på sjøfugler.

– Men de siste årene har vi faktisk sett en liten økning igjen. Vi tror det er knyttet til at det har vært noen gode hekkesesonger og at ungene som klekket på Runde for to–tre år siden kommer tilbake og etablerer seg.

Hun forteller videre at det har vært mye tobis (en liten fisk) i området de siste årene, og at det kan ha bidratt til suksessen.

Nå håper forskerne at det kan bidra til å styrke bestanden av den truede «sjøpapegøyen» på sikt.

DEN TAUSE VÅREN.

En ung havørn seiler på store brede vinger langs skrenten på vestsiden av øya. Idet jeg bikker over kanten og får se ned i den bratte Kaldeklova, blir jeg fylt med vemod.

Dette var mitt første møte med fuglefjellene på Runde som liten gutt. Jeg husker hvordan det sydet av liv nede i kløfta. Havhester seilte på stive vinger og hekket i det øverste partiet, mens titusenvis av krykkjer laget et salig spetakkel lenger nede.

Jeg husker hvordan mange av krykkjene kom susende over kanten når de skulle bort til ferskvannskildene og vaske fjærdrakten. 18 år senere er det helt stille. Det er tomme fjellsider uten en eneste krykkje. Selv ikke nede ved vannet er det noen å se.

Krykkjene hadde allerede slitt i mange år før fugleinfluensaen kom og tok knekken på de siste restene av bestanden på Runde. En gang konkurrerte krykkja med lunden om å være den mest tallrike fuglen her ute.

Nå er det bare en håndfull par igjen som har klart å klamre seg fast i fjellsiden nedenfor havsulene i Rundebranden. 

Opplevelsen gir meg assosiasjoner til boka Den tause våren skrevet av den amerikanske biologen Rachel Carson.

Selv om boka handlet om hvordan bruken av insektsmidler i neste omgang tok knekken på fuglene bak fuglesangen, er tematikken skremmende lik. Når fuglene blir borte, er det et tegn på at noe er alvorlig galt med økosystemene.

Vi mennesker har en tendens til å ikke legge merke til de endringene som foregår gradvis over tid. Om stærflokken blir litt mindre enn i fjor, eller vipene litt færre for hvert år som går, vil vi fort tilpasse oss den nye normalen.

STORE ENDRINGER.

Når jeg kommer tilbake til et sted som Runde nesten 20 år senere, er det imidlertid lett å se hvilke enorme endringer som har skjedd i fuglefjellet.

– Havhestene er helt borte, mens toppskarven er nesten helt borte. Det er heller ikke mer enn noen hundre par av krykkje og lomvi igjen. Disse artene klarer ikke å finne nok mat til å opprettholde bestandene, sier Christensen-Dalsgaard i NINA.

Selv om det har skjedd store endringer på kort tid, ønsker hun imidlertid ikke å svartmale situasjonen helt.

– Det har gått veldig dårlig for noen arter og ganske bra for andre arter. Det er ikke helsvart. Jeg er forsiktig optimist.

Hun trekker frem havsule og storjo som to klimavinnere i fuglefjellet.

– Havsulene klarer seg veldig bra på Runde. Bestanden har økt over lang tid og stabilisert seg på rundt 3000 par. De ser ut til å trives. Og storjoene lever godt av å stjele mat fra havsulene.