《Du finner aldri den fineste hula mi.》 

Det sa Edvin til en venn en gang midt på 1900-tallet.

Edvin var en spedbygd, men hardbarket mann med to særegne interesser: tjuvjakt på elg og overnatting i huler som lå godt gjemt under bakken. I et skogsområde i Sør-Norge brukte han et nettverk av huler.

I dem bodde han, her lagret han kjøtt og gjemte seg for myndigheter og grunneiere. Edvin var i seg selv en skogens hemmelighet. Du kunne stå på taket hans, en halv meter fra jegeren, uten å ane at han og hula hans var der.

Oppdagelsen.

Mer enn et halvt århundre senere går jeg på truger gjennom en bred fjelldal i Nordland. Det er vindstille, ikke en lyd mellom dalsidene. I snøen er ingen andre spor etter folk.

Her er det langt til nærmeste preparerte skiløype eller merkede turrute. Foran meg dukker en liten bjørkeskog opp. Kanskje er det inni der den er?

Jeg blir stående og kikke inn mellom trærne. Ser først ingenting spesielt og er på nippet til å gå videre, da jeg blir klar over en liten haug som hever seg over terrenget i en avrundet kuppel der inni skogen.

Øverst er kuppelen snøfri og dekket av strå. Jeg går nærmere, og ganske riktig: Innimellom stråene er et lite vindu. Jeg har funnet en av Norges mange hemmeligheter.

Skjult kultur.

Tjuvjegeren Edvin er nemlig ikke den eneste som har gjemt noe bort i norske skoger og fjell.

Kanskje har du skjult noe selv? Et fiskevann med ekstra stor ørret? Et soppsted, en klatrevegg eller en bålplass som bare du går til? Da er du en del av det hemmelige Norge.

Du er en av mange. Faktisk er det så mye hemmelighold der ute at vi kan si at det er en del av turkulturen vår.

Hvorfor? Kanskje handler det om en følelse av eierskap.

«Detta är mina skogar, fast jag äger dom inte,» sa den legendariske vandreren Nitahå-Jussi som blant annet levde i Finnskogene.

Det er et utsagn som mange nordmenn kjenner seg igjen i. I landet vårt har vi fortsatt nok natur og så sterke rettigheter til friluftsliv, at mange av oss føler at naturen er «vår».

For noen bikker følelsen over i at de skaper noe eget her ute, lager noe de kanskje egentlig ikke har lov til. Et fristed som få andre kjenner.

Er det bra at de gjør det? Nei.

Burde de ha fulgt reglene? Absolutt.

Likevel er det fascinerende at det skjer. Og ikke minst: hvorfor det skjer.

Nybyggere.

«Jeg lengtet vel mot naturen og etter å være alene. Følte at jeg måtte lete etter en eller annen form for frihet,» fortalte den 19 år gamle Franciska som for noen år siden bygde en gamme på en fjellhylle langt nord i landet.

I den bodde hun fast i en lang periode, mens årstidene, været, vinden og nordlyset vekslet utenfor. Stort sett var hun alene.

«Jeg føler meg ufri i det sporet som samfunnet tegner opp for oss,» sa hun om grunnlaget for det alternative livsvalget. «Der man må ta opp lån for å eie og bo, sitte inne og jobbe for materielle verdier, mens man bruker store deler av livet på å betale pengene tilbake.»

For å finne gammen hennes må man lete nøye. Hun valgte tomt utenfor allfarvei og gikk ulike ruter for ikke å sette synlige tråkk i terrenget.

Som bjørnens hi.

Naturkjærlighet og ønsker om enkelhet. Begge deler er gjennomgående drivkrefter for mange av dem som har bygd noe lignende.

Harald var blant dem som dyrket enkelheten for alt den var verdt.

«Det at dem skal ha fine hus, og ta av seg skoa når du går inn. Det er ikke noe levestandard, egentlig. Det er bare tøv. Det er bedre med et jordgolv, så du kan ta med deg støvla inn,» sa Harald. 

Selv bodde han tretti år i en liten, selvbygd bu gjemt i skogen utenfor en stor by på Østlandet.

I de samme skogene står flere andre lignende, minst like godt gjemte bygg. De fleste er ikke boliger, men hytter brukt til jakt, fiske eller friluftsliv.

For noen har selve byggeprosjektet vært målet i seg selv.

«Jeg tror vi mennesker kjenner den samme følelsen som den bjørnen har når den graver seg inn i bakken,» sa Kjetil.

«En dypt nedarvet lengsel etter å skape et hi.»

Ved bredden av en stor elv står Kjetils gamme plassert i et anonymt, avsidesliggende skogholt.