Jeg er ofte ute på luftetur omtrent når ungene på den lokale barneskolen er på vei hjem. I vinter så jeg tre jenter i niårsalderen gå nedover en asfaltert sti. Det hadde nettopp snødd, bakken var glatt, nedoverbakken ble en rutsjebane.

Jentene lot det gå sport i å skli og falle, skli og falle. Jeg fikk vondt i halebeinet bare av å se på dem, men unger har en forunderlig evne til å ikke slå seg.

I løpet av den tiden de brukte på å ta seg ned den ganske korte bakken, hadde jentene sklidd og falt og reist seg opp igjen sikkert fem ganger hver. Jeg hadde antagelig vært nokså sliten hvis jeg skulle gjentatt øvelsen.

Noen dager senere så jeg de samme barna igjen. Det var snø på bakken nå også, men det la de visst ikke merke til, for i dag hadde en av jentene tatt frem en telefon. To av dem gikk bøyd over denne, den tredje tuslet ved siden av, hun var for langt unna til å kunne se noe.

De gikk langsomt. Ingen sa noe særlig. Det var ikke lenger latter i lufta mellom dem. 

Nesten hver gang jeg tar denne ettermiddagslufteturen, ser jeg sånne mobilzombier som disse jentene. Unger som går bøyd over telefonen, litt subbende, blikket er fiksert på skjermen, bevegelsene er ellers minst mulig energikrevende.

De begynner ikke å lekeslåss, de stanser ikke for å balansere på et gjerde, de hopper ikke i en løvhaug, de tar ikke en avstikker for å utforske noe spennende de oppdager på veien.

Og når de kommer hjem og fortsetter skjermaktiviteten på mobilen, iPaden, gaming-pc-en eller tv-en, sitter de også stille.

Et landskap skaper et menneske. Det landskapet du er oppvokst i, bærer du alltid med deg. Bølgende sletter, høye fjell, mørke skoger eller karrig kystlandskap. Hva du løper rundt i som liten, hvor du leker, skoleveien din, den påvirker deg resten av livet.

Hvem er du, og hvilket landskap kommer du fra? Eller er det kanskje sånn: Vis meg ditt barndomslandskap og jeg skal fortelle deg hvem du er?

Selv er jeg oppvokst i byen, midt i Oslo sentrum, på Bislett, nærmere bestemt Parkveien, det som på den tiden var den nokså slitne enden av Parkveien, med Frydenlund bryggerier som nærmeste nabo, og grønne Slottsparken et steinkast unna.

Dette landskapet har skapt meg, og blitt i meg. Asfalten, trikkesporene, de nedkjørte bygårdene, lukten av malt fra bryggeriet, av eksos, av syriner i Slottsparken, lyden av trafikk, av mennesker, av bussen, trikkenes knitring i strømledningene.

Men helt fra jeg var liten, lette jeg etter natur, jeg oppsøkte natur også der hvor man kanskje ikke tenker på at den er å finne. Jeg husker at en venninne og jeg bygget gapahuk mellom blokkene hvor hun bodde på Bolteløkka, gikk eller syklet hele den lange veien til Bygdøy og plukket blomster, en av hver sort, som vi deretter la i press under tjukke bøker og limte inn i herbarium, at jeg kunne sitte i timevis med Norsk fauna, bla i den, lære meg navn, og ikke minst tegne blomstene i detalj.

Jeg var en kompromissløs nostalgiker (den gangen også, ja), ville helst flytte inn i Det lille huset på prærien og Den hemmelige hagen. Det var som om jeg ville vende meg vekk fra byen jeg bodde i, mot de røttene naturen representerte.

Stedet jeg ønsket meg til, var det samme da som nå. En glenne, en helt stille eng i skogen, hvor lyset passerer bladene på trærne, som hele tiden er i bevegelse, hvor de eneste lydene som høres, er fuglekvitter og lav summing av insekter og vindens sus i trærne.

Hvor jeg kan sitte på mykt underlag og bare se og kjenne på naturen rundt meg, hvor ingenting er hardt, ingenting bråker, ingenting beveger seg i høy fart.

Hvor også forfallet er beroligende, for mens menneskeskapt forfall er stygt, forlatt, trist, eller til og med opprivende, er forfallet i en skog bare en del av et kretsløp og representerer nytt liv.

De tre jentene som ser ned i skjermen på vei hjem fra skolen, ser ikke naturen rundt seg, oppdager verken ekornet på strømledningene eller meitemarken på bakken, er ikke i kontakt med den kroppen som er verden, og dermed heller ikke med sin egen kropp.

«Det jeg står for er en vidstrakt hjertelighet», sa filosof Arne Næss, «en hjertelighet som er vidstrakt nok ikke bare til å fange alle medmenneskene, men alle medskapningene. En hjertelighet som føler slektskap med alt liv.»

Natur- og klimakrisen er den største utfordringen vi mennesker står overfor. Vi vet at vi må gjøre store og krevende endringer i årene som kommer. I den omstillingen kan naturkjærlighet være en vel så sterk motivator som klimaredsel.

Det er lettere å gjøre endringene fordi jeg vil ta vare på alt jeg elsker i naturen, biene som surrer i bedet, småfuglene på brettet, reven i skogholtet, enn fordi jeg skal endre noe som skjer frem i tid og som har med værsystemer å gjøre.

Vi må snakke mindre om de store tingene og mer om de bitte små. For det er alle de minste tingene som gir oss følelsen av at vi er en del av en helhet, at vi hører til. Vi må snakke mer om hvor fantastisk jorda egentlig er.

Denne blå og grønne klinkekulen som, så vidt vi vet, er det eneste stedet i det svimlende store universet hvor det finnes liv. Vi må snakke om hvor heldige vi er.

Men verken vi eller barna våre er i kontakt med disse følelsene hvis vi ikke er i kontakt med naturen. Skjermen ødelegger denne livsviktige forbindelsen. Den stjeler også endringsopplevelsene. For når du sitter bak en skjerm, kjenner du ikke på kroppen, ser du ikke med egne øyne, at den naturen du en gang var så glad i, er i ferd med å ødelegges.

Skjermen tar fra oss opplevelsen av å henge sammen med resten av verden, av å ha en tilhørighet til naturen og alle de andre artene vi deler kloden med, den distanserer oss fra omgivelsene vi kommer fra, og dermed også fra oss selv. Og den stjeler fasinasjonen for og kjærligheten til naturen.

Og hvorfor skal man redde noe man ikke kjenner? Eller elsker?

Kilder

1. Charlotte Lunde og Per Brodal: Lek og læring i et nevroperspektiv, Universitetsforlaget, 2022.
2. https://www.savethechildren.org.uk/news/media-centre/press-releases/children-today-62-percent-less-likely-to-play-outside-than-their
3. Broch, T.B., Gundersen, V., Vistad, O.I., Selvaag, S.K. & Wold, L.C. 2022. Barn og natur – Organiserte møteplasser for samvær og naturglede.Temahefte 87. Norsk institutt for naturforskning.