En hvit mann som pusher 50 står og vagler på en snøkledd stein, 2405 meter over en onsdag i september.
Han har oransje klatrehjelm, fire barn, stive fjellstøvler, kone, en sele rundt livet, jobb i tertiærnæringen og uforfalsket begeistring i ansiktet.
I vest ser jeg Store Dyrhaugstind. I øst studerer jeg Styggedalstindene. I sør velter elva Midtmaradøla utfor stupkanten og lander i Utladalen. Mot nord ser jeg – i et kort øyeblikk – bare skyggen av meg selv. Inne i en tåkedott.
Hva skjedde? Hvordan havnet jeg her – på toppen av Store Skagastølstind? Hvordan ble denne drømmen plutselig til virkelighet?
– Du må løfte armene mot himmelen – så skal jeg ta et bilde av deg!
Stemmen kommer fra skaret like under meg. Det er Sigurd Felde som roper.
Tindeveglederen. Kjentmannen. Fjellføreren. Guiden vår.
Store Guidetind
Dypdykk
Stadig flere leier guide for å komme seg til topps på utropstegnet i norsk fjellsporthistorie.
Store Skagastølstind er stor. Større. Størst. Både Glittertind og Galdhøpiggen er høyere. Det er greit. Mange mener at Romsdalshorn er minst like spektakulær. Helt OK. Og Stetind ble kåret til Norges nasjonalfjell for over 20 år siden. Ingen bør tulle med det.
Men bare Store Skagastølstind er Storen. En obelisk i jotnenes hjem, et fyrtårn blant fjellfolk. En monolitt som stiger rett opp av det rasjonelle og langt inn i romantikken. Et klokketårn som ringer inn hele den norske fjellsporthistorien. Og som stadig flere av oss ønsker å bestige ved hjelp av guide.
Det var den kjente britiske klatreren William Cecil Slingsby som var førstemann på toppen en julidag i 1876. Sammen med kameratene Emanuel Mohn og Knut Lykken startet han tidlig fra fjellgården Vormeli – høyt oppe i Utladalen.
Været var ikke det aller beste. Likevel gikk de tre karene av sted. I boka Norge – den nordlige arena skriver Slingsby:
«Skyene tetnet til og feide opp gjennom dalen. I noen minutter forsvant sikten fullstendig. Så dukket en mektig og tilsynelatende ubestigelig tind opp i tåkehavet høyt over fjellryggen vi selv stod på. – Er det Storen? brast det ut av oss, alle tre i kor. Bare toppen lot seg se et snaut bel, skuet truende ned på oss og virket så overveldende diger der oppe i skydrevet at vi mistet ethvert begrep om proporsjoner og plassering – og vekk var den, fort vekk.»
Jeg gikk klatrekurs i 1991. 15 år gammel. Sunnmørsk Klatreklubb var entusiastisk arrangør – og klippene i Molladalen det naturlige målet.
I bokhylla hjemme hos mine foreldre fant jeg bøker om Jotunheimen. Drømmen om Storen – fjellet over alle andre norske fjell – oppsto.
I september 1992 forsøkte jeg første gang sammen med min far og noen venner. Vi snudde på grunn av vinterforhold og tåke.
10 år og mange klatreturer senere forsøkte vi igjen. I september. Vi snudde på grunn av vinterforhold og tåke.
Og nå sitter jeg her, inne i Norsk Tindeklubs røde hytte i Skagadalen, i september 2023, og er klar for et tredje forsøk.
Utenfor de små kjøkkenvinduene er det vinterforhold og tåke. Er dette min skjebne? Skal jeg aldri komme meg opp på Store Skagastølstind?
Ved siden av meg sitter min gode venn Torstein Greni. Vi har delt utallige dager i fjellet sammen. Både i høytrykk og lavtrykk.
Torstein er alltid optimist. Han sier: «Jeg er sikker på at vi kommer opp i dag».
Ved siden av Torstein sitter en nybarbert mann med brunbarket hud, skogsarbeidernever og grønn lue.
Han har klatret den legendariske «Norskeruta» på Great Trango Tower i Karakoram. Han har førstebesteget storvegger på Baffin Island i Canada. Han har gått på ski over Grønland, Svalbard og Sør-Georgia. Han har vært på Mount Kenya, Aconcagua, Alpamayo.
Når han smiler, kan du se både Midtmaradalen og Stølsmaradalen i ansiktet hans. Hils på Sigurd Felde. Guiden vår.
Han har mistet tellingen over hvor mange ganger han har vært på Storen – men han regner med at han har minst 150 bestigninger. Bare i 2023 har han vært der 24 ganger – blant annet for tre dager siden.
For 5000 kr pr. pers. skal han nå forsøke å lede Torstein og meg til topps. Og han sier dette – på musikalsk sognogfjordane- dialekt:
– Jeg har studert værradaren nøye. Det ligger og dunker inn et vestavær på Mørekysten. En og annen byge klarer å snike seg over Jostedalsbreen og helt fram til oss som sitter her i Hurrungane. Men snart tar det slutt. Om noen timer blir det opplett. Noen som vil ha mer kaffe?
Er dette min skjebne? Skal jeg aldri komme meg opp på Store Skagastølstind?
Det er ikke mange som vet mer om Storen enn Arne Larsen – forfatteren av boka Storen – historien om menneskene og klatringen på Store Skagastølstind i Jotunheimen.
Selv har han vært 15 ganger på toppen – og jobbet en kort periode som Storen-guide med base på Turtagrø.
– Det har alltid vært guiding på Storen, forteller han over telefon.
– Fjellet har stor tiltrekningskraft, men krever klatring og bruk av tau. Det skaper en etterspørsel etter riktig kompetanse – og ulike guider med ulik bakgrunn har tilbudt denne kompetansen i over 140 år. Allerede på tredje bestigningen av Storen i 1880 benyttet Johannes Heftye seg av hjelperne Peder Melheim og Jens Klingenberg. Heftye skriver ikke selv hvem som klatret først opp renna som senere ble oppkalt etter ham (Heftyes renne, red.anm.). Både William Cecil Slingsby og Henning Tønsberg – som en periode var leder i Norsk Tindeklub – hevdet senere at det var Jens Klingenberg som hadde klatret først opp renna og at Heftye ble hjulpet opp av ham og Melheim. Det ble en liten disputt rundt dette.
Arne Larsen humrer nå.
– Heftye valgte å skrive nedlatende om Storen etterpå – og ville heller løfte opp Store Knutsholstind som en vanskelig topp å bestige. Sannsynligvis fordi han selv var førstemann opp på den. Og muligens fordi Slingsby var britisk. Heftye var patriot på sin hals – og svært opptatt av at nordmenn ikke skulle belæres av utlendinger når det gjaldt det å ta seg frem i fjellet.
Det har alltid vært guiding på Storen.
– Det har skjedd noe med Storen-gjestene mine de siste 10 årene, sier Sigurd Felde.
Han fikk selvsagt rett når det gjaldt været, så nå vandrer vi oppover mot Skagadalsbreen under en blå himmel. Skyene bare forsvant. Det ligger 20 cm nysnø i terrenget, og Storen speiler seg i mørke solbrilleglass.
– For det første er det flere som vil til topps enn tidligere.
Her får han støtte fra to andre Storen-veteraner: Både tindevegleder Jostein Aasen (foreløpig 174 bestigninger i notatene sine) og tindevegleder Andreas Haslestad (sannsynligvis like mange bestigninger som Jostein, men har ikke notert dem ned) melder at etterspørselen har vært jevnt økende helt siden årtusenskiftet.
Haslestad mener det kan handle om at folk flest har fått «mer penger og mindre tid» – og at Storen har blitt en ekte «snakkis» som stadig flere ønsker å bestige.
– Det andre jeg legger merke til, er at det er flere som vil opp utenfor høysesongen – og som gjerne vil gå andre klatreruter enn de mest klassiske, sier Sigurd.
Det tredje han ser, er at flere yngre tar kontakt.
– Nå får jeg oftere henvendelser fra folk i 20-årene som ønsker seg opp på Storen.
Sigurd sier at det er vanskelig å beregne hvor mange personer som blir guidet opp på Storen hvert år. Sammen med kollegene Aasen og Haslestad tipper han at mellom 150 og 200 personer ble veiledet til topps i løpet av 2023.
– Hadde det stått ti guider parat på Turtagrø hver dag i juli og august, så hadde bildet selvsagt sett helt annerledes ut, sier Sigurd.
– Utfordringen er rett og slett mangel på Storen-guider. Etterspørselen er mye større enn tilbudet. Heldigvis, vil jeg kanskje si.
Vi stopper ved foten av breen for å ta på oss klatreseler og stegjern – og for å binde oss inn i tauet. I god guide-ånd ber Sigurd oss om å spise og drikke samtidig som vi tar på oss klatreutstyret.
– Vi som arbeider som guider ønsker at mesteparten av dagen skal ligge foran oss – i tilfelle noe skulle skje underveis, forteller Sigurd.
– Det er alltid lettere å løse en krevende situasjon i dagslys. Derfor starter vi ofte klokka 04.00 fra Turtagrø. Vi må hele tiden forsøke å skaffe oss best mulig marginer – og tid er en av marginene vi har kontroll på. Det er litt voksenopplæring i dette. Som guide viser jeg – med handling – at vi er på en effektiv tur. Vi tar få pauser. Og de få pausene vi tar, skal være raske. Hvis gjestene mine hadde fått bestemme tidsskjemaet, hadde Storen-turen sannsynligvis tatt 24 timer. Vi som guider her, vil heller ta få pauser og gjøre det til en 10-timerstur. Da må vi sette standarden fra første stund.
Under fjerdebestigningen av Storen i 1882 var Peder Melheim tilbake som guide sammen med Nils Vetti – som den gangen bare var 18 år gammel. Disse to var leid inn av den norske legen I.N. Brun og de danske turistene Alf Lehmann og C.F. Weis-Ernst.
Unge Nils Vetti hadde ikke vært på Storen før, men ledet likevel opp Heftyes renne og fikk hjulpet alle gjestene opp.
I den første tida var det Jens Klingenberg, Peder Melheim og Nils Vetti fra Årdal-siden av Storen som var førere. Senere kom legenden Ola Berge fra Fortun inn i bildet. Han var med da Carl Hall førstebesteg Store Riingstind i 1890 – og ble anerkjent som «patentfører» i Hurrungane tre år senere. Året etter gikk han på Storen for første gang.
Patentførerordningen ble etablert av DNT i 1890 – etter modell fra Alpene – fordi det var ønskelig å få mer kontrollover hvem som tok med seg turister til fjells og hvilke takster de benyttet.
Lokale kjentmenn måtte søke DNT eller få en anbefaling fra gjestene sine før de ble autorisert som patentførere. Hvis du ble godkjent, fikk du utdelt en bok med påskriften «Den norske Turistforeningen Fører- Patent».
Alle føringsturene ble skrevet inn i disse bøkene – som senere ble sendt inn til DNT for regodkjenning av patentførerene når sommersesongen var over. Føringsbøkene dannet også grunnlaget for listene over tindebestigninger i norske fjell – som ble publisert i DNTs årbøker gjennom en årrekke fra 1890-tallet og langt inn i neste århundre.
– Ola Berge etablerte hotell på Turtagrø allerede i 1888, forteller Arne Larsen.
– Dette ble et møtested for både norske forretningsmenn, kunstnere og politikere – og selvsagt utenlandske turister. Det var mange som fikk øynene opp for de spektakulære tindene i Hurrungane på denne tiden.
Larsen forteller at Ola Berge på et tidspunkt spurte kommunen om han kunne få kjøpe Storen – for å få enerett på fjellføringen på fjellet. Kommunen svarte nei.
En av Berges konkurrerende guider hengte en sommer opp et fast tau ved Heftyes renne, like under toppen av Storen. Da Berge oppdaget dette, kuttet han tauet i to – og tok med seg en taustump som bevis tilbake til Turtagrø. Der holdt han en tale for å advare mot slike påfunn.
– Ola Berge gikk sin siste tur på Storen i 1921 og sa fra seg patentføringen tre år senere, sier Larsen.
– Da hadde han guidet folk til Storen hele 131 ganger! I et avisintervju med Morgenbladet i 1917 sier Ola Berge at han aldri hadde noen alvorlige uhell på føringsturene sine. Men han forteller at en av gjestene fikk panikk da han nådde toppen av Storen – og lenge nektet å gå ned igjen.
Det skapte litt uro, men gikk heldigvis bra til slutt. En annen gjest fant ikke de små fingertakene på Vigdals sva – like under toppen – og ble et øyeblikk hengende i tauet flere hundre meter over Slingsbybreen. Det gikk bra, det også.
Dette ble et møtested for både norske forretningsmenn, kunstnere og politikere – og selvsagt utenlandske turister. Det var mange som fikk øynene opp for de spektakulære tindene i Hurrungane på denne tiden.
Og her står vi nå. Like ved Vigdals sva, en kald høstdag i 2023, omtrent 2300 meter over Lustrafjorden. Det er snø og is overalt. Likevel har Sigurd Felde ledet oss opp de sagnomsuste Svaene, opp til det berømte Hjørnet og over de vidgjetne Galleriene med stoisk ro.
Han har bedt oss om å plante stegjernene godt ned på de glatte steinene for hvert skritt vi har tatt. Han har beordret oss til å fjerne snø fra hanskene ved jevne mellomrom – for å holde stoffet tørt og fingrene varme.
Han har gitt oss beskjed om å sikre ham med tauet når han har klatret eksponerte taulengder. Han har mumlet noe om «ganske så vinterlige forhold her, ja».
Og han har fortalt at de satt i bar overkropp på toppen – i over 20 varmegrader – for bare tre dager siden.
Nå gjør han seg klar for å klatre opp Vigdals sva – dagens bratteste utfordring – med et monumentalt stup under seg. Selv om det er ekstra glatt og sleipt i dag, har Sigurd likevel overskudd til å vise oss hvordan vi skal klatre forbi det mest utsatte punktet.
– Hold hendene her, byfolk, sier han.
– Flytt deretter føttene over hit – før dere griper tak her og svinger kroppen forbi dette punktet. På denne måten.
Torstein og jeg forsøker etter beste evne å memorere Sigurds ulike bevegelser før han forsvinner ut av syne, på vei mot toppen. Vil vi i det hele tatt klare å komme oss videre herfra?
– Jeg har troa, sier Torstein.
William Cecil Slingsby gjengir følgende samtale med sine venner Emanuel Mohn og Knut Lykken – i boka Norge – den nordlige arena – fra et skar under Storen:
– Nå, Mohn, hva synes De?
– Jeg formoder at vi trygt kan erklære tinden for ubestigelig.
– Det gjenstår å bevise. Vi må ikke gi opp så lett, vi burde da vel gjøre et forsøk først. Blir De med?
– Nei.
– Og Knut, vil de?
– Eg set ikkje livet på spel for slikt.
– Nei, da så. Jeg akter i det minste å prøve, selv om jeg ikke har noen tro på at jeg klarer det.
Jeg formoder at vi trygt kan erklære tinden for ubestigelig.
Jeg åler meg opp en smal sprekk i Storens svimlende toppetasje. I et øyeblikk av hybris snur jeg meg rundt for å se ned – og kjenner suget i magen når jeg skjønner hvor uendelig utsatt jeg står i veggen.
Det gir en nærmest utenomjordisk følelse å stirre ned mot Slingsbybreen og avgrunnen.
Et rykk i tauet og noen oppmuntrende ord fra Sigurd tar meg tilbake til planeten Tellus.
Jeg fortsetter oppover – men uten de nasjonalballettaktige bevegelsene Sigurd kunne fremvise. Jeg synes det er vanskelig å finne feste til hender og føtter på nediset fjell – og det er plent umulig å forestille seg hvordan Slingsby fant motet til å klatre alene til topps for 147 år siden.
DNTs mangeårige sekretær, H. Horn, klatret Storen i 1908 sammen med tre av styremedlemmene i DNT. Kanskje de feiret turistforeningens 40-årsjubileum der oppe? Horn beskrev Vigdals sva på denne måten i DNTs årbok i 1909:
«Almindelige dødelige maa ha lov at kalde situationen på svaet ganske pikant. Det er temmelig skraat utoverhængende med ingen tak for føtterne og temmelig beskedne og vel bortgjemte grep for hænderne. Man maa varpe sig frem paa knæerne nogle faa meter horisontalt indtil man naar en skarpt fremspringende næse, netop saa stor at man slutter godt omkring den med arme og ben. Og den næsen, som har nogle tusen fot luft under sig ned paa Slingsbybræen, har faat mangt et kraftig favntag baade av bløde kvindearmer og av mandfolk med spiker i støvlerne.»
Torstein klatrer opp like bak meg. Snart er vi samlet på en liten hylle – bare noen få meter under selve toppen på Store Skagastølstind.
Både Torstein og jeg kjenner på pur lykke og stolthet ved å være så nær målet. Vi gir guiden hvert vårt takknemlige håndtrykk.
– Det er et privilegium å ha denne jobben, sier Sigurd, og smiler fra hjelmens hakefeste og helt opp til pannebrasken.
– Det er en enorm glede å kunne få bidra til å oppfylle folks drømmer. Samtidig er det jo et stort alvor. Jeg har et ansvar for dere – og dere har på mange måter et ansvar for meg. Med en gang vi binder oss inn i samme tau, binder vi samtidig livene våre sammen. Er det ikke vakkert?
Torstein og jeg nikker i takt – og føler oss sannsynligvis mer privilegerte enn det guiden vår gjør. Jeg får æren av å gå først opp til toppunktet.
Med korte, forsiktige og ydmyke stegjernskritt når jeg frem til mitt over 30 år gamle fatamorgana. Jeg blir overraskende stille – nærmest underdanig – idet jeg stiger opp på dette guddommelige grunnfjellet i norsk fjellsporthistorie. Det føles som en kulminasjon av mitt vesle friluftsliv. Som et metaforisk vendepunkt. Som å være i senit.
Slingsby selv er kanskje den som aller best har beskrevet følelsen av å stå på Storen:
«Og der stod altså jeg, på toppen av min største drøm og alle mine dypeste lengslers mål – helt alene i hele verden, og ute av syne for noen eksisterende skapning – med hjertet fylt av den ømme smerte som hører sann hengivelse og ærefrykt til.»
Jeg har et ansvar for dere – og dere har på mange måter et ansvar for meg. Med en gang vi binder oss inn i samme tau, binder vi samtidig livene våre sammen. Er det ikke vakkert?
Vi nyter toppen i 20 minutter før Sigurd ber oss om å tenke på returen. Med rutinerte og sømløse bevegelser firer han oss først ned det eksponerte toppartiet, en og en om gangen.
Etter to slike rappeller følger vi våre egne fotspor og beveger oss forsiktig nedover den bratte fjellsiden. Sigurd snakker om ulike gjesteopplevelser:
– Klisjébildet av en person som leier guide på Storen er jo en rik næringslivsmann fra Bærum. Det bildet stemmer sjelden, men jeg har selvsagt noen som passer rett inn i det, også.
Sigurd forteller at han for noen år siden hadde en gjest som bare skulle opp på Storen – fordi de mannlige kollegene på kontoret hadde vært der helga før.
Værmeldingen var dårlig, så Sigurd sa at det var «97 prosent sjanse» for at de måtte snu underveis.
– Det brydde han seg ikke noe om, forteller Sigurd.
– Han skulle opp.
Sigurd foreslo at de skulle snu flere ganger på starten av turen, men gjesten ba om de skulle «pushe på videre».
– Oppe ved Svaene var det en halv meter tung nysnø og stiv kuling, sier Sigurd. – Der sa jeg stopp. Da tilbød han meg 20 000 kroner ekstra for å fortsette. Det var selvsagt helt uaktuelt for meg å la penger gå foran sikkerhet, så vi snudde – og sa nesten ingenting til hverandre på vei tilbake til Turtagrø.
Sigurd har mange flere historier om gjestene sine – og det er ikke alle som egner seg på trykk. Men vi velger å videreformidle den om gjesten som gjerne ville opp på de tre høyeste toppene i landet vårt.
Han ville starte med den laveste av disse – Storen – og leide inn Sigurd som guide. – Vi kom oss helt til topps, men på returen hadde gjesten et svært bekymret blikk, forteller Sigurd.
– Jeg spurte hva det var. Han fortalte at han gruet seg veldig til å gå på Glittertind og Galdhøpiggen. Han sa at han hadde mistet motet til å prøve seg på disse to fjelltoppene. «Hvorfor i all verden har du det?» spurte jeg. Da kom det fram at gjesten min trodde at Storen både var lavest og lettest av de tre høyeste fjellene i Norge. Han betraktet nå Glittertind og Galdhøpiggen som helt umulige å komme seg opp på.
Etter en lang dag med klatreseler rundt livet er vi tilbake i Skagadalen og ser Tindeklubhytta nærme seg – skritt for skritt.
Ettermiddagssola varmer, og Sigurd Felde tar av seg skalljakka. Han sier at han har gått og tenkt på noe. Noe han synes er viktig å formidle:
– Jeg pleier å si at personene jeg tar med meg på tur, er «gjestene» mine. Mange av oss som er profesjonelle guider, liker dette uttrykket. Men det er ikke bare dere to som er gjester her i dag. Jeg er også bare på besøk. Når alt kommer til alt, er vi alle gjester i naturen.
