Jeg våknet brått i østenden av Langedalstjernet, høyt over Bygdin, midt i Jotunheimen.
En spektakulær regnbyge hamret mot telttaket. Kraftige vindkast grep fatt i ytterduken og brukte den som stortromme. Lydene var overraskende skarpe, volumet ubehagelig høyt. Det var som om hele teltet ristet og skalv.
Jeg fikk venstrearmen raskt opp av soveposen og stirret på klokka. Den viste 03.48. Ved siden av meg lå familien og sov. Eller bare lot de som? Jeg forsøkte å si noe til min kjære, men stemmen min nådde ikke frem.
I et kort øyeblikk fikk jeg følelsen av å være i fare. Tenk om det kommer enda mer nedbør nå? Tenk om elvene flommer over? Tenk om vinden tar seg opp enda noen hakk? Tenk om hele teltet bryter sammen? Tenk om vi må ut og gå i dette mørket?
Og enda verre: Det er ingen mobildekning her!
Det er mange kilometer ned til DNT-hytta Torfinnsbu! Og Torfinnsbu er heller ikke verdens navle!
Så forsøkte jeg å trøste meg selv: Teltet er jo laget for klatreekspedisjoner i Himalaya. Vi satte det opp langt fra elva – og langt fra vannet. Vi strammet opp alle bardunene i går kveld. Vi har flere hodelykter. Vi har nok mat, drikke og gass til å bli her i flere døgn. Vi har masse klær som tåler vind og regn.
Vinden tok seg opp enda et hakk, men likevel sank pulsen.
Liggende i en varm sovepose, 1510 meter over Operaen, komponerte jeg en liten arie. Med naturen som orkester. Og en intrikat tekst til tenoren. Av en eller annen grunn ble manuset skrevet i alfabetisk rekkefølge. Here we go: