Peter Wessel Zapffe (1899–1990) var kjent som filosof, forfatter, jurist og fjellklatrer. Han var pessimist og humorist. Og illustratør. Noe mindre kjent er det at han også var en svært habil fotograf.

Når hjertet renner over av weltschmerz og skyene på verdenshimmelen mørkner, er det interessant å vende blikket mot kapasiteter som Zapffe. Han vokste opp og virket i en krevende tid i verdenshistorien på 1900-tallet – og man kan la seg både begeistre og bekymre over hans aktualitet også i dag.

Selv om Zapffe hadde svært dårlig syn, hadde han et sylskarpt blikk på sin samtid. På godt og vondt. Han stilte og besvarte noen av de virkelig store spørsmålene og konkluderte i sin doktorgradsavhandling, Om det tragiske, at mennesket er overutviklet og dømt til å ikke finne meningen med livet. Derfor mente han kontroversielt nok at menneskeheten burde velge å dø ut.

Zapffe var også en pioner innen naturvern og tydelig på hva som er i spill, og hva som er i ferd med å gå tapt.

Til tross for sin pessimisme tyder likevel Zapffes virke på at han fant mening i livet, blant annet gjennom klatring og friluftsliv. Med boken Barske glæder skrev han seg for alvor inn i fjellitteraturen, og han dukket jevnlig opp som skribent i DNTs årbøker. Få har skrevet bedre om «det indre livet» i fjellet. Zapffe uttrykte seg med snert og humor. Han utformet blant annet eksamensoppgaver i juss på rim. (Biolog Dag O. Hessen gir i sin nylig utgitte bok, Å tenke med Zapffe, gode innsikter i denne fyrens fascinerende sinn.)

Samtidig har Peter Wessel Zapffes blikk på verden gjennom kameralinsen nærmest vært ukjent for den gemene hop frem til nå. I 2002 donerte Zapffes enke, Berit Riis Zapffe, nesten 6000 av Zapffes fotografier til Nasjonalbiblioteket. De har blitt digitalisert og bevart for ettertiden i Nasjonalbibliotekets samling.

Den prisvinnende fotografen Christian Belgaux, som til daglig jobber i Morgenbladet, har bladd seg gjennom og studert Zapffes rike arkiv. I boken Peter Wessel Zapffe – åpninger i landskapet har Belgaux samlet noen av Zapffes sterkeste fotografier. Belgaux oppdaget nye sider ved den mangefasetterte Zapffe i arbeidet med boken.

– Kan du oppsummere bestanddelene i Peter Wessel Zapffes store arkiv? Hva fotograferte han?

– Zapffe fotograferte på mange måter helt ordinære ting; naturen han befant seg i som fjellklatrer og friluftsmann er det mest gjennomgående motivet. Noen ganger er landskapene fylt av mennesker, noen ganger uten. Men arkivet består også av venner, kjærester, oppussings prosjekter, ferier og kjæledyr. Det er ikke så langt unna hva man ville funnet på en smarttelefon eller skyløsning i dag, så det interessante med Zapffe ligger mer i hvordan han fotograferer disse situasjonene, hvordan han møter verden.

– Hvordan vil du karakterisere Zapffe som fotograf? Hva gjør ham interessant?

– For det første er han en teknisk god fotograf. Faren hans var også kompetent, og Zapffe arvet tidlig et kamera fra ham. Allerede i tenårene lager han gode bilder i Tromsø, på glassnegativer. Han fortsetter gjennom livet med dette, å lage teknisk kompetente bilder av klatring og naturen han omgir seg med. Vakre bilder. Men det som virkelig gjør han interessant, er der han bryter med konvensjonene: Han trekkes stadig mot motiver som er litt underlige og antydende. For eksempel fotograferer han stadig åpninger i landskapet, som huler, rifter og skygger. Her forsøker han noe annet enn å lage vakre bilder, tenker jeg, det er mer som han bruker kameraet som et verktøy til å tenke med og være i verden på. Hva er det med disse skyggene han blir tiltrukket av? Det er ikke sikkert han vet det selv, men vi som betraktere av bildene hans blir invitert med på denne utforskingen. Han bruker kameraet bevisst for å dyrke dette, for eksempel kan bildene være fanget like før eller rett etter det «riktige» øyeblikket, eller han lager overraskende komposisjoner.

– En av Zapffes grunntanker var at mennesket er overutviklet og dømt til å søke meningen med livet, uten å finne den. Opplever du at pessimismen også preger bildene hans?

– For det aller meste er arkivet til Zapffe fylt av livsbejaende bilder. Det er masse humor i dem, som for eksempel en ironisk pastisj av Olav Bjaalands ikoniske bilde av Roald Amundsen som hilser flagget på Sydpolen. Jeg tror ikke nødvendigvis Zapffe så på humor og livsglede som en motsetning til pessimismen han hadde på vegne av menneskeheten. Naturen var liksom en trøst for han: Når man først var født, kunne man like gjerne leve. Man kan derimot antyde filosofien hans i en del av bildene, og i boken forsøker jeg å vise frem denne siden av det fotografiske arbeidet hans. Det er bilder hvor det er noe uavklart, hvor noe skurrer under overflaten.