Vi padlet videre mot Hovedøya. I en liten, bortgjemt vik gikk vi i land for å ta bilder. Anne lot kajakken gli opp på sandstranda og forlot den i en erfaren og grasiøs ballett.

Deretter oppdaget hun at shortsen likevel hadde blitt fuktig på fjorden og gikk bak en busk for å skifte til en tørr bukse. Samtidig iførte hun seg en anorakk («har ikke denne jakka en veldig koselig og varm koloritt, da?») og begynte plutselig å snakke om ei seter øverst i Vågå.

I 1925 dro Anne Lindmos oldefar – en fremsynt og friluftsinteressert akademiker fra Oslo til Vågå for å se på en seter. Eller Sætra, som Anne sier.

Gjennom noen kolleger hadde han fått nyss i at den var til salgs. Han likte det han så – og kjøpte de små, eldgamle seterbuene som et feriested for kona, de fire sønnene og seg selv. Senere hentet sønnene flere tømmerhus fra andre steder i Gudbrandsdalen og satte dem opp på den samme tomta.

Årene gikk – og tunet i Vågå ble et samlingssted for hele storfamilien. I 1970 skrives Anne inn i hytteboka for første gang: «Anne har også kommet. Hun har kost seg på hytta. Fire måneder gammel er hun brun og fin.»

– Det der synes jeg er så gøy å tenke på nå, sa Anne, stående på et svaberg i Oslofjorden.

– Jeg ble marinert i fjelluft og fjellvann fra jeg var liten.

Sætra ble et ekte barndomsparadis med fastlagte rutiner. Når de var der i sommerferiene, skulle de slå med ljå. De skulle kløyve ved. Og de skulle stable ved. 

– Alle var veldig nøye med stablingen, husker jeg. Det skulle være småved på venstre side. Neveren var dyrebar – den skulle legges på plass på en helt egen måte. De grove kubbene skulle ligge ytterst. Det var mye arbeid med veden, men jeg husker det som en veldig koselig sysselsetting. Og så hadde jeg en mormor, Jenny, som var glad i å koke ting. For eksempel rabarbragrøt. Og einerlåg. Vet du hva det er?

– Nei.

– Du tar einekvister og koker de i vann. Etterpå kan du vaske håret i denne væsken. Det lukter veldig godt. Mormor var god på mauravkok, også.

– Mauravkok?

– Ja, hun fyrte gjerne opp et bål og hadde en svær, gammel jerngryte over flammene. Når vannet var kokt opp, tok hun et spadetak med maurtue og slengte det oppi gryta. Etterpå silte hun av det hele og helte resultatet over på Norgesglass. Det ble slags mørkebrun søle, vil jeg si. Glassene tok hun med seg hjem til Oslo og plasserte dem i kjellerboden. Hvis man fikk vondt noe sted, så dyppet hun bandasjer i mauravkoket og surret disse rundt der det gjorde vondt. 

I Anne Lindmos nye bok skriver hun ikke bare heftig og begeistret om alle turene hun har gjennomført – gjennom Aurlandsdalen, fra Tyin til Tomashelleren, på to hjul i Nordmarka, mikroekspedisjonene sammen med barna, over Hardangervidda, på turskøyter i Østmarka, til topps på Store Ringstinden og på randoski i Lyngsalpene. 

Hun skriver også ærlig og selvironisk om en studietid blottet for friluftsliv. Anne jobbet i studentradioen – et miljø som var mer urbant enn Manhattan:

Vi fyrte kroppen på sur traktekaffe, rulletobakk og næringsfattige risretter skamstekt i wok og dynket med chillisaus. Fritiden ble brukt til å feste og hvile i kollektivet, rote og rydde i kollektivet, gå på byen og brøle hverandre i øret i mørket på obskure klubber med dovent øl og dårlig lydanlegg. Oppi alt dette var det ikke plass til turliv eller trening. Verken tidsmessig, økonomisk og ikke minst ideologisk lot det seg gjøre å holde på med den slags. Jeg tilhørte et relativt strengt miljø der det var risikabelt å bli tatt på fersken i å være forfengelig. Enda verre var det å avsløres som sporty.

– Du skriver at det på sett og vis ble en politisk handling å være daff?

– Politisk flesk, ja. Du kunne godt være litt butt. Vi var litt sånn: «Få deg noen kilo på skankene. Det er helt ålreit, det. Vi aksepterer det. Vi driver ikke med skjønnhetstyranni. Vi driver ikke og skampisker oss selv for å tilfredsstille sånne tåpelige idealer om å være nett, nydelig, feminin og yndig. Kan jeg ikke bare være en stor kjerring med veiskrape og sterke meninger, i stedet?»

Da hun på tampen av studenttilværelsen ønsket å bestige Galdhøpiggen med «skakkjørte joggesko og en bag med Radio Nova-logo», skjønte hun at formen kanskje ikke lenger var den beste.

– Frem til da hadde jeg et mer eller mindre ubevisst forhold til fysisk form. Jeg tenkte: «dette skroget virker, denne kroppen henger der og dingler, så den kan vel sikkert brukes til noe hvis jeg først skulle få lyst til det?» En dag sa jeg til kjæresten min, Hasse, han som er mannen min nå, at «satan, skal ikke vi bare stikke og bestige Galdhøpiggen, da?» Så dro vi av sted og startet turen fra Spiterstulen.

Etter kun kort tid gikk de begge på en kjempesmell.

– Vi klarte det ikke i det hele tatt. Og jeg husker at jeg var så overrasket. Jeg tenkte sånn: «Hva i alle dager? Er jeg ikke i form til dette, altså?» Jeg hadde egentlig tatt det for gitt at hvis jeg først ville, så kunne jeg sikkert bruke kroppen til noe. Det var helt merkelig at den ikke lystret. Vi måtte bare snu. Vi måtte bare gå ned igjen. Det var ikke noe toppsug å snakke om hos oss, for å si det sånn. 

Himmelen svartnet over Hovedøya. Så kom det uunngåelige sommerregnet. Vi padlet tilbake mot fastlandet mens dråpene trommet mot hver vår farkost. Anne først – i ferdig utdannet, elegant stil. Vi andre litt lenger bak.

Deretter fulgte en sykkeltur gjennom hovedstadens dampende avenyer og alleer. Anne fortsatt i tet – på elektrisk sykkel, men uten hjelm («jeg orker ikke å være flink pike og tenke på beskyttelse av hodet og alt mulig når jeg bare skal sykle i to kilometer i timen»).

Inne på en kafé bestilte hun svart kaffe og et müslirundstykke med brunost. Hun ville absolutt ikke ha appelsinjuice («60 kroner for den vesle flaska der? Pøh! Kommer ikke på tale.»)

– I boka skriver du litt om hva folk i 40–50-årene finner på når de får mer egentid. Det er ikke alle som finner frem til friluftslivet – slik du selv har gjort?

– Nei. Du har jo de som selvmedisinerer seg med trykkimpregnert materiale. Dette er terrassebyggere som oppgraderer veldig mye og lyver for konene sine om hvor mye penger de bruker på Maxbo. De sier sånn «det er bare noen små meter med plank», men så har de brukt 16 000 kroner. Dét er en egen måte å fylle livet og tiden sin på som jeg ikke er så interessert i. Men jeg synes det er litt gøy med de som blir foodies.

– De som blir veldig interessert i mat?

– Ja, enormt glad i mat! Og så begynner de med vin – og nå har jeg lagt merke til at folk begynner å holde vinflaskene på en annen måte. Dette har rammet deler av min vennekrets. De begynner å holde vinflaska slik...

Anne reiser seg opp og gestikulerer. Hun viser frem hvordan vennene har begynt å holde vinen: med den ene fingeren opp i den vesle bulken som er under flaska, og så heller de vin i glassene slik som bare kelnere gjør, med tyngdepunktet foran på fotbladene, helt ute på tåballene, med en arm bak, og en aldri så liten Kongsbergknekk.

– De sier ikke «vi skal drikke rødvin». De sier «nå skal vi drikke en Burgund.» Eller «nå skal vi drikke en Chateau de la fjomp». Jeg kjenner ikke noen forskjell i smak. Det er ikke vits i å kjøpe dyr vin til meg.

– Det holder lenge med en til 150 kroner?

– Å, ja. Den holder i massevis. Jeg kan snuse på 200-lappen på en god dag. Og hvis jeg skal klaske til på julaften, så kan jeg finne på å vippe over 200.

– Du sa en gang at du ikke er så begeistret for folk som absolutt må strekke armene i været når de kommer opp på en fjelltopp. Men nå virker du som en som kan finne på å gjøre dette selv?

Anne så forskrekket opp. Hun har overhodet ikke blitt en sånn, sa hun.

– Jeg gråter stille bak brilleglassene, jeg. Selvfølgelig er jeg et barn av nittitallet: kjempeironisk, og syrlig, og spiss, og hard. Men jeg har også masse «klædd i bingen», som det heter på Toten.

– Og det betyr?

– At du får klump i halsen. At du kjenner at himmelen er stor og spenner seg over oss. At vi er små, at det er rikt å få lov å være midt i noe, midt i naturen. Sammen med noen andre.