Uteliggeren - Fjell og vidde

Friluftsfolk

For fem år siden gikk BENGT-ARE BARSTAD ut på tur. Han har fremdeles ikke kommet inn.

Tekst og foto Marius Nergård Pettersen

Gjennom en hvitkledd skog, over et fjell og ned mot en ny skog. Høye kneløft gjennom lett puddersnø, mens tunge skyer henger over terrenget nord i Trøndelag. Hvite dotter daler tett gjennom lufta.

Fra høyden, like over tregrensa, drar et vindkast tåketeppet til side. Scenen bakenfor er en vid dal omgitt av avrundede fjell. Ikke en lyd annet enn vinden å høre.

Eller? Der.

Et kort hundeglam. Og så en annen hund som svarer.

Langt, langt der nede, i utkanten av en åpen flate, tennes en lysprikk i mørket. En lykt som bare kan tilhøre kveldens hovedperson. I et øyeblikk er det der, før tåka igjen siger sammen.

Hvem er denne mannen? Det er sånt man rekker å spørre seg om, mens man bakser ned mellom furustammer og nedsnødde myrtuer.

Jeg har gått over et fjell for å møte en kar som har vært sammenhengende utendørs siden februar 2020. En mann som ikke har vært inne i en butikk, sittet på et tog eller i en buss, betalt en strømregning eller tatt en dusj på fem år.

Hele tida har landskapet her ute vært hjemmet hans.

Gulvet hans har vært skogbunn og stein fra det sørlige Trøndelag til kysten av Finnmark. Taket har vært åpen himmel og en blafrende teltduk.

Mesteparten av tida har han vært mutters alene.

Noen fordommer må det være lov å ha mot en sånn type. For hvem velger et sånt liv? En rendyrket einstøing? Vil jeg møte en mann som vil sitte mesteparten av kvelden i mutt taushet?

Spørsmålet henger i lufta til jeg når dalbunnen, krysser en myr og en liten kolle, kommer over en knaus og ser leirplassen under meg. I lyset fra et nytent bål står Bengt-Are Barstad og utbryter på høy, krystallklar trøndersk:

– Der var´n, ja! Vælkommen te villmarka!

Bengt-Are Barstad

Født: 1971
Bakgrunn: Kommer opprinnelig fra Fannrem i Trøndelag. Begynte i sin tid i studier innen blant annet akvakultur og biologi. Jobbet i sportsbutikk før eventyret begynte.
Sivilstatus: Kjæreste. Har sønnene Martin og Elias fra et tidligere forhold.
Redd for: Ingenting i norsk natur. Noen harde stormer og noe bratt terreng er det verste han har opplevd på denne turen.
Folk spør mest om: Hvordan det er å ikke dusje. Han vasker seg og bader «når det blir for ille», og skifter undertøy omtrent én gang i måneden.

En mann klarer seg ikke helt alene. Hundene er selskap, trekkraft og vaktmannskap, og de seks bor og lever sammen som en familie. Her, på telefonen, er Barstad også i kontakt med folk som hjelper ham å frakte mat og utstyr inn i villmarka. Slike leveranser får han med rundt en måneds mellomrom.

En times tid senere har han gjort forventningen om taushet kraftig til skamme.

Bengt-Are Barstad prater. Han prater mens han gjør bålet større. Han holder samtalen i gang mens han er ute i mørket og henter mer ved. Han roper og godsnakker med hver av de fem huskyene som står bundet i et skogholt ved siden av teltet.

De er forresten ikke spesielt stille, hundene heller, men overentusiastiske over å ha et nytt menneske i leiren. Kanskje ikke så rart. Det har vært en lang reise for dem også.

– 1758 dager i dag, sier Barstad og legger en ny kubbe i flammene.

– Det begynner å bli en ganske lang tur?

– Sånn pashle lang.

Egentlig har han vært på vandring enda lenger. Barstad begynte å gå nordover fra Gutulia nasjonalpark nordøst i Innlandet i juli 2019, da som en 47 år gammel mann uten andre planer enn å endelig få dyrke lidenskapen for friluftsliv på ubestemt tid.

I februar 2020 definerte han turen til et prosjekt med mål om å være sammenhengende ute i tusen dager. Da hadde han vært så vidt innendørs, og begynte å telle fra null igjen.

– Og siden har jeg vært på tur, sier han.

Da han nesten tre år senere satt ved Soulovoupmi Fjellstue i Kautokeino og hadde nådd målet om tusen dager, så syntes han i grunn ikke turen hadde vært lang nok.

Nye tusen dager måtte til.

Jeg var godt voksen da jeg dro, og har levd et variert liv før. Har fått min dose filmer, konserter og fester.

Ok. Ny fordom: Han er selvfølgelig en slags konkurransemann. En tursamler på speed, som loggfører mil og høydemeter i tidenes skryteprosjekt. Eller. Nja. Passer ikke helt, det heller.

– Dette med antall dager er mest for å kunne kalle det et «prosjekt». Jeg skal nå være her ute, uansett, sier Barstad.

– Mitt eget mål er å bevege meg så sakte at jeg blir virkelig godt kjent i alle områdene jeg besøker. Nærmest lokalkjent.

Sakte har han da også bevegd seg. De første to og et halvt årene gikk turen nordover. Nå har han brukt omtrent like lang tid sørover igjen.

Å prøve å kort oppsummere en sånn periode, er nesten håpløst. Gjennom de neste timene ved bålet kommer historiene i drypp.

Om hundekjøring over Finnmarksvidda, nordlys og stjerneskudd. Vinteruker så kalde at alt rundt ham fryser. Stormer der han har trodd både telt og utstyr skulle forsvinne i vindkastene.

Men også gleden ved vinteren, det rene og tørre vinterværet, etterfulgt av tida når isen går og fisken begynner å bite på våren. Så varmen og roen om sommeren. For disse opplevelsene har han, som han selv sier, «kuttet navlestrengen til sivilisasjonen».

– Hvorfor?

– Jeg føler at jeg lever et rikere liv her ute. At jeg får brukt meg selv på en helt annen måte. Det er et liv så å si uten bekymringer. De bekymringene jeg måtte ha, handler i tilfelle om helt nære ting: Når er stormen over? Har jeg nok mat? Mer eksistensielle og meningsløse bekymringer får mye mindre plass, sier Barstad.

– Det må være noe du savner?

– Nei, egentlig ikke. Jeg var godt voksen da jeg dro, og har levd et variert liv før. Har fått min dose filmer, konserter og fester, sier han og kikker opp mot stjernene som nå blinker tilbake mellom skyene over oss.

– Det eneste jeg kan savne, er mer stabilt vær.

Helt siden han var liten har Barstads friluftsliv handlet om de rolige naturopplevelsene. Antall mil og høydemeter har han aldri vært opptatt av.

God fangst i et vann langt fra sivilisasjonen. Fisk og viltkjøtt har blitt en viktig del av næringsinntaket. Kjøttet kjøper han som regel lokalt.

Vi er ikke helt ferdig med fordommene. For apropos et «rikere» liv: Rik må han vel nesten være? En del spenn må man vel ha, for å kunne dyrke interessene sammenhengende i årevis? Ikke akkurat.

– Hus og dyr bil har jeg aldri eid, sier Barstad.

Da han sa opp jobben i en sportsbutikk for å realisere turdrømmen, finansierte han først eventyret ved å selge det meste av jordisk gods. Nå for tiden tjener han rundt hundre tusen kroner i året.

Det gjør han på folkefinansiering via plattformen Patreon, i tillegg til filmmateriale han leverer til en egen TV-serie på Naturkanal1. Han har også sponsorer som bidrar med hundemat, utstyr og klær.

– Men æ kann jo itj spis ullundertøy, sier Barstad.

– Og matprisene har blitt høye, så jeg skulle gjerne hatt litt mer lønn. Men jeg klarer meg på dette, og det er jo tilfredsstillende i seg selv. Også gjør jo mangelen på luksus at de store, fine fiskene smaker ekstra godt her ute.

Fra dette går han over til å fortelle om en fisk, en lake på 4,7 kilo, som han dro på isen i et lite vann i Rostadalen i Troms. Bålgnistene gir gjenskinn i øynene når han snakker om både fangsten og maten.

– Å kunne berge seg i naturen gir tilstedeværelse i seg selv. Også er det jo fantastisk og sunn mat, ikke pølser og pizza, men næring som både kroppen og sjela har ordentlig godt av.

Kropp og sjel. Selvrealisering. Der har vi han vel? En egoist?

– Jeg mener folk må få gjøre det som føles riktig for dem, sier Barstad.

Men han er åpen for en diskusjon om det han gjør er egoistisk eller ikke. Hans beste motargument i den diskusjonen er at han tidligere i livet har tatt sin dose forpliktelser.

Som far hadde han i mange år eneansvar for de to sønnene sine. Også da med mange turer på programmet.

– Det mest aktive året hadde vi til sammen mer enn to hundre utedøgn med overnattinger. Det var samtidig som de gikk på skole og jeg jobba fullt.

Tida med sønnene er det eneste han sier at han virkelig savner fra sin tidligere tilværelse. Gutta er i dag i andre halvdel av tyveårene og godt på vei inn i sine egne voksenliv. Barstad sier de klarer seg godt uten pappa rett rundt hjørnet.

– Så lenge du har unger og de er små, så har du et ansvar for å være der. Men det er lenge siden mine barn var små. Nå har jeg friheten til å velge et eget liv, og hvorfor skal jeg da gå rundt og ha en jobb og en hverdag som jeg ikke ønsker?

For Bengt-Are Barstad har natur vært eneste vei til denne selvrealiseringen. Han kunne ikke ha funnet det samme i en motorsykkelklubb eller kunstmaling.

– Jeg forstår godt at andre har andre interesser. Vi er forskjellige, alle sammen. Men for ham er det skogen og fjellet som har vært arenaene. Også i perioder når livet ikke bare har vært bra.

– Hver gang jeg har hatt det vanskelig og tøft, så har jeg alltid kunnet tenke at «Hvis dette går til helvete nå, så drar jeg på fjellet».

Når han til neste år har vært 2000 dager ute, ser Bengt-Are Barstad for seg et noe mer «normalt» liv. Men en hverdag med fast bolig og jobb står ikke på planen. – Tur skal jeg ikke stoppe med. Jeg har egentlig bare ett mål i livet, og det er å være mest mulig ute, sier han.

Der er han, kanskje. En flyktning?

– Friluftslivet var nok kanskje en slags flukt. I begynnelsen var det nok det. Som ungdom følte jeg ikke at jeg passa helt inn i hverdagen, sier Barstad.

Skogen og fjellet ble steder der han kunne være seg selv. Og etter at han som 25-åring hadde vært på sin første virkelige langtur, med fire uker i Femundsmarka, var det ingen vei tilbake.

– Etter det så jeg naturen som et hjem. Å komme ut var å komme dit jeg hørte til.

Så betyr ikke det at han har rømt fra menneskene. Han får besøk med jevne mellomrom. Han klarte til og med, utrolig nok, å finne kjærligheten her ute i villmarka.

Det begynte med noen meldinger fra en som hadde oppdaget filmene hans. Så ble det en avtale om tur sammen i Dividalen i fjor.

– Det ble fjorten dager på tur, i ganske tøft terreng. Og når du kan trekke rundt på et kvinnfolk sånn og hun ikke klager engang, da vet du at du har funnet en å ta vare på, sier Barstad.

Nå er kjæresten innom når det passer sånn. Sine egne foreldre har Barstad også mye kontakt med. Begge har vært viktige støttespillere i logistikken rundt mat, utstyr og reise.

– Kan de fortsatt bli foreldrebekymra når du som voksen sønn sier at du skal være 2000 dager ute?

– Mamma kan nok være litt bekymra, og ingen av dem var positive da jeg sa opp jobben for det her. Men de har hjulpet meg mye. Vi har hatt gode samtaler om livet og også døden, og jeg tror de begge forstår at jeg har det bra og at dette livet er riktig for meg. At om jeg skulle kubbe bak pulken, så kubber jeg lykkelig.

Når livet en dag er over, skulle han ønske det var mulig for kroppen hans å gå tilbake til landskapet her ute. Han ser seg selv som en del av kretsløpet, som en del av samarbeidet mellom planter og dyr, som driver naturen videre.

– Jeg elsker livet, men er ikke redd for å dø lenger. Jo mer jeg har vært ute, jo mer har jeg levd et fullverdig liv.

Av og til kommer han inn på det han kaller «naturkrafta ». Det er noe i naturen, noe mer enn hva vi vet om, mener Barstad.

– Jeg tror ikke det går an å være så mye ute som meg og ikke bli litt religiøs. Det er vanskelig å forklare, men det er en slags kraft som man kanskje ikke legger like godt merke til ellers, sier han.

Denne krafta, som han knytter mer til naturen i seg selv enn en slags guddommelighet, tror han at gjennomsyrer alt.

– Jeg tror folk som er troende, stort sett tror på det samme fenomenet, men har forskjellige tolkninger av det. Jeg får for eksempel mer og mer respekt for urfolk som kan tilbe steiner eller fjell. Det er deres kontakt med dette «noe».

Mer konkrete uforklarlige fenomener mener han også å ha opplevd. Han forteller at han har drømt om ting som han senere har sett i våken tilstand. Og at han har sanset ting som egentlig ikke skulle være der.

– I en leir ved elva Mázejohka i Kautokeino så jeg noe i sidesynet som jeg snudde meg mot. Det var ingenting mer å se, men det var likevel som om det var noe der. Nakkehårene reiste seg, og en svovellukt lå i lufta. Og hundene satt blikkstille og så i samme retning som meg og med ørene rett opp. Det var helt merkelig.

Senere fortalte en lokal same at plassen han overnattet ved var kjent som et spesielt åndelig sted.

– Jeg tror ikke sånne fenomener er så «overnaturlige». Vi sanser dem bare ikke til vanlig, mener Barstad.

Jeg tror ikke det går an å være så mye ute som meg og ikke bli litt religiøs.

Denne vinteren er det første gang siden mai 2021 at han er sør for polarsirkelen. Noen av vintermånedene nordpå var litt for kalde, men han savner det stabilt tørre været som man får med sprengkulde.

Han er født på Levanger, men vokste opp i Orkdal. Også barne- og ungdomsårene inneholdt en god dose turtid.

Klokka tikker mot tidlig morgen. På nytt daler snøen rundt oss. I den grad man kan bli kjent med en person i løpet av en natt ved et bål, så er de fleste fordommer om denne mannen motbevist.

Han er hverken einstøing, konkurransemann, ensporet egoist, rik (på penger) eller på flukt. Men hva er han?

– Om du skulle gitt deg selv en tittel, hva er du for noe?

Mannen ved bålet blir stille i noen sekunder. Lyset fra flammene flakker over ansiktet.

– Tja. Hva skal man kalle seg, da? Jeg er jo en fri sjel og en livsnyter, sier Bengt-Are Barstad.

– Men om jeg skulle ha gitt meg selv en tittel, så ville det kanskje ha vært «uteligger». Det er jo det jeg er. En nomade i Norge.

Print er ikke dødt

Portettet av Bengt-Are Barstad kan du også lese i Fjell & Vidde utgave 1/2025. Bli medlem og få magasinet i postkassa.

Bli DNT-medlem

Bengt-Are Barstad

Print er ikke dødt

Lindmo

Bestyrerinnen

Post verdensrekord