1

Det var en skarp desemberdag på Majorstuen i Oslo – henholdsvis 6030 km fra Nordpolen og 15 900 km fra Sydpolen.

Utenfor den ikoniske restauranten Larsen sto Erling Kagge iført påskegul fleecejakke, sjokoladebrun fløyelsbukse og et smil like stort som Hallingskarvet.

Etter et raskt «hei» og «dette er en nydelig dag for å gå innover i marka» viste Erling frem hva han hadde i handleposen sin: tre stykk MSR WhisperLite Universal Stove – en av de få gassbrennerne som kan brukes både med isobutanbokser og flytende drivstoff, inkludert renset bensin, parafin og blyfri bensin, i alle slags temperaturer, på alle kontinenter, i alt slags vær.

Erling sa:

– Nå får mine kjære noe de ikke har ønsket seg til jul.

2

Før man skal gjøre et portrettintervju med polfareren, forleggeren, forfatteren og kunstsamleren Erling Kagge er det nærliggende å vandre bort til sin egen bokhylle og trekke frem noen av de mange verkene fra hans etter hvert mangfoldige forfatterskap.

For eksempel Nordpolen: det siste kappløpet fra 1990. Eller Alene til Sydpolen fra 1993 – hvor han, på side 90, skriver dette om å feire julaften i Antarktis:

«Er det noen som tenker på meg nå? Jeg har stilt meg samme spørsmålet tidligere. Svaret de gangene har vært at på julaften tenker iallfall noen på meg, ellers er jeg mer usikker. Spiller det noen rolle at jeg er midlertidig glemt? Ja, litt. Ikke på farten eller for det generelle humøret, men det er hyggelig å tro at noen tenker på meg». 

Eller Å gå. Ett skritt av gangen – suksessen som er oversatt til blant annet tysk, engelsk, italiensk, finsk og portugisisk?

For ikke å snakke om Kagges siste bok – mursteinen Nordpolen. Natur, myter, eventyrlyst og smeltende is, hvor Erling skriver følgende på side 227:

«Vend i tide, det er ingen skam å snu, sier regel nummer åtte i fjellvettreglene til DNT. Innimellom har jeg spurt meg selv om en av grunnene til at jeg sjelden har snudd, kan være at jeg ikke har vært modig nok til å gjøre det. Vekten av følelsene ved å gi meg ville vært tyngre å bære enn mulighetene for å lykkes. Det kan rett og slett være mer fristende å utsette seg selv for en ekstra fare enn å bli gjenstand for misbilligelse eller latter.»

Denne siste boka har gjort Erling enda mer kjent i litterære, akademiske, intellektuelle og eventyrlige kretser enn det han allerede var. Han inviteres hit og dit på jordkloden for å bli intervjuet og for å holde foredrag. Bare noen dager før vi møtte ham i Oslo, var han hos selveste Royal Geographical Society i London.

– Jeg tror folk har en kjærlighet for det som er bortenfor horisonten, sa Erling, stående utenfor Larsen.

– Geografisk, men også på mange andre områder. Jeg merker at folk har behov for å høre, lese og lære noe meningsfullt. Man er lei av å sitte foran en skjerm og se på en film – og så, like etterpå, lure på om man har sett denne filmen før eller ikke.

Deretter ytret Erling et sterkt ønske om å starte vår ekspedisjon: en fottur fra Majorstuen til utsiktspunktet Vettakollen, med innlagt teknisk hvil i huset hans på Blindern.

3

– Du må aldri finne på å dra hjemmefra med et smil, sa Erling etter kun noen få minutters gange.

– Nei?

– Nei.

– Hvorfor ikke?

– Mange har problemer med å slippe unna – få litt fri fra en dame eller en mann. Hvis du drar på tur med et kjempesmil – at du tydelig viser at du gleder deg til å komme deg bort – da blir du fort avslørt. Da får du ikke noe smil når du kommer hjem, for å si det slik. Jeg har en venn som alltid er veldig lei seg når han skal på tur. Han ringer til sin kjære etter bare noen timer og sier at han savner alt og alle der hjemme. Hvis han skal være borte i åtte dager, sier han gjerne at han skal være borte i 10. Når han kommer hjem etter åtte dager, blir alle veldig glade.

– Du snakker ikke om deg selv nå?

– Nei.

4

Vi vandret av sted med lange skritt og lange resonnementer. Allerede i Diakonveien, eller var det i Slemdalsveien, jeg husker ikke helt, men plutselig sto sportskommentatoren og TV-legenden Arne Scheie foran oss, 81 år gammel, med en lue i rødt, hvitt og blått.

Selvsagt kjente Erling og Arne hverandre.

– God dag. Hvem tror du vinner Premier League? spurte Erling.

– Jeg tror det blir Arsenal, svarte Arne.

– Jeg også.

Hvor mye går du hver dag? sa Erling. Og da fortalte Arne at han hadde skaffet seg en skritteller og prøvde å få til mellom 10 000 og 12 000 skritt hver dag.

Så fortalte Erling om en fotballkamp han så forrige lørdag, en Arsenal-kamp, selvsagt Arsenal, og en av spillerne turte ikke å gå inn i en takling, fortalte Erling, han var litt for passiv, og da ble det «klabb og babb» rundt femmeteren, mye klabb og babb, og Arne nikket interessert.

5

Vi gikk videre langs Sognsvannsbekken, krysset Ivar Aasens vei og fulgte Anne Maries vei en liten stund – før Erling plutselig tok til høyre, åpnet en hemmelig port og spaserte inn i et villnis av en hage.

– Jeg kjøpte denne nabotomten for å unngå at noen eplehagespekulanter bygger på den. Det er jeg svært fornøyd med. Ser du bikubene der borte? Jeg har åpnet opp for at Frelsesarmeen driver honningproduksjon her inntil videre – og naboene og jeg får god honning som takk. Masse god honning. Liker dere honning?

Før vi rakk å svare, gikk Erling opp en bratt bakke og entret hagen til sitt eget funkishus, selveste Villa Dammann, ferdigstilt i 1932, tegnet av arkitektene Arne Korsmo og Sverre Aasland og fredet av Riksantikvaren.

Erling låste seg inn og viste oss inn i et vakkert, bueformet rom med bokhyller fra gulv til tak.

– Her sitter jeg og leser, sa han, og pekte på en lenestol.

– Og der borte sitter jeg og skriver, sa han, og pekte på en kontorpult på størrelse med Ellesmere Island. Sekunder senere var han klar for Vettakollen – iført finske terrengløpesko med yttersåle i butylgummi. Påskegule, de også.

8

Vi fortsatte inn i skogen bak Rikshospitalet, krysset Melkeveien og gikk videre oppover Båntjernveien. Det vesle dagslyset ble dempet av trekronene over oss. Erling økte tempoet ytterligere.

Han snakket om Zapffe, om Odysseen av Homer, om hvordan kunstig intelligens mangler humor.

Så fortalte han at han ble angrepet av en svartbjørn med to unger i Rocky Mountains for bare noen måneder siden («kjæresten min skrek og løp. Men man skal jo egentlig ikke løpe. Kjapt kastet jeg to gråstein – og da forsvant den»).

Han sa videre at Børge Ousland nettopp var innom «med noe deilig reinsdyrkjøtt», og en hjemmebakt suksess terte, de møtes fast én gang i året for å mimre tilbake til Nordpolen-turen i 1990, spise feit mat og se gamle western-filmer med Clint Eastwood om igjen.

Han nevnte deretter at han en gang fikk et brev fra Thor Heyerdahl. Hans eget store forbilde. Thor Heyerdahl skrev blant annet dette til Erling:

«Du er et godt eksempel på hva en vanlig gutt kan få til hvis han i tide setter seg et mål i livet og ikke kaster tiden bort.»

Idet vi passerte en frossen bekk, mente Erling at det å gå alene til Sydpolen i 1992 «egentlig var en veldig fin og hyggelig tur».

– Jeg skrev dagbok, og når jeg leser den nå, ser jeg at jeg hadde det bra stort sett hele tiden. Litt deppet innimellom, og selvsagt er det både litt farlig og slitsomt. Men jeg var generelt i godt humør. Det handlet i bunn og grunn om å stå opp og gå på ski hele dagen. Jeg levde ut den norske drømmen.

9

Erlings råd til ungdommen, på en mørk sti, noen kilometer inne i Nordmarka:

«Jeg tror vi lever for langt unna naturen. Ideen om at mennesker ikke er en del av naturen, at vi ikke bruker den, er en rot til ensomhet, tristhet og depresjon. Tanken om at du kan forstå deg selv og verden rundt deg ved å sitte på en stol og se ned i en skjerm er naiv. Jeg er optimistisk og takknemlig. Takknemlighet gir et rikere liv. Vær skeptisk til alle som formidler et bilde av at verden er i ferd med å gå under. Det er for selvopptatt å tro at menneskeheten vil dø ut i akkurat min generasjon. Gjennom 10 000 generasjoner har mennesker trodd det samme – og de har alle tatt feil. Noe pessimisme er bra, men blir det for mye pessimisme skapes passivitet, og samfunnet trenger aktivitet. Og ja, det blir endringer – store endringer – som en følge av teknologi, klima og konflikter. Det vet vi. Men verden går ikke under av den grunn. Litteraturen har en god fremtid. Skriv. Folk vil alltid ha gode historier. Les gjerne Krig og fred av Tolstoj. Jeg ble nesten lei da jeg leste den – mye bla, bla, bla i starten der – men rundt side 1100 stoppet jeg opp og tok flere måneders pause. Da var boka så god at jeg ikke ville avslutte den. Jeg ville bare gå rundt og tenke på historien i flere måneder. Les et stykke av Ibsen og et stykke av Shakespeare, også. Da har du referanser for resten av livet. Og husk dette: Verden er ny hver dag. Oppdagelser er ofte gjenoppdagelser. Men takknemlighetens opprinnelse er enkel: å bli varm etter kulde, å spise etter sult, å sove etter utmattelse. Hold gledene dine enkle, menneske.»

11

Vi returnerte fra Vettakollen i mørket. Snublet i røtter og stein, nærmest følte oss frem fra trestamme til trestamme. Ingen av oss hadde husket å ta med hodelykt.

– Den indre polen er vanskeligere enn den ytre, sa Erling, etter å ha trukket glidelåsen på fleecejakka helt opp til halsen.

– Man må forsøke å finne et sted i seg selv. Et sted som ikke er på noe kart. En slik indre reise er krevende, men svært givende.

– Er de ytre polpunktene blitt mindre viktige for deg nå?

– Jeg vet ikke. Jeg er i hvert fall mer opptatt av selvinnsikt, en form for klarhet, enn noen gang før. Min nye oppdagelsesferd handler på mange måter om å forsøke å reise inne i meg selv.

12

Vi nærmet oss sivilisasjonen igjen. De første store eneboligene. De første elektriske garasjeportene. Erling hadde snakket i tre timer. Om Mount Everest. Om å samle på kunst. Om gleden ved å være på Finse. Om Nansen. Om journalistikken i The Financial Times. Om Amundsen. Om hvordan man renser en revolver i et telt ute på polisen. Nå sa han at dagens barn gjerne kan utfordres litt oftere.

«La barna få holde på mer ute», sa han.

Og så:

– Hvis du tar med barn på tur, får du gjerne spørsmålet om hvor langt det er igjen. Mitt råd er at du bør svare så ærlig som mulig. Du bør si: det er langt. Det er alltid langt igjen.