Mest sannsynlig har du hørt henne, sett henne, eller lest noe av henne. Kvinnen med Narvik-dialekt og tysk opphav som brått var overalt og snakket om kunstig intelligens (KI).

I NRKs Abels tårn, Nytt på nytt og sjakk-sendingen i romjula. På ministerkontorer og konferanser. Ikke minst som forfatter av boken Maskiner som tenker, som tilbragte et helt år på bestselgerlisten.

Inga Strümke ble på kort tid hele Norges KIekspert.

Men hvorfor oppsøker Fjell & Vidde en førsteamanuensis og forsker innen kunstig intelligens? Hvorfor står vi utenfor NTNU Gløshaugen i glødende vårsol og venter på en kvinne med doktorgrad i partikkelfysikk?

Noen har kanskje lagt merke til at Inga serverer alt fra tørre pappavitser til samfunnsaktuelle kommentarer på Instagram, ofte samtidig som hun vandrer i Trondheimsmarka eller tar en pull up på klatresenteret.

At hun gjerne har randoski på beina, og ikke minst at hun bedriver en av fjellsportens smaleste og kaldeste grener: isklatring.

Vi setter oss i bilen til Inga og kjører mot marka for å høre mer om denne mindre kjente siden ved henne: livet utenfor datamaskiner og algoritmer.

Traskende på grusveien som skjærer seg oppover mot Estenstadhytta forteller Inga at det var blant mose og trær i Narvik at store deler av barndommen utspilte seg. Hun og moren flyttet fra Gummersbach i Tyskland til byen i Nord-Norge, da Inga var fire år.

– Det her var tidlig på 90-tallet, så da var det ikke så mye å gjøre som barn. Det var før mobiltelefon med Snake og sånt. Så da måtte vi bare være ute. Jeg er ganske glad for at rangling i skogen var en del av oppveksten min. Det var da friluftslivet begynte for meg, forteller hun.

Så kommer KI-forskeren med en slags innrømmelse:

– Jeg hadde en periode der jeg likte veldig dårlig å være ute, mine «dark ages».

– De fleste har vel vært der, har de ikke?

– Ja, er det vanlig, spør hun nærmest lettet.

– Sånn i tenårene?

– For meg var det i studietida. Jeg har alltid vært en skikkelig frossenpinn. Da hadde jeg det for meg at jeg skulle slippe å være ute. Jeg kjørte til universitet, spurtet inn døra, trente på treningssenter og satte meg i bilen igjen. «Frisk luft, nei takk! Jeg skal kunne ha T-skjorte på hele året.»

Inga ler og tar en bit av de to gulrøttene hun nettopp har kjøpt inne på hytta. Så forteller hun at vendepunktet kom under et utvekslingsår i Valencia i Spania.

– Jeg begynte å få lengsel etter allemannsretten, for den tok jeg som med nordlys, helt for gitt. Jeg tok bussen til en bygd utenfor Valencia, begynte å gå på tur, så kom det en fyr etter meg med et skytevåpen. Da gikk det opp for meg at det ikke var noen allemannsrett der, og jeg fikk hjemlengsel til Norge.

Inga hadde bestemt seg:

– Jeg skulle begynne å tåle at det er kaldt, jeg skulle ikke fryse, jeg skulle bare være kald. Da begynte jeg å bade i havet hver dag, også i desember og januar.

– I Spania?

– Ja, det er ganske kaldt på den tiden. Men jeg hadde sånn tenning på å komme hjem, så jeg flytta tilbake til Trondheim i januar, i stedet for i juni. Der var det -20 grader, og jeg bare «alright, bring it». Jeg kjøpte meg min første dunjakke noensinne, og så begynte jeg å være veldig masse ute. Og siden har jeg vært en uteperson.

Etter at Inga returnerte fra Spania og fullførte mastergraden sin ved NTNU, flyttet hun til Bergen.

– Jeg meldte meg på en sånn DNT-tur, en singeltur for unge voksne over 30 år. Jeg var 24, men tenkte at de ber vel ikke om legitimasjon. Så begynte vi å gå. På det første stoppet skulle vi si en fun fact om oss selv. Da var det ei som foreslo at alle skulle si alderen sin. Jeg bare: «Kjedelig, si favorittpålegget!». Så jeg klarte å sno meg unna. Turen ga så sykt mersmak, da fikk jeg øynene opp for at det finnes T-merka stier og hytter. Det visste jeg ikke, ingen hadde fortalt meg det. Da begynte jeg å gå masse tur og lærte meg at det går an å gå i regnet og komme frem med tørre ting. Jeg skjønte at du må lære deg å ikke bli kald.

Kanskje er det slik Inga Strümke fungerer, at hun gir alt når hun først har bestemt seg. For nå tar hun friluftslivet og den kalde årstiden med snøstorm.

Svalbard på langs.

Grønland på tvers.

 – Jeg ble så alvorlig bitt av polarbasillen at jeg endte opp med å kjøpe en polarhund og gå over alle viddene våre, og etter hvert alle isbreene alene. Så jeg dro det ganske langt, da. Men jeg koste meg veldig med det.

– Og et sted på veien oppdager du også isklatring?

– Jeg var sammen med en som klatret og stod masse på ski. Og så var det en dårlig vinter, ingen snø og vi skulle være i Sogndal ei helg. Han spurte om jeg ville prøve isklatring. Det var helt spinnvilt. Jeg slo ei øks i isen og følte noe jeg aldri hadde følt før, sier hun begeistret.

Inga beskriver likevel isklatring i ganske så negative ordelag.

– Det er jo det kaldeste og mest ukomfortable du kan gjøre om vinteren. Hver gang jeg klatrer is, tenker jeg at det her blir siste gang. Enten så er du svett, ganske stressa og pumpa i underarmene, eller så er du kald og stiv i nakken og kjenner ikke tærne og fingrene. Det er ukomfortabelt hele veien på en eller annen måte. Jeg diskuterer ofte med dem som jeg klatrer is med: Hvorfor gjør vi dette?

– Har du funnet et svar?

– Jeg har lurt på om det er fordi underbevisstheten vet at vi ikke skal være der.

– Det er veldig naturstridig?

– Det er veldig naturstridig, og jeg lurer på om det er det som gir den intense opplevelsen. At amygdala liksom bare «ææææ» og har komplett panikk hele veien.

– Hvordan forholder du deg til risikoen?

– Å trene på å håndtere risiko og tenke konsekvenser og gjøre det så trygt som man kan gitt omstendighetene, tenker jeg er verdifullt. Så synes jeg den er interessant den debatten om hvorvidt det er innenfor å utsette samfunnet for en kostnad gjennom fri utfoldelse.

– Ja?

– Samfunnsøkonomisk hadde det vært fint hvis alle sammen levde det samme livet og var veldig trygge og aldri skadet seg, og eide like mange hus og biler og produserte like mange barn. Men at noe er trygt og samfunnsøkonomisk lønnsomt, er ikke for meg det samme som at det er meningsfullt. To kompiser som jeg har klatret ganske mye is med, og som har vært ganske sentrale i mitt miljø og vennegjeng, er de to som døde i Hydalen i Hemsedal nå i vinter. Da blir man veldig påminnet om at det sitter noen foreldre, samboere, familie og venner igjen. Men de to hadde vært helt andre mennesker om de ikke hadde drevet med det de drev med – men de hadde fremdeles levd, da.

Hun stopper opp et lite sekund.

– Det er egentlig en umulig diskusjon, men jeg synes at vi kanskje har blitt i overkant polstret og risikoaverse.

Vi kan ikke ha en samtale med Norges KI-ekspert uten å snakke litt mer om nettopp KI. Teknologien har vevd seg inn i livene våre, blant annet i form av usynlige og smygende algoritmer som opererer i sosiale mediers mørklagte kroker, med ett mål for øye: å skape et frustrerende fast grep om oppmerksomheten din.

Selv om fagfeltets spede start fant sted allerede på 1950-tallet, var det først på tampen av 2022 at begrepet kunstig intelligens for alvor begynte å summe i samfunnets korridorer. Da steg en ny sol på den forbruker-teknologiske himmelen: ChatGPT.

Mens store deler av verden har latt seg rive med i utviklingen, har Inga Strümke holdt hodet kaldt og hjertet varmt. Hun har forsøkt å ta dem som har fått vel mye vann på mølla ned fra himmelen, og dommedagsprofetene opp fra dypet og formanet: «Skal vi drive med KI i Norge, skal vi gjøre det ordentlig.»

– Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg driver med kunstig intelligens når jeg hater det så mye, fordi jeg går ut og kritiserer de fleste anvendelsene. Jeg mener at teknologien gjør veldig mye skade og skaper ting vi kunne klart oss uten. Vanedannende sosiale medier, desinformasjon – og det å lage språkmodeller har et helt sinnssykt karbonavtrykk, forteller Inga.

Vi måtte selvsagt gjøre eksperimentet med å spørre ChatGPT (gratisversjonen, vel å merke) om den kunne fortelle oss hvem Inga Strümke er. Her er et utdrag fra svaret vi fikk:

«Inga Strümke er en norsk miljøaktivist, forfatter og samfunnsdebattant. Hun har skrevet flere bøker, blant annet Den store klimapamfletten, hvor hun gir en oversikt over klimaendringer og utfordringene som følger med dem, samtidig som hun presenterer løsninger og muligheter for å redusere klimagassutslipp.»

– Dette er jo ikke helt korrekt?

– Men det er jo ikke så rart, da. Det er mange som tror ChatGPT er en slags Google, men det er ikke der for å finne informasjon, det er der for å formulere. Folk bruker det feil, sier hun en gulrotsmule oppgitt.

Kanskje det ikke var tilfeldig at Inga fikk publisert en kronikk i Aftenposten med tittelen «Hvorfor jeg får fnatt av språkmodeller» bare dager etter intervjuet vårt ble gjennomført.

For ChatGPT er, i likhet med andre lignende tjenester, nettopp språkmodeller. De er innmari gode til å beregne sannsynligheten for hvilke ord som kommer etter hverandre. De er mindre gode til å forholde seg til virkeligheten. Og de krever ufattelig mye ressurser.

– Det koster en del energi å holde Google og e-postkontoene våre i gang. Hvor mye krever ChatGPT i forhold?

– Det er helt perverst. Det er veldig mye mer. Jeg tror ChatGPT bruker 20 ganger så mye rent vann som et Google-søk, og karbonavtrykket er veldig mye større.

Siden vi nå har nevnt ChatGPT seks ganger i løpet av det forrige avsnittet, er det på sin plass å poengtere at kunstig intelligens er veldig mye mer.

– Kunstig intelligens har som formål å få datamaskiner til å skjønne verden på en annen eller bedre måte enn vi gjør, kunne ta inn over seg flere opplysninger med flere sammenhenger enn vi klarer å forholde oss til. Grunnen til at jeg tenker at kunstig intelligens er verdt å drive med, er det bredere perspektivet om at vi lager teknologi som løser problemer vi ikke klarer å løse uten teknologi.

– Finnes det gode eksempler på positiv bruk av KI?

– Heldigvis er svaret ja. For meg er et eksempel Vestre Viken helseforetak, som bruker KI på røntgenavdelingene. Når du kommer inn og har mistanke om et brudd, tar du røntgen, og så er det en KI-modell som ser om du har knekt beinet. Maskinene kan analysere mindre piksler enn det mennesker kan. Hvis den ikke oppdager et brudd, sendes du hjem, og senere når legene har mindre trøkk, dobbeltsjekker de og kaller deg tilbake hvis det var feil avgjørelse. Det er nivået vi burde være på. Avlastning på repetitive oppgaver uten å ta kontroll fra mennesker. Det finnes mer storslåtte eksempler enn det, men det illustrerer hva jeg tenker ambisjonsnivået bør være – ikke å holde folk lengst mulig på TikTok.

Estenstadhytta fylles stadig mer opp, mens vår tilmålte tid med Inga Strümke har rukket å renne ut. Men vi får presset inn et siste spørsmål:

– Hvordan gikk det med den singelturen i Bergen, egentlig? Møtte du noen?

– Jeg skjønte jo ikke at det var en sjekkearena! Og det var mange av mennene som hadde lyst til å holde kontakt i tiden etterpå. Jeg skjønte ikke tegningen i det hele tatt, og jeg ble nesten litt sur når de prøvde seg. Jeg tenkte greia var at du kommer til turen som singel, som i at du ikke var del av en vennegjeng eller et par. Det tok meg så jævla lang tid før jeg skjønte det, jeg kobla først mange år etterpå hvorfor de hadde prøvd seg. Haha!