Hun vandrer målrettet ut av en T-banevogn på Ulsrud i Oslo. Kommer hun rett fra en fottur i Gausdal-Vestfjell? Har hun nettopp vært på et seminar på Youngstorget? Det er vanskelig å si.
Bekledningen – og solbrillene – er adekvate til både rask tinderangling og langsomme samtaler om naturens tålegrense.
Selv om det kanskje er en helt alminnelig formiddag i august, har Inger Lise Blyverket nettopp begynt i en helt ualminnelig jobb.
– Jeg ble fortalt at jeg burde stille til dette portrettintervjuet med farger som «popper» på bildene, sier hun, etter en varm klem og et hjertelig «hei».
Den Norske Turistforenings nyansatte generalsekretær ler en smittende latter og viser vei innover i de dype skoger.
«Her går jeg ofte», sier hun, og peker på en smal sti. «Der borte er det utrolig fint», sier hun, og retter fingeren mot et lite tjern. «Herfra og opp mot Mariholtet er barndommen min – kort oppsummert», sier hun, og klyver raskt over en veltet rot.
– Vokste du opp i en friluftsfamilie?
Det er et ledende spørsmål – og vi forventer et kjapt og tydelig «ja» som svar.
– Tja, sier Inger Lise.
– Jeg vil ikke si det – selv om vi hadde et hyttetun på Stryken i Nordmarka, som farfaren min bygget. Vi var mye der oppe. Ofte gikk vi turer og sanket sopp og bær. Og jeg gikk mye på ski både der og i Østmarka. Men vi var like mye en teaterfamilie som en friluftsfamilie, vil jeg si.
Denne familien besto av far, mor, storesøster og – ikke minst – en grå elghund. «Hjemme» var et rekkehus på Haugerud i Oslo øst.
Vesle Inger Lise tok pianotimer, mor jobbet i barnehage, far solgte stål.