Hopp til hovedinnhold 

Friluftsfolk

Friluftslivets nye forsvarssjef heter INGER LISE BLYVERKET.

Hun vandrer målrettet ut av en T-banevogn på Ulsrud i Oslo. Kommer hun rett fra en fottur i Gausdal-Vestfjell? Har hun nettopp vært på et seminar på Youngstorget? Det er vanskelig å si.

Bekledningen – og solbrillene – er adekvate til både rask tinderangling og langsomme samtaler om naturens tålegrense.

Selv om det kanskje er en helt alminnelig formiddag i august, har Inger Lise Blyverket nettopp begynt i en helt ualminnelig jobb.

– Jeg ble fortalt at jeg burde stille til dette portrettintervjuet med farger som «popper» på bildene, sier hun, etter en varm klem og et hjertelig «hei».

Den Norske Turistforenings nyansatte generalsekretær ler en smittende latter og viser vei innover i de dype skoger.

«Her går jeg ofte», sier hun, og peker på en smal sti. «Der borte er det utrolig fint», sier hun, og retter fingeren mot et lite tjern. «Herfra og opp mot Mariholtet er barndommen min – kort oppsummert», sier hun, og klyver raskt over en veltet rot.

– Vokste du opp i en friluftsfamilie?

Det er et ledende spørsmål – og vi forventer et kjapt og tydelig «ja» som svar. 

– Tja, sier Inger Lise.

– Jeg vil ikke si det – selv om vi hadde et hyttetun på Stryken i Nordmarka, som farfaren min bygget. Vi var mye der oppe. Ofte gikk vi turer og sanket sopp og bær. Og jeg gikk mye på ski både der og i Østmarka. Men vi var like mye en teaterfamilie som en friluftsfamilie, vil jeg si.

Denne familien besto av far, mor, storesøster og – ikke minst – en grå elghund. «Hjemme» var et rekkehus på Haugerud i Oslo øst.

Vesle Inger Lise tok pianotimer, mor jobbet i barnehage, far solgte stål.

Inger Lise Blyverket

  • Født: 1969
  • Yrke: generalsekretær i DNT
  • Bakgrunn: Utdannet adjunkt og jobbet flere år som lærer. Hadde ulike verv på heltid i Utdanningsforbundet over en tiårsperiode. Jobbet 12 år i arbeidsgiverorganisasjonen Virke – blant annet som direktør for politikk og tariff. Mastergrad i ledelse fra BI. Fra 2018 til 2025 var hun direktør i Forbrukerrådet. På fritiden har hun også vært nestleder i Landsforeningen for lesbisk og homo fil frigjøring (nåværende FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold).
  • Aktuell: nyansatt som øverste leder i DNT
 Fra 50 årsfeiring i Barcelona, mye glam og glitter. – Jeg liker kontrastene.
 På Store Skagastølstind (2405 moh.) med niese Ingrid.

Nå skal hun altså lede Norges største friluftslivsorganisasjon med over 600 000 røde kinn, 56 medlemsforeninger, 600 hytter, 23 500 kilometer T-merkede stier og 6500 kilometer kvistede vinterløyper.

Hun skal arbeide med bærekraft. Hun skal mene noe om natur og kulturarv. Hun kan når som helst bli invitert til Dagsnytt 18 for å snakke om folkehelse, vindkraft, skredfare eller inkludering.

– Jeg rakk opp hånda da jobben som generalsekretær i DNT ble lyst ut, sier hun.

– Jeg rakk den veldig høyt opp. Jeg ville ha denne jobben.

– Hvorfor det?

– Fordi DNT er en organisasjon med et stort og viktig samfunnsoppdrag. Det liker jeg. I tillegg tar jeg gjerne ordet, staker ut en kurs og bygger et fellesskap. Jeg vil også påstå at jeg er stabil og utholdende. Og så elsker jeg debatt!

– Du elsker debatt?

– Ja, jeg gjør det. Og jeg synes DNT skal ta sin velfortjente plass i det offentlige ordskiftet.

Litt tilfeldig, men nærmest poetisk, følger vi nå umerkede stier i retning Sarabråten i Østmarka – landstedet hvor forretningsmannen Thomas Heftye reiste en liten stue i 1850-årene, og hvor han lot kongelige og andre fornemme gjester nyte sine søndager og fristunder på ski, til fots og ombord i robåtene «Marie» og «Dragen».

Ble det norske friluftslivet rett og slett oppfunnet her inne, i denne skogen? Var det her nordmenn virkelig oppdaget «hva der er stort og vakkert i vort land»?

Uansett: Hit kom også Aasmund Olavsson Vinje vandrende en dag – og høyst sannsynlig må den store dikteren og Thomas Heftye ha sittet her inne under trekronene og diskutert etableringen av DNT.

Jeg bor på Vålerenga – hvor jeg kan gå nedover til fjorden og oppover til marka. Det enkle og det nære friluftslivet er det jeg selv bruker mest tid på.

– Turen vi går her nå, er et eksempel på en rød tråd i DNTs lange historie, sier Inger Lise entusiastisk.

– På disse stiene gikk våre grunnleggere. Og her går vi fortsatt – 157 år etter at foreningen vår ble stiftet. Det er litt morsomt at de nærturene jeg vokste opp med nå står øverst på agendaen i politiske dokumenter og strategier. Det vi liker å holde på med, har blitt politisk.

Med stort engasjement snakker Inger Lise om at nedbygging av natur ikke bare handler om hyttefelt og gondoler. Det handler også om den bynære naturen.

– Forskning viser at hvis du vokser opp i et boligområde uten stier eller skog innenfor en radius på 500 meter, blir terskelen for nærfriluftslivet mye høyere. Da mister barn og unge muligheten jeg selv hadde til turer og opplevelser utendørs. Derfor må vi passe på at nye boligprosjekter i storbyene tar gode nok hensyn. Dette kan bli en viktig kamp i tiden fremover.

– Ordet nærfriluftsliv er kanskje litt politisk og tørt?

– Ja, det er mulig. Før sa vi vel bare «turer i skog og mark» – og det er nok den beskrivelsen jeg liker best. Jeg bor på Vålerenga – hvor jeg kan gå nedover til fjorden og oppover til marka. Det enkle og det nære friluftslivet er det jeg selv bruker mest tid på. Et friluftsliv hvor vi ikke trenger å pakke sekken. Naturglede hvor vi ikke behøver masse utstyr. Et enkelt uteliv – rett og slett.

 – Hvis dette åremålet er som en tur på Store Skagastølstind, så har jeg knapt kommet meg opp de første mosebakkene ovenfor Turtagrø nå, sier Inger Lise Blyverket.

Inger Lise Blyverket deler en Kvikk Lunsj i fire og sier samtidig at hun har med seg «grunnleggende nøkterne verdier hjemmefra». Det handler om å ta vare på det du har – på en god måte. Ikke sløse. Sette pris på det som ikke koster så mye.

Hun mener at dagens utstyrsjag er uheldig – og at det ikke fantes da hun vokste opp på syttitallet.

– Kunne DNT byttet ut begrepet «det enkle friluftslivet » med «det nøkterne friluftslivet», tror du?

– Kanskje det, sier Inger Lise.

– Men jeg synes enkelt er et bedre ord – fordi det rommer så mye. Det handler selvsagt om nøkternhet, men ikke bare om det. Det handler også om å gjøre naturen tilgjengelig for alle. At det ikke skal være noen barrierer for å bli med – hverken praktisk eller økonomisk. Jeg synes ordet «enkelt» har noen vakre dimensjoner ved seg som er helt grunnleggende for DNT.

Selv oppdaget hun Turistforeningen for alvor som 30-åring.

– Jeg vokste ikke opp med DNT, sier hun.

– Hjemme hos oss betraktet vi DNT som en forening for de som gikk i høyfjellet. Vi var ikke der oppe – vi var på hytta vår i Nordmarka. Det var først da jeg møtte kona mi, at jeg ble introdusert for DNT.

Kona – Helle – hadde bodd i Hansabyen og vært med på fjellturene til Bergen og Hordaland Turlag. Hun dro Inger Lise med seg. Og nå – 25 år senere – sitter det altså en generalsekretær i DNT her, på et varmt svaberg, like ved det vesle Solbergvannet.

 Inger Lise i fint driv ved hytta i Nordmarka. – Jeg har drevet med langrenn siden jeg var tre år, og elsker det fortsatt.
 Faren lærte Inger Lise å finne frem i soppskogen fra hun var en neve stor. Her er de utenfor rekkehuset på Haugerud i Oslo en gang tidlig på 1970-tallet.

Den første hytte-til-hytte-turen gikk gjennom Stølsheimen. Etter dette eventyret ble Inger Lise og Helle gira – veldig gira – og de har nå vært på turer i en lang rekke norske fjellområder sammen.

Inger Lise har to telt («et tunneltelt og et kuppeltelt, jeg er veldig glad i begge to»). Hun har to soveposer, også («men ikke vintersovepose, jeg er usikker på om vintertelting er noe for meg»).

Favoritthytta hennes er den ubetjente Svartvassbu, med en eventyrlig plassering, 900 meter over havet, mellom Isfjorden og Eikesdalsvatnet i Møre og Romsdal. Og hun går gjerne der det er bratt, forteller hun. 

– Jeg ga kona mi et klatrekurs i bursdagsgave et år. Jeg var en del av gaven og ble med på det samme kurset. Hun var høyderedd – og jeg tenkte at det ville hjelpe oss begge å bli eksponert for klipper og stup på en trygg måte. Hun er fremdeles høyderedd, men det er det ikke lenger mulig å skjønne når vi er på tur. Nå kan hun gå via ferrata i Dolomittene – dag etter dag – i sommerferien. Har du forsøkt det? Ja? Det er så vakkert der nede! Men det kan du ikke sitere meg på, altså. Nei, nei, nei. Jeg kan ikke snakke slik om utlandet nå som jeg har fått denne jobben.

– Hva med bratte fjell i Norge?

– Jeg har vært på Store Skagastølstind, sier hun, og smiler fornøyd slik folk som har klatret Storen gjerne smiler.

– Jeg har gått «Pionerruta» på Falketind, også – den samme veggen som førstebestigerne klatret, rett opp fra Falkbreen. Og så har jeg klatret Søregga på Uranostinden. Den var luftig og spektakulær!

– Med eller uten guide?

– Selvsagt med. Jeg kan ikke ta vare på meg selv på breer og topper som krever sikring med tau. Jeg må gå med guide. Jeg synes det er et fantastisk tilbud – og skjønner ikke de som er kritisk til det. Hvorfor skal det være lov å kjøpe seg en øl, men ikke en guide på fjellet? Jeg hadde aldri fått oppleve disse spisse tindene uten en kvalifisert guide.

Nettopp derfor vil Inger Lise gjerne løfte opp DNTs mange fellesturer og DNT Fjellsports tilbud til alle som drømmer om et brattere friluftsliv.

Hun synes det er «fantastisk» at DNT gir alle mulig heten til å strekke seg utenfor komfortsonen. Og hun slår fast at DNT skal være både det enkle og det spennende friluftslivet.

I en krisesituasjon må vi kunne ta vare på oss selv – slik at fellesskapets ressurser kan brukes på dem som virkelig trenger det. Friluftslivet gir en slik kompetanse.

Sola steker Østmarka som en ørret, og Inger Lise Blyverket gjør seg klar for fotografering. Det innebærer å ta frem en leppestift med en farge som «popper» like mye som en rød T ved Bojobæskihytta på Finnmarksvidda.

Hun har en tankerekke hun gjerne vil dele: 

– Jeg synes det er flott at friluftslivet har blitt så trendy. Det er bra at folk legger ut bilder fra hengekøya på Instagram – og det er strålende at jenteturene til Praha byttes ut med fjellturer i DNTs hyttenettverk. Jeg ser at det vokser frem en ny stolthet over friluftslivet vårt nå – og det er bra for naturen. I tillegg er det bra for beredskapen vår.

– Beredskapen?

– Ja, for beredskap handler ikke bare om å ha ni liter vann og noen hermetikkbokser i kjelleren. I en krisesituasjon må vi kunne ta vare på oss selv – slik at fellesskapets ressurser kan brukes på dem som virkelig trenger det. 

Friluftslivet gir en slik kompetanse, mener Inger Lise. De som lærer å mestre enkle ferdigheter som å gå på tur, tenne bål, lage mat ute og sove under åpen himmel, vil stå bedre rustet i krevende situasjoner.

– Jo flere som har denne typen kunnskap, desto sterkere står Norges totalforsvar, sier hun, med alvor i stemmen.

– Du setter friluftslivet inn i en helt ny dimensjon?

– Ja, jeg gjør kanskje det?

Et stort smil fyller ansiktet, igjen.

– Jeg vil gjerne være med på å løfte hele spekteret og alle de ulike rollene til det norske friluftslivet. Burde ikke friluftslivet vårt stå på UNESCOs verdensarvliste? Såpass unikt og viktig er det.    

Bli DNT-medlem

Print er ikke dødt

Portrettet med Inger Lise Blyverket kan du også lese i Fjell & Vidde utgave 4/2025. Bli DNT-medlem og få magasinet i postkassa.

Bli DNT-medlem
Til DNT.no DNT logo

Du vil kanskje også like disse portrettintervjuene:

  • Lindmo

    Lindmo

    Når naturen kaller, svarer talkshowdronningen ANNE LINDMO et rungende «ja».

    Les mer
  • Sjefen sjøl

    Sjefen sjøl

    Nå er det JONAS GAHR STØRES tur.

    Les mer
  • Bestyrerinnen

    Bestyrerinnen

    Historien om hvordan SOLBJØRG KVÅLSHAUGEN ble Norges mest kjente hyttebestyrer.

    Les mer