Værmannsen - Fjell og vidde

Friluftsfolk

Statsmeteorolog JOHN SMITS ber oss innse at alt vær inneholder uforutsigbarhet og kaos.

Tekst og foto Thomas T. Kleiven

Hele Norges værmann sitter på sitt kjølige kontor, hos Meteorologisk institutt i Oslo. Han forteller om barndommen. Han forteller om snø.

– Som barn var jeg ikke i posisjon til å få måkt noe særlig, sier John Smits (66).

Familien bodde i et hus med mange leiligheter på Ljan, sør for Oslo.

– Der ble snøen måkt uten at jeg helt fikk med meg hvem som gjorde det.

Foran ham står to dataskjermer fulle av fargerike grafikker i bevegelse. Regn som kommer. Skyer som drar. Temperaturer som stiger.

– Men da jeg begynte på barneskolen, flyttet vi til eget hus, med gårdsplass og greier. Da begynte min måking for alvor. Det var da jeg fant ut at jeg liker å måke snø.

– Hvor glad er du egentlig i snømåking?

– Jeg måker helst litt ekstra. Ut til veien. Og gjerne litt hos naboen.

– Blir du sur hvis andre har måkt før deg?

– Ja, hvis andre måker min snø … det liker jeg ikke. Jeg vil måke den selv. Det er tilfredsstillende. En form for atspredelse, eller terapi.

Evig interessant.

Få vil hevde at John Smits er en trendy kar, men yrket hans går aldri av moten.

66-åringen husker meteorologenes eksklusivitet på radio. Han minnes Dagsrevyens værmeldinger. At de gikk fra sorthvitt til farge. Han husker stormen TV2s værdamer bragte med seg. Og han var selv med på å lansere yr.no i 2007, en tjeneste som ga nordmenn været rett i lomma, og som han fremdeles er med på å utvikle videre.

– Interessen for været er stor, og har alltid vært der. Helt siden vi mennesker måtte observere og erfare alt selv. Den gang vi videreførte erfaringsbasert kunnskap fra generasjon til generasjon, sier Smits.

John Smits

Alder: 66 år
Bosted: Lørenskog
Utdannelse: Cand.real. fra Universitetet i Oslo. Hovedoppgave i meteorologi.
Yrke: Statsmeteorolog.
Arbeidssted i Oslo: Meteorologisk institutt på Blindern og NRK på Marienlyst.
Bakgrunn: Ble interessert i vær på barneskolen. Har jobbet på Meteorologisk institutt (ulike steder i landet) hele yrkeslivet. Var blant annet med på lanseringen av yr.no i 2007. Har vært værmelder i NRK i over 20 år. Jobber nå kontinuerlig med vær og presentasjonen av været.
Familie: Kone og to voksne barn.
Om egne turer: – Jeg liker godt Nordmarka, Romeriksåsene og Nordåsen i Nannestad. Her finner jeg skiføre innen en times kjøring hjemmefra til langt ut i mai, enkelte år enda lenger.

En statsmeteorolog ser mye vær over hele landet. Her besøker han Nesbyen i forbindelse med 50-årsmarkeringen for den norske varmerekorden på 35,6 grader.

Som Birken-meteorolog fikk John Smits prøvegå løypa i 20 minusgrader.

Værmakt.

I dag ser han et samfunn som forholder seg annerledes til været.

– Nå får vi alt servert på en måte som gjør at vi tror været ikke er noe vi trenger å bry oss så mye om. Samfunnet er fullt av beskyttelsestiltak: klær å kle på oss, hus å gå inn i, biler å kjøre. Hele tiden unngår vi ubehagelighetene ved været.

Han kikker bort på dataskjermen. Et farevarsel er sendt ut fra værmeldingssalen noen etasjer høyere opp.

– Men samtidig er vi som samfunn kanskje enda mer sårbare enn før.

– Hvordan da?

– Vi har installasjoner som ikke tåler vind, konstruksjoner som ikke tåler mye regn og en trafikk som lammes når det snør. Det skal mindre til før været kludrer ting til for oss, sier Smits.

Telefonen plinger. En kjøper fra Finn.no, som skal hente en reol hjemme hos ham, finner ikke frem. Google Maps har bragt henne i feil retning.

– Vi liker å tenke at vi kontrollerer naturen og naturkreftene, men vi gjør ikke det. Og det er litt vanskelig for folk å ta inn over seg: at vi ikke har helt kontroll på dette. Vi er mye mer avhengig av været enn vi liker å tro.

Ung utforsker.

I det nye huset, på Skedsmokorset, på 1960-tallet, eskalerte Smits’ interesse for snø. Gjennom hele barneskolen maste han fælt på faren sin: «Kommer det snø i dag? Blir det hvitt ute nå?»

– Pappa var sikkert pisse lei … men svarte så godt han kunne, sier Smits.

Midtveis på barneskolen ga faren ham en bok som het Det du vil vite om været.

– Jeg måtte vite når det ble snø. Jeg måtte vite hvordan været ble til.

12 år gammel bestemte John Smits seg for å bli meteorolog. Han utførte eksperimenter og begynte egne observasjoner: to ganger daglig noterte han været hjemme på Skedsmokorset. Ritualet fortsatte til han som student fikk tilgang på klima-data fra Meteorologisk institutt.

På hytta, i Valdres, har hans værobservasjoner fortsatt uavbrutt frem til i dag. Bøkene inneholder over 50 år med temperaturer, nedbørsmengder, værbeskrivelser og snødybder.

– Hvorfor?

– Det er jo morsomt. Hvis du lurer på hvordan været egentlig var i påsken 1986, eller om det ligger mindre snø nå enn før, kan du bare gå tilbake og sjekke.

Vi liker å tenke at vi kontrollerer naturen og naturkreftene, men vi gjør ikke det.

I mer enn 40 år har John Smits jobbet for Meteorologisk institutt. Fra innsiden av det lune murbygget på Blindern har han opplevd all verdens vær.

Meldeplikt.

Utenfor vinduet på Blindern dekkes Oslo av en morgentåke som strekker seg fra Rogaland til Akershus. På dataskjermene ruller automatiserte værkart fra den ene siden til den andre.

Grafikkene bygger på matematiske modeller, fysiske lover og enormt mange vær-erfaringer.

Gjennom årtier er dette satt sammen til et intrikat system som ved hjelp av observasjoner, atmosfærens naturlover og kunnskap om sammenhengen mellom temperatur, nedbør, vind, lufttrykk og fuktighet er blitt til et ligningssystem med en haug ukjente X-er, Y-er og Z-er.

Disse ukjente faktorene kverner datamaskinene kontinuerlig på, for å predikere hvilket vær som har størst sannsynlighet for å treffe oss.

– Alt går automatisk og sømløst – med beregninger gjort her hos oss, sier Smits.

Men noen ganger finnes ikke sikre svar. Noen ganger skjer det uventede. Nyansene kan være så små, og usikkerheten så stor, at hverken datamaskin ene eller menneskene vet sikkert hvilken vei vinden vil blåse.

Dette skjedde en gang Smits skulle gi værråd til Færderseilasen.

Han visste det ville bli nedbør, at det ville bli varmt, men om vinden ville blåse fra sør eller nord? Det kunne han ikke gi et sikkert svar på.

– I alt vær er det en del uforutsigbarhet og kaos. Vi kan ikke beskrive atmosfæren med 100 prosent nøyaktighet. Ofte er slike unøyaktigheter betydningsløse for værvarselet, men andre ganger viser de seg helt avgjørende.

Ekstremt normal.

På 1980-tallet bodde John Smits i Tromsø. Der møtte han et annet forhold til vær.

– Det som slo meg, sammenlignet med mentaliteten sørpå, var hvordan de utnyttet været når det var der. Hvis de konstaterte at været var fint, kasta de seg rundt med en gang: NÅ henter vi barna i barnehagen og drar i fjæra for å grille.

– Finnes det dårlig vær?

– For å vite om været er godt må du referere til formålet. En turist vil ha sol, oppholdsvær og 25 grader, men har du en åker, vil du ikke ha badevær i ukevis. Samfunnet trenger alle typer vær. Helst i passe mengder og porsjonert utover i tid, sier Smits.

– Trenger vi også ekstremvær?

– Været som ligger helt i ytterkantene av hva vi tidligere har opplevd trenger vi egentlig ikke, men fordi naturen er som den er, vil vi få slikt vær fra tid til annen. Grensene vil alltid tøyes, og ingen har opplevd alt som kan oppleves. At noe ikke har skjedd siden vi begynte våre målinger, betyr ikke at det ikke vil skje i fremtiden.

Jeg har jo merket at TV2 har en annen policy når det gjelder hva slags presentatører de vil ha på TV. Det er forskjell på folk, og vi i NRK er jo ikke modeller eller ballettdansere.

Som meteorolog beskriver John Smits den mest sannsynlige værutviklingen. Som menneske er han opptatt av å gå mye på ski – og korrigere misoppfattelser om vær og klima.

Turtid.

Utenfor Meteorologisk institutt har tåka fordampet. Solas varme har skapt en reaksjon: fra Rogaland til Akershus forsvinner fuktige partikler opp i atmosfæren. Yr-brukere langs hele kysten kan se opp på blå himmel, akkurat slik appen forutså.

For John Smits betyr solskinnet tid for tur. Når sjansen byr seg, farer han inn i naturen. Gjerne til Valdres, men hverdagsturene går til Knuttjern, et lite vann like i nærheten av eget hjem på Lørenskog.

Hjemmeskogen.

Vinterstid farer han lidenskapelig opp og ned Østmarkas skogsveier med ski på beina. Også faren, som er nederlandsk, forelsket seg i hvit bevegelse på to planker, men han holdt seg til det John Smits kaller «nederlandsk stil». Altså skigåing med et kjølig forhold til fart og nedoverbakker.

John Smits gjør sport av å strekke sesongen i begge retninger. Hvis den første snøen kommer en dag han må jobbe, blir det dårlig stemning.

– De første snøfallene ligger jo ikke lenge. Da liker jeg å være først ute, og blir veldig fornøyd hvis jeg får lage de første sporene innover skogen.

– Og hvis noen har vært der før deg?

– Da går jeg litt lenger enn de gjorde.

– Hva med slutten av sesongen?

– Jeg bærer gjerne skiene mellom snøflekkene.

– Oppsøker du snøflekker for å gå frem og tilbake?

– Så lenge det er hvitt over en viss strekning fungerer det bra. Blir jeg lei kan jeg bare bytte snøflekk, før jeg vender tilbake til den første flekken. Slik får jeg fint 15–20 kilometer, selv om skisesongen egentlig er over.

Forteller.

John Smits er konkret, nøyaktig, morsom – og kanskje litt tørr i humoren. En motsats til værdamene som kom på norske TV-skjermer utover 1990-tallet.

– Jeg har jo merket at TV2 har en annen policy når det gjelder hva slags presentatører de vil ha på TV. Det er forskjell på folk, og vi i NRK er jo ikke modeller eller ballettdansere, sier John Smits.

Han setter seg ned ved Knuttjern, 30 minutters rask gange fra parkeringsplassen i Lørenskog. Han tar opp mobilen for å ta et bilde av det blinkende vannet.

– Men ærlig talt synes jeg de kvinnelige kollegene mine er veldig flinke når de står foran skjermen. De fører seg bedre enn meg, som bare slenger ut en arm og beveger seg keitete frem og tilbake, men jeg tror vi får formidlet det vi vil.

Knuttjern.

Mobilbildet av Knuttjern klargjøres for Facebook med teksten «Dagens #Knuttjern. 23 grader og tåkeskyene fra i morges er som blåst bort (les: fordampet)».

Slik skriver han daglig om vær – og får mye respons. Folk spør og forteller, Smits informerer og forklarer. Også om andres vær.

Å korrigere misoppfattelser har blitt en selvvalgt plikt. For eksempel i mai, da VG bragte nyheten om varmerekord i India: 52,3 varmegrader i New Delhi.

Smits synes det hørtes merkelig ut at temperaturen plutselig spratt opp på denne måten. Etter lang-tekkelige undersøkelser (nettsidene til de indiske værmyndighetene var ikke veldig brukervennlige …) fant han en pressemelding som fortalte at målingen var feil.

– Jeg vil unngå usanne tall fordi de sprer feilinformasjon og blir til falske nyheter.

Problemet er at ingen får vite om feilene. Alle husker bare nyheten om rekorden, sier Smits.

– Er det farlig?

– Når folk er korttenkte og legger ut poster som åpenbart ikke er faktasjekket, kan det forvrenge hele klimadebatten. Når mediene i tillegg er svarthvitt og unyanserte, kommer ikke helheten frem.

Favorittvær.

Fra sekken hentes kaffe og sjokolade frem. Meteorologen koser seg nå. Hører på fugler og ser på øyenstikkere.

– Jeg liker jo snø best, sier han plutselig.

– Det aller beste er en snøtung dag her. Hvor snøen laver ned som bare rakkeren.

– Hva er snø for deg?

– Det er frossent vann. Bitte små ispartikler i et sofistikert system.

– Men hvorfor er du egentlig så glad i å måke den?

John Smits tenker seg om. Ser bakover i tid.

– Jeg tror det er arvelig.

Han husker bestefaren på Raufoss, som bodde midt i et snøhull hvor folk spant opp tråder å måke etter langs gårdsplassen, så det skulle bli riktig.

– Så nøye er ikke jeg altså, men de hadde et bra system. Det skulle være orden. Og det skulle ikke komme noen og base i skaperverket etterpå.

Bestefaren utviklet et eget transportsystem for hvilken snø som skulle hvor på gårdsplassen. Helt til sin død måkte han rundt huset med bare nevene.

– Han sa aldri noe til oss unga, men jeg tror ikke han var superfornøyd med snøbasingen vår. Jeg har en følelse av at han gikk ut etter vi hadde reist, og retta opp skadene. Danderte og friserte kantene. Så det er nok arvelig hele greia.

Når folk er korttenkte og legger ut poster som åpenbart ikke er faktasjekket, kan det forvrenge hele klimadebatten. Når mediene i tillegg er svarthvitt og unyanserte, kommer ikke helheten frem.