Kristin Harila har de siste tre årene sovet flere netter i telt enn i egen seng. Hun har tilbragt mer tid i Nepal enn i Norge. Og hun har vært oppsiktsvekkende mye i tynn luft.

27. juli 2023 var verdensrekorden et faktum. Kristin Harila og Tenjen Lama Sherpa hadde besteget alle 14 toppene som rager høyere enn 8000 meter over havet – raskere enn noen andre på 92 dager.

De ble hyllet som helter i Katmandu, før Harila dro hjem til Norge. På Oslo Lufthavn ventet daværende kjæreste Jens Kvernmo med hunden Tarzan, nærmeste familie og et pressekorps. Så tok hun en sving innom Lindmo og Statsministerens kontor. Tidligere i år ble hun for andre år på rad kåret til Årets eventyrer.

Nå sitter Kristin i leiligheten sin i Tromsø. Vi møter henne gjennom skjermen. For noen få dager siden returnerte hun nok en gang fra Nepal, men er nå klar for en sommer nærmere havnivå.

– Jeg gleder meg til å gå på tur i Nord-Norge, fiske og gjøre det helt enkelt, forteller hun.

Du undrer kanskje: Hvorfor? Hvorfor klatre disse fjellene og risikere at det blir det siste du gjør?

«Because it is there», svarte George Leigh Mallory da han planla sin Everest-ekspedisjon i 1924. Polene var nådd, og verdens høyeste fjell sto igjen som «den tredje pol» og et prestisjeprosjekt for britene. Mallory og klatrepartneren Andrew Irvine kom aldri tilbake, og ingen vil noensinne få vite om de nådde toppen.

Førstebestigningen ble gjort en god stund senere av Sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay i 1953. Siden har Mount Everest (8849 moh.) og de høyeste toppene tiltrukket seg mennesker fra verden over.

Kristin Harila omtaler sin egen bestigning av de 14 fjellene først og fremst som et likestillingsprosjekt. Hun la merke til at utstyret i stor grad var tilpasset menn, og at kvinnene var i mindretall hos sponsorene.

– Mange tror at jeg er opptatt av å gjøre ting fort og ta de her rekordene. For meg var rekorden og den biten i all hovedsak en del av å gjøre sporten mer likestilt. Jeg tror vi kvinner må vise at vi kan, vi må ta plass, lage filmer, bøker, ta rekorder, førstegangsbestigninger – vise dem som kommer etter at vi er akkurat like kapable og forhåpentligvis gjøre det lettere for dem, sier hun.

Men nå roper ikke toppene på henne mer.

– Jeg er helt ferdig. Jeg har besteget 8000-metere 28 ganger og kjenner at det er nok.

Drapstruslene tar oss videre til K2 (8611 moh.) i Karakoram. Samme dag som Kristin og Lama nådde toppen av K2, det siste fjellet i rekken, ble de involvert i en ulykke med tragisk utfall.

Den pakistanske bæreren (porteren) Mohammed Hassan, som ikke var en del av Harilas team, falt ved det kritiske området kalt «Flaskehalsen» i 8200 meters høyde på samme fjell.

Han hadde ikke dundress, votter eller oksygen. Harila og hennes team forsøkte å redde Hassan, som dessverre døde.

Kristin hadde knapt kommet seg ned fra fjellet før det florerte med feilaktige påstander om at hun, den mest profilerte klatreren på fjellet den dagen, unnlot å hjelpe.

– Da det stod på som verst, var det i løpet av en uke 5000 artikler verden over om at jeg gikk over en porter uten å hjelpe, forteller hun.

– Vi vet at de som spredde denne informasjonen visste hva som var riktig, men de trengte å komme hjem med en historie. Det er bekymringsfullt for den verden vi lever i.

K2-historien lokket folk til tastaturene for å skrive hatefulle kommentarer og meldinger, inkludert over 200 drapstrusler. Kristin Harila så seg nødt til å publisere en detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet og konfronterte flere medier.

I ettertid har flere tatt til orde for at ulykken vitner om et problem, hvor bærere sendes opp i stor høyde uten nødvendig utstyr eller erfaring.

– Vi var 100 mennesker på fjellet den dagen. Mange vet at vi prøvde å hjelpe i mange timer. Vi har visst at vi gjorde det vi kunne. Han burde aldri vært på fjellet, utrolig mange er på tur opp som klatrere, sherpaer og portere som ikke burde vært der. Hadde han vært en porter eller sherpa i vårt team, og kommet og sagt at han skulle på K2 uten dundress og erfaring til å være der, hadde svaret vært nei. Dette er noe vi har vært opptatt av i etterkant, jeg håper at vi kan endre noe i bransjen.

Verdens høyeste topper er besteget, erobret og nådd for lengst, men tiltrekningskraften synes ikke å avta – tvert imot. Har du kapitalen som trengs, kan du i teorien nå toppen.

Nepalesiske myndigheter gav rekordhøye 478 tillatelser til å klatre Mount Everest sesongen 2023. Til hver av disse følger et team av guider, sherpaer og bærere. 18 personer mistet livet på fjellet den våren.

– Jeg tror at så lenge fjellene er der, kommer folk til å bestige dem, sier Harila. – Mange sier «Kan de ikke bare stenge fjellet?». Det er utrolig mange som er avhengige av den inntekta som kommer av at vi bestiger fjellene. Å stenge dem vil være en katastrofe for mange, vi må gjøre det på bedre måter.

Menneskene som jobber på fjellene er ofte dem som løper den høyeste risikoen, men som i mindre grad blir omtalt når det går galt og hedret når det går bra.

– Vi ser det kanskje spesielt på Everest fordi det kommer folk som ikke er fjellklatrere. Det er opplagt at de vil huke av fjellet på lista, og så har de fem sherpaer som praktisk talt drar dem opp. Vi vet at det ofte er sherpaene som må ta risikoen når det kommer klatrere som ikke er forberedt på det de skal gjøre, og det er problematisk fordi de trenger pengene, sier Kristin.

Hun er opptatt av at selv om klatringen innebærer en betydelig fare og ulykker vil skje, er den ikke en tilfeldig lek med liv og død. Selv har hun altså gjennomført hele 28 bestigninger av 8000-meterstopper og kommet levende fra det.

– Hvis du ser på statistikken, skulle jeg vært død. Vi har gjort mange ting underveis for å være trygge.

– Hva gjorde dere?

– Mange har jo tenkt at å gjøre ting fort øker risikoen, men det gjør den faktisk mindre, fordi vi er i høyden kortere tid. Der folk kanskje bruker åtte dager, bruker vi to. Å være i god nok form reduserer risikoen veldig. En annen ekstremt viktig ting er å følge værvarsler og følge med på skredfare. Vi ser at kunnskap mangler hos mange, spesielt med tanke på skred. Å være et bra team er helt avgjørende, og å kjenne kroppen sin i høyden.