Hovedrommet.

Solbjørg har vært bestyrerinne på Fondsbu i Jotunheimen, en av storstuene til DNT Oslo og Omegn, helt siden 2002.

Her har hun bakt titusenvis av brød. Her har hun servert et helt fjell med treretters middager. Her har hun smilt til, snakket med og blitt venn med et eventyrlig antall fjellvandrere.

Solbjørg har selv vært med på å gi navn til hyttas mange rom: Vinjebue og Steinbue. Grotten. Breførerbue. Og Brudesuiten («det er det eneste rommet med dobbeltseng, og der inne pleier vi å si at alt er lov»).

Men nå skal vi snakke om Solbjørgs rom.

Hennes egne loftsrom. Kjellerrom. Livsrom. 

Barnerommet.

Solbjørg vokste opp som nummer to i en søskenflokk på fire, i vakre Reinli i Sør-Aurdal. Hun gikk tidlig inn i en meglerrolle mellom storesøsteren og småbrødrene.

Faren var snill. Mora var litt strengere («men nå har hun blitt snill som et lam, hun også, det må jeg bare si»). Faren var gründer og drev et snekkerverksted. Der produserte han vinduer og dører, og hver gang det kom kunder innom for å hente varer, ble de invitert inn på kjøkkenet for å spise karbonadesmørbrød.

– Kaffe og traktement før handelen ble utført – det var viktig, det, forteller Solbjørg.

– Faren min lærte meg å være raus med alle.

Solbjørgs beste venninne i Reinli var Sigrid, den gamle tanta til faren, hun som bodde i nabohuset. Etter å ha sett månelandingen på TV i 1969 drømte fire år gamle Solbjørg at hun selv gikk rundt på månen – hver natt, i et helt år.

De færreste orket å høre om disse fantasirike drømmeriene. Men Sigrid var alltid nysgjerrig og ville vite mer om Solbjørgs vandringer på månen. Sigrid lyttet og stilte gode oppfølgingsspørsmål. «Det var hun som lærte meg å være interessert i folk», sier Solbjørg i dag.

To andre grandtanter, Ragna og Magnhild, drev Fjellstølen nesten som ei fjellstue om sommeren. Der solgte de rømme til byfolket som hadde hytter i nærheten. Hver gang byfolket kom innom, ble det servert store smørbrød, og julekake, og småkaker som ble bakt i en stor, svart, vedfyrt  komfyr.

Solbjørg er usikker på om Ragna og Magnhild egentlig gikk i pluss i regnskapet sitt.

– Men ..., sier hun i dag:

– ... disse to grandtantene lærte meg alt om gjestfrihet. Om det å være et godt vertskap.

Verdensrommet.

– Jeg har en stamgjest fra Australia, forteller Solbjørg.

– Han kommer hvert år og blir her i tre uker. Et britisk par ble sittende fast her under pandemien. De ble værende i 57 døgn. Det er stående rekord i antall sammenhengende overnattinger. De britiske gjestene er gjerne fra middelklassen og oppover. De er veldig høflige og hyggelige. De har dannelse. De er så takknemlige for alt. Og så har de sans for humor, tørr humor, så jeg kan tulle veldig med dem. Tyskerne har mer corny humor. Svenskene har ikke humor. Nederlendere og dansker er veldig like oss nordmenn. Franskmenn er gode på ordspill. Amerikanerne bare buser inn og sier «wow!» med store fakter og gestikuleringer. I vinter hadde jeg en kar fra Østerrike innom, som jeg skjønte var fra Østerrike ut ifra aksenten, for jeg hadde ikke sjekka, han bare kom, han bare datt inn døra, og så skjønte jeg at han var fra Østerrike, og så begynte jeg å prate med ham, og ja, jeg kan min tysk, først var han her ei natt, og «det var helt fantastisk mat», sa han, «og det var så hyggelig her», sa han, og så lurte han på om han kunne bli ei natt til, «ja, ja», sa jeg, «vi har mer plass, det er ingen problem», og så sa han «forresten, jeg tror jeg blir her hele oppholdet, jeg», han skulle egentlig gå ei uke rundt i Jotunheimen, men så ble han her og gikk dagsturer i stedet, han hadde det så bra her, og siste kvelden sa han «jeg må bare si at dette stedet her er helt fantastisk, det føles som om jeg er tilbake i Østerrike i gode, gamle dager, jeg driver min egen restaurant i Kitzbühel, skjønner du», og nå er jeg invitert ned dit, på besøk hos ham, og det er jo veldig koselig.

Uterommet.

Det fins så mange spektakulære stier, så mange vakre varder, så mange T-merkede ruter i Jotunheimen.

En av disse er ruta fra Fondsbu via Fleskedalen til Vetti i Utladalen. En vill og sagnomsust tur – med utsikt til noen av de største fjelltoppene i nasjonalparken. En tur som tar deg over stein, gjennom ur, over duggfriskt gress, langs elleville elvedrag.

Ifølge Solbjørg «en av de absolutt vakreste turene du kan gå i Norge». Hun sier det med melankoli og nostalgi i stemmen – stemmen hennes dirrer med hele følelsesregisteret.

Hvorfor? Jo, fordi nesten ingen velger å gå dette eventyret av en tur lenger. På kartet står det at ruta vil kreve ni timers vandring. Det har i dag blitt altfor langt – for de aller fleste av oss.

– Seigheten blant fjellfolk har nok endret seg, sier Solbjørg.

– Femtimersturen er den nye 10-timersturen. Derfor velger mange fjellfolk i dag å ha base på ei hytte – og går helst dagsturer ut fra den. Nå skal alt være så prestasjonspreget. Det er litt sånn «jeg har klart det og det – og jeg har gjort det og det». Folk går opp på toppen, tar en selfie, legger ut bildet på Instagram og ferdig med det. Men jeg er glad i alle fjellfolk, altså. Uansett.

Hun ler høyt. Forteller at Fondsbu – for 20 år siden – kunne være smekkfull selv om det var stiv kuling og snøfokk ute. I dag studerer mange av oss langtidsvarselet på Yr.no og avlyser fjellturen ved tegn til uvær.

Solbjørg savner tiden hvor hun sto bak disken og printet ut et meteorogram fra Meteorologisk institutt – på tynt telefakspapir.

– Den værmeldingen var jo faktisk utarbeidet av en meteorolog, sier hun.

– Ikke av en simpel datamaskin. Solbjørg mener folk bør se forbi langtidsvarselet, tørre å oppleve fjellet i ruskevær. Folk må prøve ut det å komme «utenfra og inn», sier hun, «fra sterk vind til vindstille, fra bitende sno til tente lys og fyr på peisen».

– Kontraster er så viktig for å kunne ha det bra. Vi mennesker har en dualitet i oss. Du kan aldri være mer glad enn du har vært trist. Du kan ikke være sintere enn den omsorgen du har i deg. Vi må ha kontraster og dualisme. Hvis ikke, blir livet endimensjonalt.

Gjesterommet.

Solbjørg skal lage omelett til lunsj nå. På vei til kjøkkenet havner hun i en munter dialog med en kvinnelig gjest fra England. Damen med myk overklassedialekt ønsker å gå videre til Olavsbu, men innrømmer at hun er usikker på egen fysisk form.

«You can make it», sier Solbjørg. «I can see it in your eyes».

I resepsjonen får hun siste nytt om dagens bookinger fra en ansatt.

«Akkurat nå har jeg bare mannlige medarbeidere her. Det fungerer forbløffende fint», sier hun, og ler høyt.

Så ringer telefonen. Solbjørg sier at hun ikke kan snakke nå, hun er opptatt med å bli portrettintervjuet. Personen i andre enden sier at Solbjørg er det beste portrettintervjuobjektet han kan tenke seg.

Så finner Solbjørg fram egg, salat, paprika, agurk, tomat, brød og smør. Samtidig forteller hun at det er litt forskjell på Fondsbus vintergjester og sommergjester.

– Vintergjestene har på en måte blitt mørnet litt, de blir ristet på plass med beltebilen på vei inn hit. De som kommer med bil om sommeren, er ofte oppkavet og stresset. Da må vi sette inn noen tiltak for å roe dem ned. Livet er for kort til å stresse, synes jeg.

– Hvor lang tid tar det før gjestene finner roen?

– Som regel skjer det i løpet av det første døgnet. De som er helt oppunder taket stresset, de må vi ta tak i med en eneste gang. De skaper uro – og uro kan vi jo ikke ha.

Solbjørg kutter agurk slik bare profesjonelle kokker kan.

– Hvilke knapper trykker du på?

– Jeg bruker å berøre folk. Og så prater jeg med lav, dempet stemme. Sakte. Jeg prater vanligvis veldig høyt og fort, men når jeg møter stressa folk, så sier jeg «men dette går fint, dette går greit, dette kommer til å ordne seg» i slow motion. Da roer de seg, som små barn. Det er de samme mekanismene som gjelder for voksne som med barn. Det synes jeg er fint.

Solbjørg forteller om gjester som har vært på et mørkt sted. Gjester som bryter ut i gråt når Solbjørg snakker med dem. Gjester som gir henne en lang, varm klem når de reiser hjem. Fordi hun har hjulpet dem ut av tunge tanker.