Den glade vandrer

Friluftsfolk

Stian Opsahl (21) går lenger enn langt med tre radiokanaler surrende i hodet.

Tekst og foto Magnus Nyløkken

– DET ER DETTE HER som er tur for meg, det er sånn jeg får roen, sier Stian Opsahl (21) idet bålets flammer lyser opp ansiktet hans.

På en nøye utvalgt fjellrygg i et sagnomsust område av Nordmarkas indre gemakker sitter det en ung mann og kokkelerer. Han har slått leir etter en passe lang dagsmarsj.

Sola er i ferd med å kaste sine siste stråler for dagen. Ut av sekken drar han en stor stekepanne, og snart skal en salig blanding ulike ingredienser putre sammen til noe han kaller middag.

NOEN TIMER TIDLIGERE satte han i gang sjumilsstøvlene sine fra Grua stasjon. En snau time på toget nordover fra Oslo S var unnagjort. Nordmarka på langs står på programmet.

Fra toppen av Pershusfjellets stupbratte skrenter forteller Stian om den vanskelige veien ut av skolesystemets kronglete ganger. Om hvordan han på utrolig vis fikk med seg lærerne på at han kunne gå Norge på langs som en del av undervisningsopplegget på videregående skole. Og at han nå lever av å være på tur på fulltid.

Han har oppdragsgivere i kø foran den lille butikken han har skapt for seg selv: Stian Opsahl AS. En slags sprell levende Espen Askeladd-type full av energi og pågangsmot. Veien hit har ikke bare vært enkel.

– Jeg var på god vei til å bli en klassisk dropout. Rastløsheten har jeg hatt hele livet, og etter hvert hadde jeg bare lyst til å slutte på skolen, jeg var drittlei, forteller Stian.

Stian satt ofte ved vinduet og drømte seg ut. Han beskriver det som å ha tre radiokanaler i hodet samtidig. Og alle kanalene er mye mer interessante å lytte til enn læreren. Når bokstavene i tillegg hadde en lei tendens til å lage sine helt egne ord, ble det ikke mer motiverende.

Heldigvis hadde Stian en familie som fulgte ham opp og gav ham andre arenaer for mestring.

Stian Opsahl

Alder: 21 år
Bakgrunn: Gikk Norge på langs da han var 17 år som en del av videregående skole. Stian hadde lærlingplass i kommunikasjonsavdelingen til DNT Oslo og Omegn i to år. Han bestod svenneprøven i Mediegrafikerfaget med glans.
Jobb: Frilans innholdsprodusent og foredragsholder
Sivil status: Kjæreste med Luna da Silva
Sosiale medier: @stian_pa_stien

Som en moderne Espen Askeladd blir Stian stående og kikke mot Soria Moria fra Pershusfjellets mektige utsikt.

PÅ SKULLERUD I OSLO ØST vokste Stian opp som yngst av tre søsken. På en gård 700 meter fra nærmeste T-banestasjon og noen få meter fra Østmarka. De aller færreste på Skullerud bor på en gård.

– Det var nok sånn at jeg vokste opp litt på sia av det mange tenker er normalt. Det var mye alenetid i oppveksten, men jeg likte det. Det var fysisk arbeid på gården samtidig som fristende urbane aktiviteter bare lå et steinkast unna. Jeg klatra i Skullerudåsen den ene dagen og i heisekraner på byggeplasser den neste, forteller han.

Med en språkføring som er mer lik dem som vokser opp med kun asfalt under beina, langt nede i Oslo-gryta, forteller Stian om friluftsopplevelser i Østmarka og mer eller mindre lovlige urbane fritidsaktiviteter.

Med alle loppene i blodet var det et lykketreff å vokse opp på en gård. Det gav ham vinger og frihet til å utfolde seg. Rastløsheten i ham ble kanalisert. Mens jevnaldrende satt og scrollet på mobilen, gikk Stian sine egne veier.

Med besteforeldrene over gårdstunet ble han fortalt historier fra barnsben av. Jack London og Helge Ingstad var obligatorisk lesning. Historier om loffere og folk som levde et enkelt liv på veien fenget ham. Det gav ham troen på at det alltids finnes eventyr der ute som ikke krever masse penger, men gjennomføringskraft.

Den kraften skulle det vise seg at Stian hadde masser av.

MORGENSOLA ER I FERD med å fortrenge nattens fukt, og en ny dag er i emning høyt oppe på Pershusfjellet. Stian har vært våken siden grålysningen. Han har lite tid å kaste bort.

Som i et lite bombekrater la han seg til med alt pikkpakket sitt i noe lyng kvelden i forveien. På et enkelt liggeunderlag har han visstnok sovet som en stein til han våknet altfor tidlig denne morgenen.

Nå stabler han den magre kroppen sin på beina og strekker seg så lang han er. Noen turbukser som har sett sine bedre dager, glir lett på og må strammes kraftig inn av beltet. Her er det plass til mye frokost.

Han pakker raskt og effektivt sammen og etterlater leirplassen akkurat slik han fant den. Det er system i Stians kaos.

Dagens mål er Kobberhaughytta, hvor en tre-retters middag venter i kveldingen. Før det skal snaue tre mil på noen av de fineste blåstiene i Nordmarka tilbakelegges. Spålen, Katnosa og Kikut er et par av godbitene som venter.

Stian har akkurat kommet tilbake fra seks uker på tur alene i villmarka i Nord-Sverige og er i superform. Sekken veide rundt 50 kilo på starten av turen i Sverige. Det var så vidt han klarte å få den opp på ryggen.

Som en ekstra utfordring droppet han primus og baserte seg kun på bålfyring. En og annen gang var han innom Kungsleden, men der krydde det av fotturister med en annen turkultur enn den Stian etterstreber. Han vil ha villmark med få skilt og folketomme stier.

Han har ikke en stor fasit eller genial plan for hvordan du skal overleve i villmarka. Stians enkle tips er å komme seg ut og erfare selv. Sånn har han alltid gjort det.

Han lever etter prinsippet om å lære av sine feil. Og disse feilene gjemmer han ikke bort eller tier om, men deler velvillig bort i sosiale medier. Det blir det gjerne god historiefortelling av.

– Det begynte med foto og video, at jeg dokumenterte turene mine, men nå er jeg nok mest opptatt av historiefortelling, sier Stian samtidig som han spiser dagens lunsj langs Spålens rolige bredder.

På lunsjfronten er han ikke spesielt jålete. Et par dager gammelt brød, funnet i en container bak en matbutikk, får nytt liv med en god porsjon smøreost på toppen.

Jeg var på god vei til å bli en klassisk dropout. Rastløsheten har jeg hatt hele livet, og etter hvert hadde jeg bare lyst til å slutte på skolen, jeg var drittlei.

– Stian Opsahl

Materialistiske ting er ikke Stian spesielt opptatt av. Så lenge han har noen gode sko og et par slitte bukser kan han gå langt.

UNDER KALLENAVNET @STIAN_PA_STIEN har Stian fått grepet på moderne mediekanaler og når ut til titusener i sosiale medier med variert friluftsinnhold.

Han fyller feeden med stor innlevelse og kløkt og er en etterspurt innholdsprodusent og foredragsholder. Sånn var det ikke for bare noen få år siden.

Etter litt om og men endte Stian opp på linjen medieproduksjon på Elvebakken videregående skole i Oslo. Selv om han i utgangspunktet var interessert i faget, gikk han kraftig skolelei. Det ble en del skulking fordi trangen til å være på tur rett og slett var for sterk.

Istedenfor kjeft møtte han interesse og forsøksvis forståelse fra lærerne. Han fikk lov til å lage filmer fra turene sine som en del av skole arbeidet, men drømmen om en enda lengre tur tok opp mer og mer plass blant radiokanalene i Stians hode.

Norge på langs.

På utrolig vis fikk Stian med seg lærerne på planene om at Norge på langs-turen kunne bli en del av skole arbeidet. Han følte seg sett og hørt av lærerne. Nå rullet ballen raskt.

Planleggingen startet opp, og 13. mai 2021 la han i vei fra Lindesnes. Planen var å bruke sånn cirka 100 dager. Fasiten ble 149 dager på tur før han høytidelig fikk utdelt vitnemålet sitt idet han 8. oktober ankom Nordkapp.

– Jeg gikk sakte med veldig tung sekk og en utrolig kronglete rute, forteller Stian leende.

Stian var omtrent fem måneder på tur og tilbakela cirka 2800 kilometer. De 65 kilometerne i Nordmarka er ingenting for en type som han. Det er imidlertid lett å forstå at Norge på langs tok en del lengre tid for Stian enn for mange andre.

Fyren er hypersosial, han snakker med alt og alle på sin vei gjennom Nordmarka. Noen bønder på sauesanking ved Mylla snakker han i evigheter med.

Seinere, når han møter på noen skogsarbeidere som sitter rundt et bål, er det nesten sånn at han slår leir der for kvelden. Det er et paradoks at en så sosial fyr trives så godt på tur alene.

– Det er sjelden jeg kjenner på ensomhet på tur. Ofte underholder jeg meg selv med å filme og ta bilder. Det gjør også at jeg aldri kjeder meg på tur, forklarer han.

Som et eksempel på dette forteller han om 18-årsdagen sin. Denne høytidelige myndighetsdagen da du så definitivt går over i de voksnes rekker. Ofte feiret på fuktig vis sammen med jevnaldrende. Ikke for Stian.

Under Norge på langs feiret han 18-årsdagen uten dekning og helt alene med en halvt fordervet entrecote. Etter litt gelé til dessert sovnet han blid og fornøyd.

Dagen etter gikk han videre, og etter hvert fikk han dekning på mobilen igjen. Da rant det inn meldinger fra familie og venner, og Stian kjente seg varm om hjertet.

En liten regnskur gjør ingenting når himmelen varter opp med sitt eget fargespill samtidig.

– Jeg har aldri vært så fokusert som da jeg gikk Norge på langs. Hverken før eller etter.

STIAN SNAKKER MYE og med mange til vanlig, men når han er på tur, kan han også bli stille og fokusert. Spesielt når det drar seg til. Det er som om de daglige distraksjonene og konstante impulsene roer seg. Det merkes på dag nummer to gjennom Nordmarka.

Særdeles våte stier har gjort dagens fremdrift noe tung, og tidsskjemaet ser ut til å sprekke. Stian tar på seg skylappene og går inn i sin egen turboble. Den middagen på Kobberhaughytta skal han bare rekke.

– Jeg har aldri vært så fokusert som da jeg gikk Norge på langs. Hverken før eller etter, fleiper han seinere på kvelden, over de møreste svinekjakene nord for Sinsenkrysset.

Selv om det er mye tull og tøys med Stian, kan det virke som om det er noe mer alvor i det han forteller.

Foreldrene, som møtte ham underveis på Norge på langs med proviant og utstyr, har i ettertid påpekt hvor utrolig skjerpet han var da de møtte ham. Det var full oppmerksomhet på å løse oppgavene og på hva som lå foran ham.

Storebroren, den noe mer akademisk anlagte Narve, sier at Stian er en fyr med ekstrem gjennomføringsevne, men på en noe rotete måte. Alt skjer i siste liten, men det skjer.

Han er kanskje ikke den fyren som scorer høyest på «planmessighet» i de omdiskuterte personlighetstestene, men hva betyr vel det? Stian er velsignet med et lyst sinn, og han er god på være «inne i sitt eget hode». Også når det røyner på.

Som den gangen under Norge på langs da han gikk tom for mat langt inne i fjellet i tre dager. Da drakk han kun vann, og gledet seg til han kunne spise igjen. Det var jo bare tre dager av 149 på tur. Ifølge Stian er det en innstilling som kan læres.

– Det handler om å gå inn i en sånn tøff tur med en overdreven positiv innstilling. Du må vite når du skal nyte de gode øyeblikkene som oppstår blant alt slitet. For å dra på langtur er slitsomt, det kommer du ikke unna, forklarer Stian.

Du må vite når du skal nyte de gode øyeblikkene som oppstår blant alt slitet. For å dra på langtur er slitsomt, det kommer du ikke unna.

– Stian Opsahl

Rundt bålet får Stian roen og samlet tankene etter en lang dag på tur i Nordmarka.

TRE DAGER PÅ TUR er ikke spesielt lenge, men lenge nok til å få en slags følelse av å være noe lengre på tur.

Idet sivilisasjonen nærmer seg med stadig større stormskritt på dag tre gjennom Nordmarka, kommer Stian inn på det mange langturfolk ofte snakker om. Han mener at det skjer noe mentalt og fysisk etter en god stund på tur.

Kroppen kommer i god gå-form, og så trer en helt annen tankegang frem fra hodets kriker og kroker.

– Hverdagslige problemer blir mindre og kommer på avstand. Alt handler om å løse konkrete oppgaver der og da. «Turbobla» er noe magisk og enkelt som jeg alltid vil søke etter. Så lenge jeg kan holde på med dette – lever jeg helt fint med radiokanalene i hodet, sier Stian.

Print er ikke dødt

Saken om Stian Opsahl kan du også lese i Fjell & Vidde utgave 2/2025. Bli DNT-medlem og få magasinet i postkassa.

Bli DNT-medlem