– Hva er ditt første minne fra fjellet?

– Jeg har jo vokst opp på Thon, øverst i Hallingdal, 800 meter over havet, akkurat ved tregrensen. Jeg var vel ikke mer enn åtte år da jeg som yngstegutt i familien fikk i oppgave å jage kyrne inn til seteren ved Iungsdalshytta, ved Djup. Det var en ganske lang marsj. Jeg hadde allerede vært gjetergutt nede i skogen i noen år. Men å begi seg innover Reineskarvet til Djup – det var litt av en tur. Vi hadde ei stor ku, ei typisk lederku, som kunne veien. Jeg kunne den jo ikke. Så jeg bare fulgte etter Gyldenros, jeg. Det ble vel en vandring på nærmere fire mil. Du har kanskje gått turen?

Jeg rekker ikke å svare før Thon forteller videre. Han beskriver et nydelig vær. Han husker til og med at han ble solbrent. Men det som gjorde aller størst inntrykk, var ekkoet.

– Min eldre bror hadde fortalt at når jeg kom til enden av Reineskarvet, så kunne jeg snakke med fjellet. Jeg var ikke helt sikker på hvor enden av Reineskarvet var, så jeg begynte å snakke med fjellet lenge før jeg kom dit. Og ble meget skuffet. Hehe. Men da jeg kom fram til dette stedet, som går under navnet Svaranut, kunne jeg rope ut en hel setning og nærmest få alle ordene tilbake. Jeg har aldri vært med på maken til ekko, altså.

Det går mange historier om Olav Thons nøysomhet. For eksempel takker han gjerne nei til smørbrød under forretningslunsjer. Han kan finne på å plukke fram ei gulrot fra jakkelommen, i stedet. Eller spørre om å få smake litt av sidemannens drikke.

En gang Thon var på tur med DNT, begynte det plutselig å regne. Alle de andre turdeltakerne dro fram nye og fine goretexjakker. 

Olav Thon dro fram en Cubuspose.

Men det er ikke bare nøysomhet og streng arbeidsdisiplin som preger Thons lange liv. Han har også en eventyrlig utholdenhet - både i forretninger og på fritiden.

Noe som ikke minst viser seg på de mange turene i fjellet.

– Hva er den lengste turen du har gått?

– Tja, jeg husker en ganske drøy tur. Det var en gang jeg fikk lov til å sitte på i flyet til en kar som het Røvang. Etter krigen fikk han den geniale ideen at han skulle fly proviant og bagasje fra Oslo opp til Filefjell. Han ringte en vårdag og spurte om jeg ville være med på en flytur til Nystuen hotell. Det ville jeg selvsagt.

Røvang og Thon landet på Filefjell tidlig om morgenen, og Thon begynte straks å gå på ski. Han gikk raskt opp til Sulebu på nydelig skareføre – og nærmest seilte videre innover fjellheimen.

Han tenkte han skulle ta et par dager fri, kanskje gå til den private hytta ved Djup og videre til Finse neste dag. Men da han kom til Eldrevatn på Hemsedalsfjellet begynte snøen å smelte i den stekende sola. 

– Jeg ville helst ikke gå over Eldrevatn. Men da jeg prøvde å gå langs vannet gikk jeg gjennom snøen helt opp til skrittet. Så jeg fant ut at jeg skulle begi meg ut på vannet, likevel. Jeg gikk til knes i sørpe ute på isen. Det var vel nesten bare slump at jeg ikke gikk gjennom. På den andre siden måtte jeg vri opp strømpene før jeg begynte å gå oppover til Raudbergskarvet. Har du gått opp der?

Thon forteller at oppstigningen til Raudbergskarvet lå i skyggesiden og at snøen frøs til betong. Det var nesten umulig å få feste til skiene.

Vel oppe på toppen nærmet det seg midnatt. Isen blinket nede ved Djupsvatnet. 

– Klokka var vel ett på natten da jeg kom fram til hytta mi ved Djup, forteller Thon.

– Det gikk opp for meg at den eneste muligheten jeg hadde for å komme meg til Finse, var å gå videre med en gang. Jeg måtte bare fortsette på skaren. 

Thon fant en boks ananas inne i hytta. Men han kunne ikke finne boksåpneren, så han hugget hull i ananasboksen med ei øks.

– Det skvatt ananas over hele bua. Men jeg fikk da spist og drukket noe. Deretter gikk jeg på skaren forbi Iungsdalen og Geiteryggen og helt fram til Finse. Derfra tok jeg dagtoget tilbake til Oslo. Det ble en lang tur, kan du si. Sikkert bortimot ti mil. Har du gått der?

Thon forteller videre om en lang tur fra Åndalsnes til Sirdal («du har kanskje gått der?»), om flere turer i Skarvheimen, om turer mellom hyttene til Kristiansund og Nordmøre Turistforening («har du gått der?»), om turer i Nord-Norge og om turer i de sydlige alpene på New Zealand.

– Du har gått mye til fots og på ski. Har du drevet med andre friluftsaktiviteter,  også?

– Nei.

– Brevandring?

– Nei.

– Ingen breer?

– Jeg har krysset Jostedalsbreen og isbreer ved Mount Kenya. Men jeg vil ikke kalle meg en brevandrer.

– Hva med klatring?

– Det er litt pussig, det der, for professor Arne Næss ville så gjerne ha meg med på fjellklatring. Men det ble aldri noe av. Han hadde alltid god tid. Og jeg hadde alltid dårlig tid. 

Thon jobber fortsatt 40-50 timer i uka.

Da VG spurte hva som var hemmeligheten bak den spreke alderdommen, svarte Thon at «det er ikke sikkert jeg hadde klart å tilbringe tid i kontorlokalene om jeg hadde vært så gørrkjedelig antrukket som folk forventer at man skal være som forretningsmann.»

Thon og de fargerike klærne kan observeres i Oslomarka, også. Der går han små turer så ofte han kan, og nesten alltid sammen med samboeren Sissel Berdal Haga.

– Er det vandreinteressen din som har ført til at du er den største private giveren til DNT?

– Jeg har alltid likt Turistforeningen. En gang laget jeg en stiftelse som var tiltenkt bygging av eldreboliger. Jeg var kommet så langt som at jeg kjøpte en tomt ute i Bærum. Men av forskjellige grunner – vi har jo et nokså stort byråkrati her i landet – så var det ikke lett å komme i gang med disse eldreboligene. Og så en dag, rundt 1990 var det vel, kom Knut Ore, formannen i DNT, innom kontoret mitt. Han sa at det var fare for at det ville bli en forgubbing av DNT. Barn og unge syntes det var for langt mellom de ulike hyttene. For eksempel var det jo altfor langt mellom Finse og Krækkja for en friluftsglad familie. Man kan jo komme ut for stygt vær. Og det har jo hendt at folk har dødd på denne strekningen. Uansett: Ore sa at det hadde vært fantastisk om man kunne bygge noen mindre hytter, noen selvbetjeningshytter, mellom disse store hyttene i fjellet. Og for å lage en lang historie kort: slik ble det. 

– Du støtter kun bygging av selvbetjeningshytter?

– Ja.

– Ingen betjente hytter?

– Nei. Det ligger utenfor konseptet.