Å gå seg hjem

Ut på tur

En humpete gå-sakte-aksjon for langsomheten, stillheten, tanken og ettertanken.

Tekst og foto Mikkel Bølstad

Kan man virkelig gå seg frisk?

Gå seg til et nytt liv? undret jeg da jeg la den selvbiografiske boka Wild. A journey from lost to found fra meg og slukket hodelykta i teltet, som i over to våte, mørke måneder hadde vært hjemmet mitt i Oslomarka.

En gang på midten av 1990-tallet hadde forfatteren, Sheryl Strayed, brukt knappe hundre dager på å gå 1700–1800 kilometer langs The Pacific Crest Trail (PCT) i USA for å gjenfinne seg selv etter en traumatisk oppvekst og for å bearbeide en dyp sorg etter at hennes mor døde i tidlig alder.

Selv har jeg søkt mot skogens mosegrodde, myke favn helt siden jeg var ung, og nå lugget livet ganske hardt på flere fronter.

Jeg var med andre ord ikke fremmed for tanken om at det å være ute gjør godt, og etter å ha lest ferdig boka, skjønte jeg at tiden var overmoden for å ordinere meg selv en ny dose grønn resept på to bein.

Å bruke 100 dager

på å gå seg litt mer i vater var hverken praktisk mulig eller det smarteste jeg kunne gjøre slik ståa var. Men likevel, kanskje jeg kunne bruke ti dager på å gå fra mitt lille midlertidige krypinn på Skullerud og til Grua, der, hvis alt gikk etter planen, min nye leilighet ville stå ferdig om et års tid.

Gå seg til hjertet av Østmarka, så nordover, mot Lillomarka, videre, inn i Nordmarka og til sist til Grua, gjennom de villeste, flotteste skogene marka hadde å by på.

Fra sprudlende, frodig vår til en halvmeter snø på markas tak, som en slags vandrende naturterapi. Det hørtes jo fint ut, selv om akkurat det med snømengden fikk det til å krible nervøst i kroppen.

I siste halvdel av april tar jeg sats og pakker bare det aller mest nødvendige av tøy, turutstyr og mat, kaster sekken på ryggen og går. Jeg har pakket ekstra lett fordi, ja, for å si det med en floskel, det er med gåing som med livet i all allminnelighet, det er best når børen vi bærer ikke er for byrdefull.

Det føles rett allerede idet jeg åpner utgangsdøra og kjenner den friske luften bre seg gjennom lungene og ut i armer, bein, fingre og tær.

Svarttrostens kveldssang gir gjenlyd mellom T-banestasjonen, NAV-bygget og sykkelbutikken. Jeg krysser General Ruges vei, skrår over en parkeringsplass, passerer Skullerudstua.

Så er jeg i skogen.

En bjørn på jakt etter insektlarver har etterlatt seg drøssevis med sønderrevne stubber og læger på sin ferd gjennom den eldste delen av skogen i Østmarka.

For en som liker å holde ting enkelt har det sittet langt inne å innrømme at det er digg å gå med staver.

Du trenger ikke stå i en livskrise,

sånn som Sheryl Strayed, for å kjenne hvordan det å legge i vei til fots gjør godt. I dag har mange av oss en følelse av å sitte på en karusell som spinner raskere og raskere, og der det blir stadig mer vanskelig å feste blikket på det rundt oss som faktisk betyr noe i livet.

Den tyske sosiologen og samfunnsfilosofen Hartmut Rosa har satt ord på fenomenet «den store akselerasjonen », tiden fra en gang på 1950-tallet og frem til i dag, da folketall, økonomisk vekst, ressursforbruk, urbanisering og teknologiutvikling har økt i et stadig mer hissig tempo.

De teknologiske fremskrittene burde gitt oss mer tid mellom hendene, men det er som om de bare får oss til å haste enda mer rundt for å optimalisere hvert millisekund av døgnet.

Vi overlater mer og mer til maskinene, nå også det å gruble og tenke, ja, vi har til og med begynt å behandle oss selv som maskiner, der vi forsøker å «maxxe» alle aspekter av livene våre:

Nå trender alt fra «looksmaxxing», og «sleepmaxxing» til «fibermaxxing». Fibermaxxing? Hvem hadde trodd det skulle bli trendy å maksimere inntaket av kostfiber?

Vi snakker ofte om å gå

ned den åpne veien som en metafor på det frie livet, men det er der hvor veien slutter at opplevelsene for alvor begynner.

I de bortgjemte rennene og bratte bekkedragene bortenfor stiene i Østmarkas ville hjerte på dag to, finner jeg tilbake til sporene etter bjørn jeg fant høsten før.

Svære stubber og læger, flerret åpne og slengt rundt av digre bjørnelabber på den mosegrodde bakken. Den må ha vært på jakt etter insektlarver i påvente av at blåbærene skulle modne.

Jeg snublet over dem etter å ha pakket med meg mat for dager og uker av gangen for å gå i hi blant krokfuruer og regntunge graner. Den gang hadde jeg senket farten så mye at jeg var i ferd med å gro sammen med skogen og hadde spurveuglas morgensang som vekkerklokke.

Denne dagen er jeg bare på gjennomreise, skal bare være her en natt, men blir likevel vekket av spurveugla på morgenen denne gangen også.

De teknologiske fremskrittene burde gitt oss mer tid mellom hendene, men det er som om de bare får oss til å haste enda mer rundt for å optimalisere hvert millisekund av døgnet.

Litt påfyll og en pust i bakken på Kobberhaughytta, som ligger som en lokkende oase sør i Nordmarka.

Etter en natt på Ramstadslottet

og et sveip oppom den formidable utsikten på Bjønnåsen, slipper jeg meg ned i byen igjen, går meg vill i Strømmen Storsenter og labber over Skjettenåsen og Gjelleråsen før jeg jobber meg opp til nærbutikken mellom høyblokkene på Romsås.

Jeg ser at jeg kommer heller dårlig ut med tanke på tidens trend om å maksimere alt som kan maksimeres ved oss. «Sleepmaxxing » er det dårlig med. Det sørger lange dager til fots og fuglenes morgenkonsert for.

Jeg skjønner også at en mann på 52, som har grodd grått skjegg for å likne en mann på 52, scorer heller dårlig når det gjelder «looksmaxxing», og når jeg ser på vareutvalget, som egner seg som turmat, blir jeg sørgelig klar over at jeg også kommer til å slite med å «fibermaxxe» kostholdet mitt på turen.

Skribenten, gründeren og musikeren Anders Waage Nilsen kaller det en motstandshandling å senke tempoet, en markering mot den stadige akselerasjonen.

Så det skulle de bare visst, alle jeg går forbi mellom høyblokkene på Romsås, det kan hende jeg ikke er god på maxxing, men denne skjeggete mannen med ryggsekk og paraply er ikke bare en godt voksen mann på tur, men en gå-sakte-aksjon for langsomheten, stillheten, tanken og ettertanken.

Akkurat det med å gå sakte er vel strengt tatt ikke helt riktig, for jeg langer bra ut for å nå over Røverkollen og inn i Lillomarka før det blir mørkt.

Hadde jeg lest Hartmut Rosa før jeg dro, ville jeg skjønt at jeg i løpet av kvelden oppe på Mellomkollen opplevde flere tilfeller av begrepet resonans.

Neste dag kribler det godt i meg

av forventning idet jeg tar fatt på de siste meterne av Mellomkollen i de såkalte Maridalsalpene. Jeg har sett frem til å nyte utsikten i solnedgangen og kan konstatere at jeg akkurat rekker det.

Jeg når så vidt å ta frem liggeunderlaget for å sette meg og se utover Oslo, da jeg hører to mannsstemmer nede i lia.

– Det var da som …, er det mulig?

Nå som jeg skulle sitte her på berget i fred og ro, og så kommer det plutselig folk! Det er to middelaldrende menn, antakelig tankelesere, for de setter seg nærmest insisterende tett på, bare et par meter unna meg, som om de vil lære meg en lekse. Det viser seg raskt å være to trivelige karer på topptur.

– Vi blir her bare ti minutter, så må vi ned igjen, sier de.

Og så går praten, og det er superhyggelig og de forteller at de trener for å gå på fottur i Jotunheimen til sommeren. De ti minuttene flyr, og da de hører at jeg kommer fra Østmarka og skal videre nordover i marka, insisterer de på å gi meg et par energibarer og en halv Kvikk Lunsj.

Etterpå blir jeg sittende på berget og se hvordan himmelhvelvingen og landskapet skifter farge fra oransje til rosa og siden lilla etter hvert som sola jobber seg ned over horisonten, glad for praten og flau over at jeg ble sur da jeg hørte dem nede i lia.

Hadde jeg lest Hartmut Rosa før jeg dro, ville jeg skjønt at jeg i løpet av kvelden oppe på Mellomkollen opplevde flere tilfeller av begrepet resonans.

Mens sola går ned i vest, males himmelen i øst i nyanser av rosa, lilla og blått over Mellomkollen.

Rosa mener vi må vekk

fra det sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen kalte øyeblikkets tyranni og heller gi oss hen til øyeblikkets magi: vekk fra tanken om at såkalt dødtid er død tid, men heller skaperkraften og kreativitetens tid:

vekk fra følelsen av at alt haster så mye at vi ikke kan stoppe opp og åpne oss for de små og store opplevelsene som kunne vært dagens høydepunkt, men som vi altfor ofte bare går forbi uten å ense eller ta innover oss betydningen av.

Det kan være den uformelle praten på butikken eller den dype samtalen med en venn, å gi seg hen til musikken på en konsert, å stoppe opp og lytte til den vennlige klukkingen fra en bekk, eller sitte og se solnedgangen fra Mellomkollen i Maridalen etter et hyggelig tilfeldig møte med to karer på topptur.

Dagen etter er jeg for alvor i ferd med å gå meg inn i barndommens landskap igjen, ta det tilbake, skritt for skritt. I østhellingen opp til Kobberhaugene konstaterer jeg at det ligger overraskende mye snø, og jeg kjenner på et snev av bekymring for hvordan det vil se ut på Oppkuven neste dag.

Kobberhaughytta ligger som sivilisasjonens siste utpost på min rute mot Krokskogen og den nordlige delen av Nordmarka. Jeg kjøper meg en yoghurt, en kanelsnurr og en kopp kaffe og går inn i storstua for å lade batteriene.

Det sitter et nyforelsket, middelaldrende par ved vinduene mot vest og prater. Selv sitter jeg der alene. Men er det å være alene på tur det samme som å være ensom på tur?

Jeg skal innrømme

at jeg er en tørrpinn av rang, en sånn som hverken tror på ånder eller krystallterapi, men når ingen ser meg, snakker jeg med fuglene, og jammen meg syns jeg ikke de svarer tilbake. Da er det vanskelig å føle seg ensom på tur.

En norsk forskningsstudie tyder på at jeg ikke er alene om å føle det slik. I studien fant forskerne resultater som kan tyde på at det å være ute og å være trygg på tur alene kan være med på å motvirke ensomhet, visstnok særlig for voksne menn.

Det var ikke fysisk aktivitet som ga positivt utslag på folks følelse av ensomhet i studiet, men snarere naturnærvær, altså det å være oppmerksom på små og store opplevelser i naturen rundt oss, det Rosa kaller resonans.

Å være alene er ikke nødvendigvis det samme som å være ensom, men om vi faktisk er ensomme, kan det å stoppe opp og koble oss på naturen altså få oss til å føle oss mindre ensomme.

Resonans kan være en pust i bakken med en vennlig kjempe i ryggen, et solgløtt mellom trærne og en rødstrupe som synger.

Snøen når meg til kneet

da jeg stabber meg oppover Smedalen på vei mot Oppkuven, men det går, og jeg kjenner lykkefølelsen bre seg i takt med at skogen går fra planteskog til digre, gamle grankjemper, som tårner seg over meg.

Jeg får lyst til å gi dem alle en klem. En lang klem. Min gode venn padlosofen, Lars Verket, som introduserte meg for Hartmut Rosa, mener nemlig vi må la klemmene vare. En forhastet klem er nesten verre enn ingen klem.

Det blir ingen treklemming, men en liten hvil inntil en gammel kjempe, som en øvelse i å være i øyeblikket. Jager vi alltid av gårde, klarer ikke tankene våre å holde følge. Det er når vi tar oss tid til å stoppe opp, at vi beveger oss mest.

Jeg slår leir på en bar flekk oppe på toppen av Oppkuven. Våren har så vidt kommet seg ut av startgropa her oppe. Der perleuglene var stille og antakelig hadde egg i reiret i Østmarka, lar den lokale hannen på Oppkuven meg fortsatt sovne til sin vårkonsert.

Resonans.

Jeg tror filosofen Henry David Thoreau

hadde satt pris på å få besøk av Hartmut Rosa og hadde kjent seg igjen i hans tanker om akselerasjon og resonans da han dro til skogs for å bo alene i en liten hytte i Walden på midten av 1800-tallet.

Thoreau oppfordret oss til å skrelle bort alt det overflødige, komme inn til kjernen og leve et liv der hver dag har sin egen innebygde logikk og mening. Om vi ikke kan gjøre det for alltid, kan vi jo i hvert fall pakke sekken og gjøre det for en stund.

Det er når vi tar oss tid til å stoppe opp, at vi beveger oss mest.

På papiret var det en helt unødvendig omvei å stikke oppom Tonekollen i Østmarka. Men det var verdt det likevel.

Oppe på Bislingen

blir grantrærne kortvokste og grove, og følelsen av fjellskog kommer over meg. Tenk om jeg fortsatte videre, mot fjellene, jobbet meg oppover og merket hvordan det ble lengre og lengre avstand mellom trærne, helt til landskapet åpnet seg opp og fjellet bredte seg ut foran meg.

Tenk å legge seg i lyngen, se på skyene, lytte til en klukkende bekk og den vemodige sangen til heiloen. Det hadde vært noe. Men en kveld i teltet i knedyp snø oppe på Bislingen er ikke feil, det heller.

Og da jeg våkner til den tidlige morgensola i tre minus neste dag, er det som om turen plutselig vokser i meg, blir større, for hvis alt går som jeg håper, blir dette nærturområdet mitt en gang i fremtiden.

Så står jeg på den gjengrodde sletta

nede i Grua, der leiligheten etter planen skal stå klar om et års tid. Jeg har ikke vandret i 100 dager, som Sheryl Strayed, men likevel, i stedet for å bruke en time på å ta toget hit, har jeg brukt ti dager på å gå inn i landskapet, blitt en del av det, og satt røtter.

Det, som startet som et morsomt påskudd for å dra på tur, endte med å bli en slags pilegrimsferd mot et nytt liv. Hvordan det hele til sist går, er neimen ikke godt å si. Men det går nok.