Tomt var det også da vi kjørte Vesterålen rundt. Gjennom Bø, Straume og Hovden.

Eller – ved førstnevnte var det «farmers market» med elgkebab og vafler, men få turister. Vi fant dem ikke ved de hvitlagte strendene heller. På Bufjell over Sandviksbukta var det to tyskere som forundret seg over stillheten.

– Vi er usikre på om vi vil kalle det fullt, men det er annen virkelighet i Lofoten enn det er her. Her kan man gå i fred, forklarte de.

Selv er jeg født og oppvokst ved havet ved Dar es Salaam i Tanzania. Byen kalles «The Harbour of Peace», men med fem millioner innbyggere skulle kontrasten vært stor til kyst og stillhet nord i Norge. Likevel kjennes det familiært og instinktivt.

Det er noe med havet. Et nytt og annet hav, men likevel virker bølgene kjent. Og mer så i Vesterålen enn andre steder. Lukten av tang og tare, fiskebåter som glir forbi og en stillhet som om tempoet i Lofoten og ellers i verden ikke betyr så mye. Ikke i dag.

– Det handler ikke om å bestige topper, gå langt eller oppdage nye plasser. Kom deg ut, tenn et bål, gå en kilometer eller ti. Det spiller ingen rolle så lenge du får frisk luft og bevegelse, avslutter Marius.

Han har sekken sin stående ved den lille benken som ligger med utsikt over hyttene. Gruppen han er en del av, holder på å vaske seg ut og turer snart hjemover.

Vi knipser et bilde med et stort gammelt mellomformatkamera og sier farvel. Samtidig – inn fra Straumsjøen kommer to i hver sin kajakk.

Ewa og Lukasz Perkowska har padlet i seks år og bruker kajakk som transportmiddel til å utforske naturen. Denne gangen har de vært i nord for å delta på arrangementet Arctic Sea Kayak Race.

– Vi har vært både her og i Lofoten flere år tidligere. Det er noe helt eget med muligheten til å kombinere kyst og kajakk med fjellturer. Når vi er her nå, padler vi etter padlerutene i På tur i Vesterålen.

Nå henger tørrdrakter, sko og hansker til tørk over fjellbjørken. Ved siden av ligger en bærbar dusj som de har med seg for komfort på lengre turer. De to padlerne legger seg på loftet i hovedhytta. De lar de tre soverommene stå ledig.

– Vi tenker å være her to netter, og der oppe kan utstyret ligge uten at det er i veien for noen, smiler Ewa.

Valget er godt. For dagen etter er to amerikanske familier på plass. De snek seg inn i dunkelt kveldslys i totiden på natten. Tiden for midnattssol er forbi, men bare så vidt.

– Vi har vært på mange fjellturer tidligere, men vi har aldri sett noe lignende. Fjellene som stuper ned i havet er unike, sier Brad Rawlins.

Far i en av to familier fra henholdsvis Minnesota og Wisconsin. Tidligere har de reist til Island, Skottland og Canada, men Brad fikk høre om Vesterålen, DNT og Norge fra en norsk kollega.

– Vi så etter en hytte ved vannet med plass til en stor gruppe som samtidig ville gi oss en følelse av å være alene i naturen.

Overnattingen bestilte de så tidlig som året i forveien.

– Det er det vi er vant til fra USA. Om du ikke reserverer lang tid i forkant, så får du ikke plass om du vil besøke hytter og steder langs nasjonalparkene.

– Er det noen spesiell grunn til at dere reiste hit og ikke til Lofoten?

– Vi elsker å finne steder som er langt unna folkemengdene. Jeg er også omringet av mennesker i jobben min, så for meg er det viktig å kunne trekke meg tilbake, finne ro og bare være til stede. Men vi skal én natt i Lofoten før vi drar videre. Vi må nesten få med oss den opplevelsen. 

Familien blir to netter på Guvåghytta. De får med seg noe av fisken som står bak øya. Den når du kun med kanoene som ligger til utlån i naustet.

Samtidig kommer familien Alpøy inn fra skogen. Barna Martin og Marius har på seg klatreutstyr fra topp til tå. Dagens turmål var den naturlige klatreveggen som ligger bak åsen med blåbær og multer.

– Hva er viktig for dere når dere er på tur?

– Vi skal være sammen. Om det er på fjellet eller stranden er ikke så viktig, og ikke ønsker vi å presse inn for mye heller. Vi voksne har ofte et sterkt behov for å nå toppen, der ligger på en måte trofeet, men vi må huske på å balansere, sier pappa Alpøy.