Det er grytidlig morgen og fremdeles noen minutter igjen til soloppgang, mens jeg står på Valdresflye. Sakte, men sikkert farges himmelen blå og rosa.

Det er så lett å tenke at høstens farger bare ligger i de gule og oransje høstbladene, og at fargene blir borte så snart de visner. Men høstens farger finnes også i den rødlige soloppgangen, det krystallblå elvevannet eller den gulhvite månen som ligger over Gjendealpene.

Soloppgangen farger himmelen dyp rosa over flya, og kameraet går varmt idet jeg finner et lite fjellvann der månen ligger og speiler seg. Det gylne morgenlyset presser seg snart gjennom den kjølige morgendisen.  

Høsten er en ambivalent tid i naturen.

På den ene siden er landskapet på sitt vakreste, med sterke høstfarger, modne bær og frisk luft som skjærer i lungene.

Samtidig kan det også være en guffen tid, der kulda setter seg i kroppen, mørket kommer tidligere og sommerens yrende liv erstattes av døde blader og stillhet.

Det er som om alt liv forbereder seg på en varslet katastrofe. Fuglene bygger opp et matlager eller legger på flukt, mens insektene går i dvale og plantene trekker livsgnisten ned i bakken.

Som beboer på 45 kvadrat i hovedstaden er det lett å la seg påvirke av grå dager med kulde og mørke når sommeren er på hell.

Derfor hadde jeg allerede i juni gitt meg selv en utfordring: Jeg skulle invitere meg selv på fargefest i fjellet og jakte på de beste høstfargene når gradestokken igjen begynte å krype nedover mot den blå linjen.

Knutshøe (1517 moh.) ligger som en stor gyllenbrun croissant i det første morgenlyset. Når dagslyset overtar og sola står høyere på himmelen, blir den gråere og mørkere i fargen.

En tur opp på eggen kan likevel by på et av de mest fargesprakende utsynene jeg kan tenke meg.

– Jeg elsker høsten i fjellet, sier min samboer Åste.

Hun kommer fra en fjellbygd i Valdres, har bursdag i oktober og rangerer høsten som den aller beste årstiden i fjellet. Vi klyver opp det bratte partiet ved starten av eggen, før det flater ut og går jevnt oppover mot det høyeste punktet.

– Se der! Ser du den? utbryter Åste og peker mot en svart silhuett på den blå himmelen.

En fjellvåk glir på utslåtte vinger over dalen – trolig på en av sine aller siste sløyfer før trekket sørover. På venstre side ligger Øvre Leirungsdalen, der elva slynger seg nedover deltaet mot Øvre Leirungen i store snirkler. Fargene er gule, oransje og lyseblå.

Jeg har gått over Knutshøe mange ganger tidligere, men det er en helt egen stemning uten grønt klorofyll i bladene. Mot høyre ser vi ned på den blågrønne fjellsjøen Gjende.

Mange forbinder først og fremst disse traktene med Besseggen, men etter min mening er det mye annet i området som er minst like spennende.

Omgitt av høye fjell ved enden av innsjøen ligger Gjendebu. Dette er DNTs eldste turisthytte med røtter helt tilbake til 1871. Herfra kan du gå videre ut gjennom Storådalen, Veslådalen eller Svartdalen.

Vi tar Gjendebåten innover og kjenner på nasjonalromantikken. Dersom du googler «høst i fjellet», får du neppe mer representative motiver enn de du finner vest for Gjende. Det eneste som mangler, er et lydspor fra Edvard Grieg.

På turisthytta er det bryllupsfest. Vi er ikke invitert, men trasker videre innover dalen og finner en lun teltplass i bjørkeskogen. Den fossende elva Storåa i Storådalen gir en fin komplementærfarge til det gule og oransje høstløvet.

Neste dag setter vi kursen mot Knutsholstinden (2342 moh.) sør for Gjende. På vei oppover mot Svartdalen ligger en liten fjellbjørkeskog, som gir en fin kombinasjon av hvite trestammer, gult høstløv og det blågrønne fjellvannet i bakgrunnen. Det er som et godt gammeldags postkortmotiv.

– Denne skogen er unik. Den er som hentet ut av et eventyr, sier Åste.

Mange av trærne i lia er døde, og det tilfører et ekstra element av mystikk. Fjellturen ender med tåke og retrett, men vi er lykkelige likevel.

Fargene gjør noe med oss.

– Vi påvirkes mye av fargene rundt oss. Hvordan vi opplever hver og enkelt farge, ligger dypt i oss og kan spores tilbake til hvordan synssansen vår har utviklet seg for at vi skal kunne overleve som art og orientere oss i naturen rundt oss, sier Kine Angelo.

Hun er førsteamanuensis ved Fakultet for arkitektur og design ved NTNU i Trondheim og jobber mye med fargene som omgir oss.

Angelo jobber hovedsakelig med farger i arkitekturen, men assosiasjonene vi har i menneskeskapte miljøer, kommer i bunn og grunn fra fargene i naturen.

– Assosiasjoner fra naturen fører til at noen farger kan oppleves som mer positive enn andre. Spesielt her i nord får vi gode følelser fra de varme fargene, som minner oss om ly fra de kalde omgivelsene når vi kommer inn til peisbålet. Høstløvet gir oss på mange måter den samme assosiasjonen og gir oss en opplevelse av varme på en kald høstdag.

Å være utendørs om høsten, omgitt av et fyrverkeri av varme farger, kan altså være et godt grep for vår mentale helse. 

– Hjernen vår forbinder varme farger som rød, gul og oransje med hyggelige ting som kos og hygge, trygghet, sikkerhet og varme, sier Angelo.

I jakten på de beste høstfargene har jeg forflyttet meg fra Jotunheimen til Døråldalen i Rondane. Kan det egentlig bli mer høst enn dette?

I denne dalen har tusenvis av kunstnere og fotografer før meg fanget sine klassiske høstmotiver med gule fjellbjørker, lysegrønn reinlav og Rondanes mektige tinde rekke med et hvitt melisdryss på toppene.

Den legendariske fotografen Anders Beer Wilse, som reiste landet rundt og dokumenterte norsk natur og dagligliv, tok bilder til flere kjente postkort her i perioden 1910–1915. Det er så nasjonalromantisk som du kan få det.

På vei gjennom det nedre skogspartiet i dalen skvetter det opp en rødvingetrost som flakser av gårde med sin rustrøde farge under vingene. De rødbrune furutrærne med mørkegrønne barnåler og gråbrune kongler er omgitt av blodrød lyng, blå blåbær, røde tyttebær, lilla røsslyng og gule myrer med hvit myrull.

Innerst i dalen møter jeg noen andre turgåere med fargerike skalljakker. Dagens utstyrsprodusenter skyr hverken rosa, lysegrønn eller turkis.

Etter hvert reiser jeg videre til nabodalen Grimsdalen. Der får jeg et gjensyn med de rosa fargetonene fra Valdresflye før mørket tar mer og mer kontroll og fjellet svøpes inn i en dypblå fargetone.

På et jorde, som fortsatt er grønt, står en elgku med kalven sin og beiter i skumringen. De stivner til idet de får ferten av meg. Like etter legger de på sprang.