I den sydende og kokende friluftslivspressen – nasjonalt og internasjonalt – har vi en tendens til å skrive om de høyeste fjellene. De spisseste tindene. De vanskeligste turene.

Kanskje det handler om at historiene blir mer dramatiske. Kanskje det er et ønske om estetiske fotografier. Eller kanskje vi bare trekkes mot det målbare, det som kan tallfestes, det som kan løftes frem i en reportasje.

Jeg beklager, men nå skjer det altså igjen. Vi vil opp på et høyt fjell. Et utsiktspunkt. Et «risenberg» – langt fra folk og fe.

8217 meter lavere enn Mount Everest, 5563 meter lavere enn Denali og 4253 meter lavere enn Puncak Jaya ligger Kjerkeberget der – på rygg, langt inne i Nordmarka – og tiner i junisola.

Det er søndag.

Vi vil opp.

5264 meter lavere enn Kilimanjaro.

Du kan velge å gå til Kjerkeberget. For all del. Men det blir en lang gåtur.

Kombinasjonen sykling og vandring virker langt mer fristende – og nå har vi allerede rullet ut av sentrum, inn i Maridalen, forbi Skjærsjøen, under Smalstrømshøgda, langs Hakkloa og videre nordover mot Store Sandungen.

Åtteåringen har akkurat stilt det historiske, filosofiske og matematiske spørsmålet alle foreldre frykter: «Hvem fant opp hjulet, egentlig?»

Jeg tar et magadrag og forsøker å si noe pedagogisk om at «dette er en kompleks tematikk, det er ikke sikkert vi har navnet på akkurat den personen som fikk et slik eurekaøyeblikk, det krever sannsynligvis et større team med forskere hvis vi skal grave så dypt i materien, men jeg synes å huske at de eldste funnene av hjul stammer fra Mesopotamia eller Egypt, jeg tror det er flere tusen år siden nå, ja, alt dette vet altså din kloke far.»

«Hvor mange gir hadde syklene i Egypt?» spør åtteåringen.

«Jeg vet ikke om de hadde gir for flere tusen år siden», sier jeg, idet Klypegranhøgda glir forbi oss.

«Hva med flaskeholdere?» spør åtteåringen.

«Flaskeholderne dukket sannsynligvis opp på et senere tidspunkt i historien», svarer jeg, med min mildeste stemme.

«I Romerriket, kanskje?» spør åtteåringen.

«Se, der er Kjerkeberget», sier jeg, og peker på en ruvende åskam på den andre siden av innsjøen.  

4261 meter lavere enn Mount Vinson.

Å følge en sti er som å plassere livet selv i et kompresjonstrekk: Det går litt oppover. Det går litt nedover. Noen passasjer er enkle. Andre steder må vi hoppe fra stein til stein for å unngå å havne i gjørma.

Vi må gjøre noen spontane valg. Skal vi gå på høyre eller venstre side av dette treet? Skal vi studere hver eneste maurtue i minst 10 minutter eller ikke? Skal vi ta lunsjen her – eller vente til vi er helt oppe? De eksistensielle spørsmålene tårner seg opp. Men denne junidagen er – uansett hvordan man vrir og vrenger på den – skyfri og bekymringsløs.

Skogen er grønnere enn vanlig. Himmelen enda mer blå. Som om noen har lagt et fluoriserende filter foran øynene våre.

Plutselig roper åtteåringen at han ser en glenne i skogen. Han mener at vi er fremme. Han løper videre og snart hører vi et gledesrop. Det stemmer. Vi er allerede ved målet.

Vi er på toppen av Kjerkeberget – Oslos høyeste fjell. 631 meter over Bygdøys fristende strender. Vi har eventyrlig utsikt i alle retninger. Vi ser først og fremst skog og innsjøer. Mye skog og mangeinnsjøer. Det skal vi ikke stikke under stol. Vi ser også fjell med snø på – langt, langt unna.

Men ser vi Oslo by?

Nei.

Og kanskje er dette noe av det vakreste ved hovedstaden vår: Du kan velge å være i den – uten en gang å se den.

6330 meter lavere enn Aconcagua.

På toppen av Kjerkeberget står en velholdt hytte i rødt og hvitt.

«Dette er ei brannvokterhytte», sier jeg, med kunnskapsrik bass i stemmen.

«Her satt ulike brannvoktere og speidet etter skogbranner i over 50 år.»

«Hadde de Netflix?» spør åtteåringen.

«Nei», svarer jeg.

«De hadde ikke Netflix. Er det ikke vidunderlig å tenke på?»

Åtteåringen hører ikke det åpne og velformulerte spørsmålet mitt. Han er allerede på vei nedover i lia. Han jubler. Han har funnet et lite sva å klatre på.

Selve Kjerkeberget.