Vinden suser forbi og drar med seg kalde gufs idet vi stiger ut fra hytta. En kullsort ravn trosser naturkreftene og leker seg.

Ifølge Yr er det 15 meter pr. sekund i kastene. Det uler i pipa. Sikten kunne også vært betydelig bedre.

Planen var egentlig å gå videre mot Storkvolvbua. Men avreisen utsettes stadig. Til slutt har vi blitt så lenge at vi like godt bestemmer oss for å bli værende på Storeskag.

Alle eventyrere med respekt for seg selv har ligget værfast nå og da. Og med henholdsvis Nansen og Amundsen avbildet på hvert vårt skipar, kan heller ikke vi være noe dårligere.

Dessuten er den nye DNT-hytta, som ble åpnet høsten 2022, et forlokkende sted å bli værende én dag til.

FØLELSEN AV LUKSUS.

I løpet av to dager får vi ikke annet besøk enn en liten røyskatt langs hytteveggen.

 – Jeg liker godt hvordan vinduene er plassert her, sier Åste, og skuer utover de forblåste viddene.

Hun er arkitekt og snakker entusiastisk om hvordan hytta er tilpasset terrenget for å ikke stikke seg for mye ut i det åpne landskapet. Det er en klassisk moduldesignet Hedda-hytte som er utgangspunktet for det nye tilskuddet i DNTs hytteflora.

Den har imidlertid fått lokale spesialtilpasninger som skifer tak fra Valdres, mindre takutstikk, færre vinduer, knappere inngangsparti og firkantede piper som skal ligne på tradisjonelle skorsteiner.

På ytterkledningen er det brukt treverk som over tid skal preges av vær og vind. Da vil den gråne, slik at den glir mest mulig inn blant gamle hus og fjøs på stølen.

Innenfor veggene er det moderne fasiliteter som elektrisk belysning fra et solcellepanel, et stilrent kjøkken med kokeapparat og et eget tørkerom med vedovn.

– Dette er ren luksus, konkluderer jeg.

Her er det vinduer med panoramautsikt, hvit furupanel og sengetøy som fortsatt lukter nytt. Riktignok er det ikke innlagt vann (vi valgte å smelte snø), men det får nesten være måte på hvor mye luksus en DNT-hytte skal kunne by på.

Utsikten fra kjøkkenbordet er fenomenal. Marsteinhøgda (1384 moh.) og Langsua-fjellene (1553 og 1520 moh.) ligger på rekke og rad. Bak oss ruver mektige Skaget, som fra avstand ser ut som en sovende kvinne.

SKIDRAMA OG JERVESPOR.

– Å nei, hører jeg plutselig bak meg et øyeblikk før startskuddet skal gå for dagens etappe.

Etter et lite skidrama, der en av skiene legger ut på en soloferd nedover lia mot Skagsflye, kan imidlertid turen begynne.

Etappen går til Haldorbu, der den nye hovedhytta ble åpnet så sent som vinteren 2023. Glemt er den piskende vinden og den bitende kulda fra dagen før. Skiene glir gjennom et silkemykt snølag på toppen av skaren.

– Se på disse sporene! Hva er dette for noe? De er jo helt ferske, sier jeg og kikker bort på Åste.

Vi har ikke kommet langt før et ferskt jervespor krysser over den kvistede løypa. Her må den ha passert bare minutter eller timer før vi kom glidende.

FRA GJETERBU TIL MODERNE STANDARD.

I en lysning i fjellbjørkeskogen kommer Haldorbu til syne. Mens Storeskag ligger åpent til i høyfjellet med utsikt over snaufjell og treløse vidder, ligger Haldorbu lunere til og med en kanskje enda videre utsikt.

Her kan du trekke opp kartet fra sekken og navngi topp etter topp som stikker opp mot horisonten som tennene på en sag.

– Se på fjellene! Her gleder jeg meg til å bo, sier Åste på vei utfor det siste slake partiet ned til stølsvollen.

Haldorbu var opprinnelig en gammel gjeterbu som ble restaurert og omgjort til selvbetjeningshytte i 1993. Til tross for at den tidligere gjeterbua nå er erstattet av en splitter ny hytte, er den fremdeles forbeholdt sauesankere i en kort periode om høsten.

TILPASSET LANDSKAPET.

Den nye hytta ligner mye på Storeskag. Også dette er en klassisk Hedda-hytte designet av den anerkjente hyttearkitekten Jon Haug. Det er imidlertid gjort noen lokale tilpasninger som skiller dem fra hverandre.

Mens Storeskag har skifertak, har gjestene på Haldorbu trevirke over hodet. Storeskag har dessuten en svalgang som en forlengelse på hytta, noe som gir god ly for vinden.

– Hvilken av hyttene liker du best?

– Hmm, det er vanskelig å velge, svarer Åste.

Innvendig har de to hyttene også noen variasjoner i rominndeling og innredning. På Haldorbu er det blant annet bygget en plassbygget sofa, der du kan sitte ned og nyte utsikten mot Kvitfeten og den øverste delen av Fjelldokkdalen. 

– Begge hyttene er veldig fine, men jeg liker særlig godt at de ikke er helt like, og at de har blitt tilpasset etter omgivelsene, oppsummerer arkitekten etter å ha vært på innsiden av begge hyttene.

Vi er enige om at det er vanskelig å velge en favoritt, men ender til slutt på Storeskag, til tross for at utsikten fra Haldorbu kanskje er hakket vassere. Skifertak, svalgang og planløsning blir imidlertid tungen på vektskålen.

HVIT MARENGS.

Vår siste kveld på tur blir av det svært minneverdige slaget. Sola stråler om kapp med susingen fra bjørketrærne og gjør det behagelig å nyte lunsjen ute i solveggen.

På innsiden av veggen knitrer ovnen, mens praten mellom de andre gjestene går på høygir. Noen har vært dypt inne i Langsua og allerede gått fra hytte til hytte i en uke.

For andre er dette første stoppested på helgeutflukten. Vi spenner på oss skiene og jobber oss oppover i lia langs Haldorbubekken uten sekker. 

– Se, så stilig! utbryter Åste, og peker bortover i fjellskogen.

Bjørketrærne står stramt på rekke og rad og kaster skygger på den glitrende snøen. Det er noe behagelig og repeterende over det.

Vi vinner stadig mer høyde, krysser nasjonalpark grensen og beveger oss innover på flatene mot Søre Langsua (1520 moh.) som har gitt nasjonalparken navn.

Der ligger skaresnøen som et heldekkende lag med hvit marengs. Ildkula kryper stadig nærmere fjellkjedene i vest og gjør snøen mer og mer gyllen. Etter hvert kommer også blåfargene frem.

Da tar det ikke mange minuttene før kulda får fotfeste og slår igjennom både dunjakker og ullvotter.

– Kanskje på tide å renne ned til hytta igjen?

– Absolutt! Det blir skikkelig luksus med pannekaker inne i varmen.