HALLINGSKARVET.

En tre og en halv mil lang vegg av stein. En nesten 2000 meter høy, fastfrosset bølge av gneis over omgivelsene.

Få fjellformasjoner har så mye særpreg.

Kall den en koloss. En majestet. Men kall den også gjerne en pokkers svær steinrøys. For, fy søren, om du karrer deg opp her; det er stein på stein på stein på stein. Overalt.

Et ankelvrikkende rot. En ørken av blokker. Og vind og regn som når som helst drønner inn fra alle kanter og gjør alt vått, kaldt og glatt. Ingen bruker vel mer tid enn absolutt nødvendig på Hallingskarvet.

Eller?

I et skar omtrent midt på skarvet ligger et lite, gammelt bygg og vitner om noe annet. En historie om en mann som for 145 år siden sto her oppe og sa:

«Dette skal bli mitt faste tilholdssted.»

LORDEN UNDER BORDET.

I 1889 er et turfølge på fem på vei over Hallingskarvet. Her oppe i steinørkenen er alt som det alltid har vært, med ett unntak: For noen år siden ble det bygd et hus her.

Det er en bu der en mann visstnok bor fast i lange perioder. Kanskje de skulle gå innom? Det er ingen vanlig mann de besøker.

Da de nærmer seg, møter de først tjeneren hans.

– Er lorden hjemme? spør en i følget.

– Jo, han er nå det, svarer tjeneren.

Så blir de ført inn i steinbua. Først gjennom tredøra, så gjennom to rom, der det innerste viser seg å være et elegant værelse fylt med polstrede, vakkert utskårne møbler.

Midt i rommet står et stort mahognibord og bugner av flasker og glass. Under bordet ligger en mann og sover. I egen, liggende person: Lord Charles John Spencer George Canning, baron og besitter av landområdet Garvagh i Irland.

Kort og godt går han under navnet Lord Garvagh.

Eller som lokalbefolkningen under Hallingskarvet bare kaller ham: unglorden.

ANNERLEDESLANDET.

Unglorden var sønn av den da avdøde gamlelorden. Gamlelorden het Charles Henry (og ellers resten av samme navnerekke) og hadde vært blant den britiske adelen som på 1800-tallet mente at rikdom, slott og luksus ikke var nok til å leve et fullkomment liv. Livet måtte også ha slit. Og hvorfor ikke finne det i et av de mest slitsomme hjørnene av Europa?

– Den gangen var Norge et annerledesland, sier forfatter Knut Medhus fra tettstedet Hol i lavlandet øst for Hallingskarvet.

– Det var vilt og lite utbygd, og særlig fisket og jaktmulighetene var eksotisk for den britiske overklassen.

Gamlelorden hadde sannsynligvis vært her for første gang på 1850-tallet. De neste to tiårene kom han stadig tilbake. Her leide han inn norske kjentmenn og jaktet reinsdyr i Rondane og senere i Skarvheimen. 

– Etter hvert overførte han interessen til sønnen, sier Knut Medhus.

Selv har forfatteren skrevet boka Lordane Garvagh om de to britene. 

– Som smågutt hørte jeg stadig om hva de hadde gjort oppi her, sier Medhus. De to satte nemlig tydelige spor etter seg.

NYBYGGER.

I Rondane sørget gamlelorden for at det ble bygd steinbuer i jaktområdene hans, små overnattingssteder som kunne korte inn på dagsmarsjene i fjellet. Resultatet ble Gråhøbua, Ljosåbua og Høgloftbua som alle lå høyt i terrenget og med god utsikt over omgivelsene.

Senere jaktet lorden i Skarvheimen rundt Hallingskarvet, der han fortsatte med nybygginga. Før han døde, som 45-åring i 1871, hadde Charles Henry fått reist minst åtte steinbuer i Norge.

Med utgangspunkt i disse buene hadde han levd det enkle fjellivet fullt ut. Han hadde gått milelangt hver eneste sesong, og en av kjentmennene hans fortalte at briten kunne spise bare flatbrød og reinkjøtt i ukesvis.

Den eneste luksus vanen han beholdt gjennom norgesbesøkene, var at han trengte jevn forsyning av te gjennom dagen.

UNGLORDEN.

Etterpå arvet sønnen Charles John farens buer og norske sidesprang fra lordelivet. Det gjorde han med stor entusiasme.

«Her oppe i høyfjellet er det som om sjelen liksom har sluppet ut av fengselet sitt», skrev han i boka The Pilgrim of Scandinavia, hvor han blant annet skildret en vandring fra Aurland til Christiania høsten 1872.

Senere kom unglorden tilbake til fjellområdene, jaktet og fortsatte farens tradisjon med hyttebygging. En dag gikk han sammen med en kjentmann turen over Hallingskarvet.

Der, på en hylle i Folarskardet, ble han fullstendig lamslått av utsikten nordøstover og bestemte på stedet at her skulle hovedhytta hans stå.

«Mitt faste tilholdssted», som han sa til kjentmannen.

I tida etterpå engasjerte han lokale arbeidsfolk til å bære materialer og bygge i denne fjerne avkroken av fjellheimen.

FRA TUR TIL TRAGEDIE.

På noen måter ble de to lordene en slags pionerer, både som opplevelsessultne turister og som hyttebyggere i fjellet.

– På denne tida var ikke begrepet «privathytter» oppfunnet engang, sier forfatter Medhus. For de aller fleste av datidens nordmenn var det utenkelig å bruke ressurser på å bygge hytter for jakt, med mindre målet var maten og maten alene. For lordene var målet friluftslivet.

«Hvis lykken Aristoteles drømte om er å finne her på jorda, så har jeg funnet den på denne måten», skrev unglorden om å leve i naturen. «En himmelsk fred som bare den kan fatte eller forstå som har opplevd det.»

Det er som ordene til en romantisk og naturnær filosof. Men det finnes også mer bekymringsverdige beskrivelser av lorden som en som kunne forsvinne inn i sin egen verden, ikke minst ved hjelp av alkohol.   

Da turfølget fant ham under bordet i 1889, hadde ned turen begynt. Seks år etter skal han ha besøkt Norge og hytta på Hallingskarvet for siste gang. Fra turen ble det fortalt at han oppførte seg merkelig. Han prata med seg selv, lo og ble sint om hverandre.

– I dag ville han nok ha blitt diagnostisert og fått hjelp for dårlig mental helse, sier Knut Medhus.

Lorden fikk nok en slags hjelp, men bare med datidens løsninger. I 1900 ble han erklært sinnssyk og mer eller mindre sperret inne i sitt eget hus i Dublin. Der døde han i 1915, 63 år gammel.