Syv plussgrader og underkjølt regn: I det trange dalføret Skjomen, like sør for Narvik, føler skikjører Micke af Ekenstam på sorg.

Selv om kalenderen viser februar, og Ekenstam befinner seg på 68 grader nord, er dalen dekket av is og våt snø. «Det burde ikke være slik midt på vinteren», tenker han mens elbilen ruller over den speilblanke veien.

Arktis.

Klimaendringene tar dessverre ikke hensyn til vårt behov for kalde vintre, eller friluftsfolkets ønske om skiturer med arktiske kjennetegn.

Ja, vi kan reise til Svalbard, Grønland eller mot Nordpolen og håpe på kalde, tørre, hvite opplevelser, men må vi gå så drastisk til verks for å kjenne Arktis på kropp og sinn? Eller kan vi finne den arktiske følelsen her hjemme på norsk fastland?

Fjellvind.

Micke af Ekenstam elsker ikke bare det arktiske, men også skiaktiviteten i seg selv.

– Jeg liker så godt bevegelsen. Å flyte gjennom terrenget og vite nøyaktig hvor mye press skien trenger for å svinge, å oppleve den vektløse tilstanden i god snø og kjenne flyt og kontroll, det er viktig for meg, sier Ekenstam.

I sin tid flyttet Ekenstams besteforeldre fra Sør-Sverige til Hemavan, like over svenskegrensen fra Mo i Rana. De var såkalte frisksportare, en bevegelse opptatt av å leve sunt og være aktive i naturen.

I Hemavan fikk de et stipend fra Sveriges Landbruksuniversitet for å undersøke hvilke grønnsaker som kunne dyrkes såpass langt nord, men selv var de mest av alt interessert i et liv til fjells, og besteforeldrene startet sitt eget høyfjellshotell, som etter hvert fikk et av Sveriges største alpinanlegg som nærmeste nabo.

Der vokste Micke af Ekenstam opp med tre søsken. De løp i gangene, bygde snøhuler i skogen og stod mye på ski. Både i skogsløyper og i preparerte nedfarter, som medlemmer av Fjällvinden skiklubb (som allerede hadde avlet frem Sveriges største skistjerne: Ingemar Stenmark).

– I en slik bygd var det begrenset med organiserte aktiviteter, men de fleste andre sluttet med ski når de ble gamle nok til å kjøre snøskuter. Selv sluttet jeg aldri, forteller Ekenstam.

Fri radikal.

Som 16-årig ungdomsskoleelev flyttet Ekenstam til Wisconsin, i USA. Alene på utveksling var skiene noe av det viktigste han tok med seg. De to plankene har alltid vært en trygg havn, en identitet å lene seg på.

Skiene ble også med til Umeå, for å gå på videregående, 400 kilometer fra foreldrene i Hemavan. Og de var selvsagt med da han tre år deretter startet på miljøvitenskap-studier i Gøteborg.

Et studieliv han sjonglerte med karrieren som frikjører, hvor han ble skandinavisk mester og spilte inn skifilmer med det svenske produksjonsselskapet Free Radicals.

Da skikarrieren så ut til å toppe seg, trakk han seg brått tilbake. Til fjellene. For å tilbringe ett år i Narviks fjellverden, hvor han lagde guidebok om skimulighetene opp mot grensen til Troms.

Jerven kommer.

Med ski på beina krysser Ekenstam og Lipe elv etter elv oppover Skjomdalen. Snøsmelting på høygir har åpnet vannfallene altfor tidlig. Skituppene sikksakkes mellom issvuller, rennende vann og et plutselig jervespor.

– Dette er jo som mai måned, med gjennomfuktet homo gent snødekke, sukker Ekenstam.

Når dal blir til høyfjell for skifølget i Skjomen, blir alt hvitere, hardere og kaldere. Arktiske krefter går til et slags motangrep på mildværet.

– Nå er vi i fjellhimmelen, sier Lipe og kikker utover et høyfjellsplatå med svære tinder som reiser seg ytterligere 1000 høydemeter opp mot den arktiske himmelen.

– Disse fjellene krever min respekt. Her føler jeg meg spesielt liten, sier Ekenstam.

På Loasevárri (1211 moh.) kommer beviset på minusgradenes foreløpige seier over plussgradene: Tørr snø.

Arbeidslivet.

De siste 15 årene har han jobbet med energiog miljørådgivning. Han har skrevet rapporter om hvorvidt nye bygg og infrastrukturprosjekter tilfredsstiller samfunnets regler og ambisjoner.

Han har veiledet i hvordan redusere klimagassutslipp, og han hadde ansvar for bærekraft i søknaden som førte til at Narvik ble tildelt VM i alpint i 2029.

Alt dette har vært givende, men etter 15 år på kontor føles det riktig å endre kurs. Derfor startet han på skivegleder-utdanningen til Nortind, som gjør ham egnet til å veilede skifolk i vill natur.

– Jeg følte for å dele naturopplevelsene mine med andre. Å guide folk til noe de vil huske for resten av livet, gir meg stor glede. Faktisk større glede enn å levere en rapport som noen få leser.

Som skivegleder lærer han folk å ferdes trygt i arktiske forhold, men viktigst av alt er læren om naturen i seg selv. Nils Faarlund, som var en av Nortinds grunnleggere, snakker om å vinne venner for fri natur.

For Ekenstam ligger motivasjonen i å hjelpe folk til å bli mer glad i naturen, og slik skape en vilje til å ta vare på den.

– Jeg er ikke så opptatt av materielle ting og har fremdeles skibums-mentaliteten i meg: Jeg kan leve billig og trenger lite luksus.

Lossihytta.

Etter artige nedover-svinger fra Loasevárri finner vi Lossihyttas yttervegger med hodelyktene våre. Den arktiske følelsen er på opptur, og vi trer inn i en DNT-hytte med innlagt strøm (!), steikeovn, støvsuger og vinteråpen brønn.

Det begynner til og med å snø, men allerede neste morgen føles slaget tapt: Fra frokostbordet ser vi regn og tåke. Vi må høyere opp for å finne vårt Arktis.

Hytteluksus.

Ifølge hytteboka er det fem måneder siden Storsteinshytta fikk sitt forrige besøk, og den gamle bremålerbua lukter deretter.

– Dette kan være en av DNTs minst besøkte hytter, slår Ekenstam fast.

Mens storsamfunnet har rast av gårde i sitt helt eget vanvidd, har dette pusterommet av ei bu stått tom. Avskåret fra klodens galskap og bardunert til evig grunn med jernvaiere, er hytta alltid beredt.

Om det ble borgerkrig i USA eller fred i Midtøsten, ville ikke hytta funnet ut av det, for her er det ingen telefondekning.

I lavlandet hadde rommet føltes kummerlig. Her oppe er det luksus. Vedovnen skaper badstufølelse, og Ekenstam lager risotto på gassbluss med hvitvin og parmesan.

Blink.

En arktisk kulde legger seg over Storsteinshytta for natta. Mens parafinlampa lyser opp hytta innvendig, rocker nordlyset himmelen utenfor. Stjernehimmelen ser ut som et filmtriks.

Klokken 07:18 høres lyden av et kart som knitrer. Det brettes til å passe dagens tur: 20 kilometers retrett til Skjomdalen.

Tilbake til varmen, nedenfor jervesporene.

Hva er Arktis?

– Det kommer an på hvem du spør, sier Maria Fossheim.

Hun er forskningssjef ved Havforskningsinstituttet i Tromsø. Selv ikke for henne, som forholder seg til Arktis hver eneste dag, er områdets avgrensning opplagt.

– Det finnes ikke én definisjon av Arktis, men mange.

Selv synes hun en definisjon som bygger på alt nord for polarsirkelen, fungerer bra.

– Jeg tenker midnattssol må være involvert. Derfor er Saltfjellet en god grense, men andre bruker temperaturgrenser, og Forskningsrådet har sin helt egen definisjon, sier Fossheim.

Selv er hun vokst opp i Mosjøen, like sør for polarsirkelen. Det området mener hun ikke er en del av Arktis, selv om noen inkluderer alle våre tre nordligste fylker innenfor definisjonen av Arktis.

Når hun snakker med folk fra helt andre himmelstrøk, møter hun ofte en tanke om at Arktis bør fredes og vernes fordi området er så sårbart.

– Akkurat det blir vanskelig for oss som bor midt i dette. Folk har jo sine liv her og høster av Arktis. Derfor jobber vi for å balansere ideen om å ta vare på naturen med å bruke den, sier Fossheim.