«Vosjvosj». Lyden av tunge vingeslag eksploderer i den gamle furuskogen.
– Hva var det der, spør en forfjamset Pelle (9) med store øyne.
Livets første orrfuglleik står på agendaen, og knapt 300 meter fra parkeringsplassen flakser en tiur opp rett foran oss. Vi står ved enden av et lite skogstjern, og mye tyder på at den mektige fuglen satt og drakk i fred og ro helt til vi kom.
Etter å ha fulgt nøyaktige, men strengt hemmelige kartkoordinater har vi endt opp i et skogsområde med mye myr og åpne områder. Orrfuglleiker er steder man gjerne holder hemmelig for å sørge for at fuglene ikke blir for påvirket av oss mennesker.
– Nå er vi på besøk hos dyra, sier Pelle idet vi rister av oss tiur-sjokket og tusler mot leirplassen.
Det stemmer ganske så godt, og dyra vi først og fremst har lyst til å se dette vårdøgnet, er orrfugl. Tiuren var bare en ekstraordinær bonus. For orreleik går for å være en hel del lettere å få se, spesielt med barn, enn tiurleik.
Plassene orrhanene møtes på vårens sjarmoffensiv for å vise seg frem og kjempe for orrhønas aksept, er gjerne større åpne myrer og plasser. Tiuren er færre i antall, og deres leik foregår ofte lenger inn i skogen hvor det krever at man kommer tettere på.
Med noen fnisete 9–11 åringer virket orreleik som det beste alternativet for å bli bedre kjent med noen av skogens større fugler.
– Er orrfugler litt som fasan, spør Pelle da vi ankommer leirplassen som bader i lave ettermiddagsstråler.
Et lite øyeblikk kan det virke som barnehjernen har tatt turen inn i Roald Dahls magiske univers på den britiske landsbygda med Danny og faren i spissen.
Og rett skal være rett, selv om orrfugl og fasan er to forskjellige fuglearter, har de faktisk en god del likheter. Begge er hønsefugler, lever mest på bakken og spiser frø, bær, knopper og insekter.
