Noen ganger serverer sommeren en av sine klareste dager akkurat når du ønsker deg den som mest. For eksempel når du etter seks timer og 17 minutter på Nordlandsbanen omsider står med fjellstøvlene plantet på en nordnorsk sti.

Den slynger seg oppover, gjennom lyng, svaberg og steiner, forbi et breblått vann, opp i en kobberfarget ørken. To damer tar en pust i den siste kneika. «Snart fremme nå», sier de.

Så bikker du over kanten, hvor Okstindan, Okstindbreen og Rabothytta bretter seg ut foran deg.

I solveggen sitter smilende mennesker. Gjennom dagen har nærmere 230 personer besøkt Rabothytta, og 25 liter vaffelrøre har blitt fortært.

Nå har de fleste dagsbesøkende dratt. Igjen er et kjærestepar, to mødre med sine voksne døtre, fem familier og flere til – som alle skal overnatte.

Barn og tenåringer løper rundt hytteveggene, de hopper fra stein til stein, leker på flekker av snø. Så går de på hemsen, slenger seg nedpå madrasser og senger. Fniser og scroller.

Rabothytta fyller 10 år. Hit strømmer folk fra alle himmelretninger, fra nært og fjernt. Hytta har etablert seg blant topp 10 mest søkte hytter på UT.no.

Suksessen og oppmerksomheten kom ikke snikende og gradvis, den kom som et uventet brak da hytta åpnet sommeren 2014.

– Da var det den fineste sommeren, det var så innmari med folk der hele tiden, alle var i veien, alle skulle ha omvisning. Det var helt sykt. Ann Karin og jeg var der mye da, og det ble så ille at vi måtte organisere omvisninger. Det var grusomt og veldig, veldig motiverende, forteller Svein Arne Brygfjeld.

Kall ham gjerne Rabothyttas far. Da hytteprosjektet startet opp, var han styreleder i Hemnes turistforening. Selv om ledervervet for lengst har gått videre, er det likevel Svein Arne og kona Ann Karin Krogli som har holdt i driften hele veien. Samtidig har populariteten vedvart.

– Det går liksom ikke over, sier Brygfjeld.

Selv om suksesshistorien er et faktum, var det på ingen måte gitt at fortellingen om Rabothytta skulle utspille seg slik. Hemnes turistforening drives utelukkende på dugnad.

I dag har de i overkant av 300 medlemmer, den gangen var de færre. En tidligere plan om å reise en hytte på samme sted ble aldri realisert, men drømmen levde videre og tok en ny form.

– Ideen om Rabothytta dukka opp som mange ideer gjør, midt nede i ei vinflaske, i godt selskap, der du drømmer og undrer deg over ting. Vi var fire til stede, og en sier plutselig «Hva om vi gjør noe helt annet, noe helt uventet? Vi har fått lov til å bygge et sted ingen har lov til å bygge. Det er ekstraordinært det vi får lov til å gjøre, da kan vi prøve å gi noe ekstraordinært tilbake», forteller Brygfjeld.

– Da vi starta opp, var vi ca. 120 medlemmer, og vi hadde 16 000 kroner på bok. Vi trodde at hytta skulle koste oss fem millioner i rene penger å bygge.

– Hvordan ble ideen tatt imot?

– Vi hadde store diskusjoner om realismen i det, og flertallet var nok ganske så skeptiske til at vi skulle kunne skaffe så mye ressurser, at vi som en liten tulleforening i nord skulle klare å løfte så tungt. Det var veldig bra å ha diskusjoner. I styret hadde vi folk som representerte alle perspektiver, en heiagjeng og en kritisk gjeng som gjorde at vi fikk syretestet tankene våre, og vi fikk vurdert ganske godt om det lot seg gj.re. En av de største kritikerne sa blant annet at det ikke ble noen hytte før vi var 200 medlemmer. Så ble vi enige om det.

Styret og foreningen samler seg rundt målet, og innen kort tid har de nådd det. De er klare for neste steg. Arkitektkontorene Snøhetta og Jarmund/Vigsnæs Arkitekter (nå Vigsnæs+Kosberg++ Arkitekter) konkurrerer om oppdraget, og valget faller på sistnevnte.

– Hvordan dro dere finansieringen i havn?

– Det er en historie som er mye lenger enn det vi har tid til nå. Det var et kontinuerlig arbeid fra vi startet opp til vi var i mål, sier Svein Arne Brygfjeld.

Han forteller om krevende prosesser med å lære seg og beherske intrikate systemer rundt spillemidler og momskompensasjon, om å finne riktig argumentasjon overfor private aktører og stiftelser, samt en raus lokal vindusprodusent som leverte vinduer verdt én million.

– Det er litt som uttrykket «å skyte med hagle». Du må ha tilstrekkelig mange kuler til at noen treffer, og vi spurte sikkert 100 forskjellige og fikk kanskje fra 10. Noe av det viktigste var at vi var steingode fra begynnelsen på å informere og skape oppstyr rundt prosjektet, mange hadde lyst til å være med.

Rabothytta er ikke et oppholdssted på vei til noe annet, men en attraksjon i seg selv.

På stien står en teller som fanger opp at 4000–5000 besøker hytta i året, av dem overnatter ca. 2000. Før Rabothytta kom opp, var Kjennsvasshytta, med bilvei helt frem, Hemnes turistforenings mest besøkte med 500–600 overnattinger.

Avtroppende styreleder, Siv Bårdsen, forteller at Rabothytta har blitt en merkevare som lever et eget liv utenfor foreningen. Den blir aktivt brukt av kommunen, næringsforeninger, reiseliv og andre aktører i nørmilj.et. Og noen ganger finner den veien til uventet hold.

– Vi ble nylig kontaktet av et produksjonsselskap i Oslo, på vegne av en skotsk whiskyprodusent, som ønsket å lage en reklamefilm på Rabothytta. Det er ikke aktuelt for oss. Vi har sagt nei til en del markedsføring, forteller hun.

– Og vi har hatt bilprodusenter som har villet frakte biler opp, tilføyer Svein Arne Brygfjeld og fortsetter:

– Vi som er en liten forening er ikke vant med å si nei, vi er heller ikke så vant med å tenke så prinsipielt, det har vært litt trening på sånt underveis.

De høye besøkstallene var på ingen måte forventet.

– Jeg tror ingen kunne forutse det som skjedde, ingen kunne i sine villeste fantasier forestille seg at det skulle komme tusenvis av personer årlig og besøke hytta, forteller Bårdsen.

– På sommerstid har vi til dels fullbooket hytte, og vi har sinnssykt mange som kommer på dagsbesøk. På høsten har vi skoleklasser. Økonomien i foreningen er bunnsolid. Og med tanke på naturen og avtrykket, tenker jeg at vi bør være veldig fornøyde med nivået vi er på nå, sier Brygfjeld.