Det er alltid noe eget med å reise fra lavlandet og opp mot fjellet. Å se taggete tinder først stige over horisonten, før du kommer nærmere og steinkjempene snart troner foran deg, i all sin storslåtte prakt.

Majestetisk, ærverdig og voldsomt.

Sånn er det ikke å reise mot Skrimfjella.

– Er vi fremme? spør turkamerat Thomas.

Vi har stanset på parkeringsplassen i enden av en grusvei og ser inn i en vegg av … grantrær.

F-ordet.

Hvor går grensen for når du er og ikke er på fjellet? Det er ikke verdens viktigste spørsmål. Men gitt at vi, du som leser og jeg som skriver dette, er i Fjell & Vidde, så burde det være relevant: Hva er fjell?

Er Galdhøpiggen fjell med sine 2469 meter over havet? Ja. Det er det. De fleste vil mene at det og hele resten av Jotunheimen er fjell. Med god margin.

Men hva med Slottsfjell ved Tønsberg? Ynkelige 63 meter? Slottsfjell ville ha vært en tå om Galdhøpiggen var en person. Likevel: I navnet også fjell.

«Det er meget vanskelig å komme på spor etter noe prinsipp for navnsetningen», skrev Gustav Heber om nordmenns fjell-bruk i boka Merkelige norske stedsnavn fra 1949. Han virket direkte frustrert over hvor lite konsekvente vi er. Men så har vi også hatt tid til å bruke ordet mye.

Stjernejakt.

– Skog, sier Thomas på vei over isen på Store Stølevann.

– Det er skog.

Foreløpig må vi nesten gi ham rett i det. Rundt oss står skogen. Det er en vakker og mystisk skog.

Størsteparten av Skrimfjella er vernet, her er det skrint jordsmonn og lenge siden forrige storhogst, noe som gjør området preget av høye, gamle trær og et åpent og levende skogbilde.

I skogkanten i øst ligger Ivarsbu, en av fire DNT-hytter i området. Den lokker med muligheten for en lun og trivelig natt mellom trofaste tømmervegger. Kanskje drar vi dit senere på turen.

Nå lokker noe annet til å ta vinternatta ute: stjernehimmelen.

Vi passerer vannet og går inn mellom trærne idet skumringen senker seg rundt oss. En liten halvtime senere er det nesten mørkt. Vi tar av fra skisporet og tråkker vår egen løype inn mellom eldgamle furuer.

Språkarv.

«Fjell» er faktisk et av våre eldste ord. Det er et ord som er nedarvet fra det indoeuropeiske grunnspråket, og som kan gjenfinnes i blant annet tysk, gresk og irsk, der variantene av det betyr «stein» eller «klippe».

Ingen vet akkurat hvor lenge det har blitt brukt her i landet, men i norrøn tid var det et innarbeidet begrep for enkeltstående topper og større høydeplatåer, som Dovrefjell.

Men vi holdt oss ikke til å bruke det bare der. Vi satte merkelappen på småhauger og koller. Til og med på det mange av oss anser som det motsatte av fjell. Nemlig skog. 

La oss sitere en kjapp prat med en mann fra Østfolds dype skoger, et drøyt syvmilssteg i retning svenskegrensen.

– Her hos oss, begynner Svein Syversen med mild østfolddialekt.

– Her brukes «fjell» om næringsfattig skog. Altså om naturområder med karrig jord og en god del synlig berggrunn, sier han.

Syversen har skrevet flere bøker om Fjella i Østfold, som inkluderer områder som Trømborgfjella, Aremarkfjella og flere andre «fjell» som ikke på noen som helst måte minner om fjell.

De østfoldske Fjella er, i de fleste nordmenns øyne, rett og slett ganske flat skog. Likevel har lokalbefolkningen kalt dem fjell, sannsynligvis helt siden middelalderen.

Den samme ordbruken gjenfinnes på svensk side av grensen. Klarsyn. Skrinn skog. Steder med synlig berggrunn. Akkurat som i Skrimfjella.