En ode til aleneturen

Ut på tur

Å være der ingen andre er.

Tekst og foto Oda Ruud Framstad

Det er sent på høsten. Vannet på stien har fryst i et krusete design. Den tynne isen knuser høylytt under fjellstøvlene. Temperaturen krever tre lag med klær på overkroppen.

Jeg må myse med øynene for å se om nedbøren som henger i lufta er regn, eller om det er årets første snødryss. En frysning iler seg nedover ryggmargen.

Følelsen av å tre ut av varm bil til kald fjelluft sitter i kroppen som et kjerneminne fra barndommen. Her er sommeren hvisket helt ut.

Et skilt med røde piler viser vei innover fjellet til det som er denne turens mål. Jammerdalsbu. En DNT-hytte på Jammerdalshøgda like ved Ringebu. Et område med runde, små dalsøkk og langstrakte rekker med åser og lave fjell. Alt sammen kledd i årstidens gylne farger.

Tidspunktet er ikke tilfeldig. Høstferiene i landet er over. Det er den tiden på året der mange kanskje sitter hjemme, og venter på at skisporene skal kjøres opp. Det vil si, sjansen for å møte noen er små.

Jammerdalsbu ligger vakkert og lett tilgjengelig til ved Jammerdalshøgda.

MOT ENSOMHETEN.

Jeg tør faktisk å påstå at enhver som har vokst opp med Lars Monsen eller eventyrjenter på TVskjermen, på et eller annet tidspunkt, har drømt om å farte ut på tur i all ensomhet. I ordets beste forstand.

Det er kanskje blitt et slags ideal. Aleneturen. Det å oppsøke ødemarken. Det er der du kan finne tilbake til seg selv. Har jeg fått inntrykk av.

Eller som Helge Ingstad så fint sa det:

«Og tror du det var ensomt å ferdes slik alene der skog og tundra sprer seg krevende og vill Da feiler du min kjære, for det er blant mennesker at ensomhet blir til.»

Og det er mange fordeler ved det å gå på tur alene. Eller alene med hund. Det tenker jeg på når vi går oppover turens første motbakke. Ravna og jeg.

Vi kan gå sakte. Kjempe høylytt med pusten, uten å tenke på om turfølget synes det går i seigeste laget. Vi kan ta så mange pauser vi bare vil. Legge oss ned i lyngen, og kikke opp på himmelen. Der skyene beveger seg late fra vest til øst.

Den eneste lyden er vinden, som river lett i håret og gjør ørespissene kalde og røde. Vi kan også gå fort. Konkurrere med oss selv oppover bakkene. Tenke litt ekstra på de store, og på de små tingene. Det har vi tid til.

Fokuset vendes litt mer innover når du er på tur alene. Du kjenner litt mer på det som ligger og vaker. Det som kanskje blir begravd i hverdagens tidlige morgener med billettkontroll på trikken, og ettermiddagsrush i trange Oslogater.

Selv kan det å gå på tur alene i naturen være et fristed, og en slags flukt. Ikke misforstå meg. Jeg elsker å bo i byen.

Men når jeg og Ravna tusler litt bedagelig innover Ringebufjellet en høstdag i oktober, og det eneste vi trenger å tenke på er om skoene virkelig er vanntette, og om vi har med nok smågodt, så kjennes strømpriser og T-bane forsinkelser så uendelig fjernt og uviktig.

Vi kan gå sakte. Kjempe høylytt med pusten, uten å tenke på om turfølget synes det går i seigeste laget. Vi kan ta så mange pauser vi bare vil. Legge oss ned i lyngen, og kikke opp på himmelen. Der skyene beveger seg late fra vest til øst.

På tur alene oppleves det enklere å oppnå en nærmere kontakt med naturen.

En trofast følgesvenn. Hunder kan nok lære oss noe om å være til stede i øyeblikket.

TILSTEDEVÆRELSE.

Opp en bakke til, og så ned en bakke. Der ligger hytta. En stor og en liten, med alt du trenger av utstyr for matlaging og et hyggelig opphold. Det har jeg lest på forhånd. Dermed slår den lille sekken lett mot ryggen idet jeg trasker de siste kilometerne.

Sola kjemper seg gjennom skyene og kaster lys over dalen. Liksom for å vise at det er dit jeg skal.

Det er lett å være varere og mer oppmerksom på det som skjer rundt deg når du går alene. Fargene på lyngen. Suset i vinden.

Da tenker jeg at det er stor forskjell på det å være alene, og det å være ensom. I naturen finner du alltid selskap.

Fremme ved hytta vrir jeg DNT-nøkkelen i låsen og trer inn i det som nå er litt min hytte for et par dager.

De trivielle gjøremålene fullføres. Hente og koke vann. Rulle ut lakenposen. Mekke litt enkel middag før natten tar over skiftet fra dagen. Så er det mørkt. Litt ekstra mørkt når du er alene.

Da tenker jeg at det er stor forskjell på det å være alene, og det å være ensom. I naturen finner du alltid selskap.

På tur alene kan du gå akkurat hvor du vil, når du vil og i ditt eget tempo.

MØRKET.

Det er jo ikke farlig, det er bare hjernen din som tror det. Jeg hvisker det nesten litt høyt til meg selv da jeg tar tannpussen.

Månen bak skyene lyser så vidt opp det åpne fjellandskapet utenfor vinduet. Lager skyggebølger i terrenget.

Det er ganske naturlig faktisk. Har lest at psykologer sier det. Noe om at vi er laget for å være redd for mørket.

På alle måter er det farligere å gå alene i Oslos opplyste gater. Men det føles ikke sånn.

Det er noe helt spesielt med den fantasien som gjør seg kjent om natten. Når sinnet åpner rare dører. En varde blir til en suspekt skikkelse. Lyngen som beveger seg i vinden blir til hundre krypende monstre.

Det er også noe spesielt med lydene om natten. Stillheten blir liksom fylt i de sene nattetimer. Full av mulighetene for uendelige, urealistiske farer. Når du ligger under dyna, og strekker ut hånda foran ansiktet, kan du nesten føle stillheten med fingertuppene.

Hvis du er litt mørkeredd da. Som jeg jo er.

Men når sola kommer opp over fjellsiden bak skyene om morgen, og gulvet er kaldt under de ullsokk-kledde føttene, da blir stillheten klarere. Tom på en fin måte.

Da puster jeg lettet ut, legger i mer ved og varmer opp vann til dagens første kaffekopp. Som jeg selvfølgelig tar på trammen. Og tenker for meg selv at: joda, jeg er nok en sånn som liker å gå på tur alene.