Ultraheimen

Ut på tur

Med løpesko og lett sekk kan du oppleve halve Trollheimen på én dag.

Tekst og foto Aleksander Myklebust

0 KILOMETER.

Jeg våkner allerede før alarmen begynner å dure klokka 06:00. Tankene surrer i hodet. Noen sauer breker konstant i bakgrunnen. Sola gløtter frem bak skyene, og fjellene rødmer forsiktig bak Gjevilvasshytta.

Er vi godt nok forberedt på det som venter?

Ved grinda inn til hyttetunet møter jeg en annen fyr i shorts og lett bekledning. Det er fremdeles litt tidlig for den gjennomsnittlige turgåer.

– Skal du løpe Trekanten? spør jeg forsiktig.

– Ja, men jeg tar det veldig rolig i dag. Det blir en kosetur, sier han.

– Hvor lang tid beregner du å bruke?

– Rundt ni timer.

Jeg ønsker lykke til, og unnlater å fortelle at vårt håp er å bruke tre timer mer.

Sammen med meg på parkeringsplassen har jeg min bror, Kristoffer, og min far, Dagfinn. Eldstemann har slitt med ankelen i forkant og var lenge usikker på om turen i det hele tatt lot seg gjennomføre.

«Jeg er bare sååååå i tvil. Jeg har så veldig lyst. Har gledet meg mye til å løpe den turen.» skrev han i en SMS til meg kvelden før.

Idet sola for alvor setter lys på de øverste fjelltoppene, tripper vi rundt på parkeringsplassen alle tre.

3 KILOMETER.

De første kilometerne ut fra Gjevilvasshytta går i en jevn høy fart. Dagfinn og Kristoffer spretter lett oppover de første jevne stigningene, mens jeg henger etter og jobber med å få ned en hel baguette jeg ikke hadde rukket å få innabords før startskuddet gikk.

Det er utrolig hvor vanskelig det kan være å spise når man er litt andpusten.

– Vi må sakke ned farten litt. Ellers blir jeg aldri ferdig, sier jeg til fortroppen.

Trekanten i Trollheimen

Trekanten i Trollheimen er en av DNTs mest klassiske turer. Den består av tre dagsetapper fra Gjevilvasshytta til Trollheimshytta (21 km), fra Trollheimshytta til Jøldalshytta (16 km) og fra Jøldalshytta til Gjevilvasshytta (21 km).
Turen er 58,9 kilometer lang og inneholder drøyt 2500 høydemeter.
Hver av de tre etappene er regnet som en normal dagsmarsj, men som løper med lett oppakning kan man rekke over betydelig mer på kortere tid.
Trekanten i Trollheimen anbefales som fottur i perioden juni til september.
Vår rute: Gjevilvasshytta → Trollheimshytta → Jøldalshytta → Gjevilvasshytta. Etappen mellom Gjevilvasshytta og Trollheimshytta er regnet som den tøffeste etappen. Derfor valgte vi å ta den først og deretter løpe med klokka. Det vanligste for turgåere er nok å gå motsatt vei.
Adkomst: Bil til Gjevilvasshytta (bomvei). Uten bil kan du ta toget til Oppdal, og deretter taxi til og fra Gjevilvasshytta.

På vei over turens høyeste punkt på drøyt 1300 meter har vi god utsikt mot de mektige fjellene i vest.

Ved den idylliske Jelsetra er en stor flokk langhårete geiter på beite utenfor de tradisjonelle seterbygningene.

12 KILOMETER.

Etter å ha passert Kamtjønnin kommer den første ordentlige stigningen over bandet mot Fossådalsvannet. Vi forserer mer enn 100 høydemeter på en kilometer, og farten vi har holdt den første mila, går betraktelig ned.

– Ankelen fungerer overraskende bra, konstaterer Dagfinn.

Den friske vinden dytter oss over det øverste punktet på rundt 1300 høydemeter og gir oss fin flyt nedover lia igjen.

Herfra går vi inn i et betydelig mer steinete terreng. Med unntak av alle de små fjellvannene er det nesten som å bevege seg i et slags månelandskap.

20 KILOMETER.

Vi bikker over rutas høyeste punkt og ser plutselig utover et frodig skoglandskap. Dalen åpner seg opp, og det er snø på de høyeste toppene.

Gamle vridde furutrær står hulter til bulter, og elva med dypblått vann slynger seg gjennom eventyrlandskapet. Stien snor seg nedover mot den grønne skogen som en slange. Kristoffer står på et lite utsiktspunkt og henter frem drikkeflasken.

– Bli stående der litt! formaner jeg, og trekker opp mobilen for å ta et bilde.

Motivet minner meg om Askeladden som står og skuer utover mot Soria Moria i Theodor Kittelsens kjente maleri.

Herfra venter det mange høydemeter ned mot Trollheimshytta. Å løpe nedover er ofte det som gir beina mest juling på en slik tur. Det gjør også at vi begynner å kjenne på de første små vondtene.

På vei nedover møter vi de første turgåerne. Klokka nærmer seg 11:30, og de har kurs for Gjevilvasshytta, der vi kommer fra.

– Steike, dokke e spreke! utbryter en mann fra Sunnmøre da han får høre hvor vi kommer fra.

Det gir oss en liten vitamininnsprøytning før den siste delen av etappen mellom Gjevilvasshytta og Trollheimshytta – populært omtalt som «Trollheimens mest varierte tur».

TROLLHEIMSHYTTA.

Trollheimshytta er en perle av en hytte som ligger veiløst til i hjertet av Trollheimen. På tunet er det flere eldre trebygninger med sjarm. Gress på taket og den karakteristiske profilen av fjellet Snota i bakgrunnen gir det lille ekstra.

Vi setter oss godt til rette på en benk og tar turens første spisepause. En tysk turist virker fascinert når han får se tre løpere med liten sekk, og begynner å spørre oss ut.

– Har dere løpt hele veien fra Gjevilvasshytta i dag?

Selv hadde han vært flere uker på tur, men brukte flere dagsmarsjer og tok hviledager på hyttene. At en far med to sønner var på tur, var visst heller ikke hverdagskost.

– Mine sønner vil ikke gå på turer med meg, så jeg er her alene, fortalte han.

29 KILOMETER.

Stien fra Trollheimshytta går kronglete oppover dalen. Først på klopper over myrpartier, deretter gjennom høyreist furuskog, og etter hvert i et mer tettvokst parti.

Vi følger elva og stien oppover Svartådalen. Ifølge turbeskrivelsen jeg leste før start, var dette trolig den mest undervurderte delen av hele turen. Jeg protesterer ikke på det.

Den vakre elva Svartåa slynger seg nedover den frodige dalen i lange svinger med idylliske sandbanker som appellerer til bading. Men vakkert landskap er ikke alene nok til å holde beina i gang.

Jeg går på en liten sukkersmell og trenger påfyll. Det går med en hel pose seigmenn på deling.

Like etter kommer vi ut på en litt bedre sti, samtidig som terrenget flater ut. Da går farten betraktelig opp på ferden videre mot Jøldalshytta.

Den vakre elva Svartåa slynger seg nedover den frodige dalen i lange svinger med idylliske sandbanker som appellerer til bading.

JØLDALSHYTTA.

Vi har godt driv på de siste kilometerne mot Jøldalshytta.

Like før vi ankommer, passerer vi den idylliske Jelsetra, der en stor flokk langhårete geiter går på beite utenfor de tradisjonelle seterbygningene.

På Jøldalshytta er det fullt av folk og en trivelig atmosfære. Vi kjøper flere runder med ferske sveler og rød saft. Det hyggelige personalet må smile når vi kommer inn igjen for nye runder.

– Men vi skulle jo hatt noe salt, sier Dagfinn.

Under lange treningsøkter der man svetter mye, vil kroppen også miste en del salter, som kan være viktige for å unngå kramper og utmattelse. Derfor er det vanlig å drikke sportsdrikke eller ta salttabletter underveis i lange løp. Han forsvinner inn på hytta og kommer ut igjen med en liten saltbøsse. Det hvite krydderet fylles opp i hånden og svelges unna.

– Skal dere også ha noe? spør han.

– Nei takk, da ville jeg bare blitt kvalm, sier jeg.

På vei inn igjen fylles det på med en ny håndfull.

39 KILOMETER.

Vi legger ut på den siste etappen fra Jøldalshytta med ny energi og friskt mot. Men det varer bare en knapp kilometer, før vi må sakke betydelig ned på farten.

– Jeg er så kvalm, utbryter Dagfinn, og sliter med små brekninger.

Selv om tilførsel av salter er viktig underveis i lange utholdenhetskonkurranser, avslører et søk på nettet raskt at bordsalt i store mengder kan gi akutt forgiftning og at det også kan være «en enkel måte å få fremkalt brekninger ».

Inntak av bordsalt er med andre ord lite egnet som et prestasjonsfremmende tiltak. Den neste mila blir et lite drama i flere akter, før vi omsider kommer oss opp i normal joggefart igjen.

Han forsvinner inn på hytta og kommer ut igjen med en liten saltbøsse. Det hvite krydderet fylles opp i hånden og svelges unna.

Det er nok av gode vannkilder underveis på etappene. Dagfinn brukte denne teknikken for å slukke tørsten.

47 KILOMETER.

– Nå begynner beina mine å bli ganske seige, kommenterer Kristoffer på vei inn i en slak stigning.

Kanskje ikke så rart når vi nettopp har lagt bak oss mer enn en maratondistanse. Like etter kommer en sprek dame med staver mot oss over myra i spretne klyv. Hun hadde startet fra Oppdal tidligere på morgenen.

– Men det blir bare 45 kilometer i dag, fordi jeg tenker å løpe den samme distansen i morgen også, forteller hun.

Å snakke med fjelløpere gir et nytt perspektiv på lange distanser. De snakker om dagsetapper som for andre turgåere tilsvarer flere dagsmarsjer, med den største selvfølgelighet.

GJEVILVASSHYTTA.

Etter 59 kilometer åpnes bjørkeskogen, og vi ankommer det som i 2020 ble kåret til «Norges fineste DNT-hytte», tolv timer etter at vi satte i gang.

Gjevilvasshytta består av de to sammenbygde og fredede bygningene Sliperstua og Tingstua. Da hytta gikk til topps i kåringen, var det flere gode grunner til at «inngangsporten til Trollheimen» gikk av med seieren: beliggenheten, historien i veggene, den lune peisestua, den trivelige spisesalen, soverommene og ikke minst tilgjengeligheten for alle.

Da hyttevert Randi Horghagen ble intervjuet om utmerkelsen, måtte hun sitere en av gjestene sine: «Vi går fra hytte til hytte, men det å komme frem til Gjevilvasshytta er som å gå rett inn i en kongsgård fra folkeeventyrene».

Slik føles det også for oss.

Med moderne GPS-klokker på håndleddet er det imidlertid vanskelig å sette sluttstrek på 59 kilometer. Dermed blir det en liten ekstrarunde langs veien i jakten på 60 kilometer på displayet.