JEG GIR DEG, KJÆRE GÅER,
her min gående liturgi, min nasjonalpsykologiske bekjennelse, min eksistensielle cardio monolog-dialog og mitt vidvandrende sakrament.
For meg er den norske folkesjelen en evig vakker pust i bakken og svette i nakken-odyssé, en selvgående psykose med poesi og filosofi, pluss jommen meg innsmurt eksistensialisme inni der et sted også, i en og samme tursekk.
Det er stølhet og folkepsykekoreografi i vakker natur, brur. Ja for mårru så mårru, begynn å gå så kommer jeg etter.
Det er noe med gåinga, da sånne som meg var yngre kunne noen folk finne på å si, gå tilbake dit du kom fra, det er mange skritt på klokka, men jeg skjønte kjapt at det er noe med gåing i dette langstrakte vakre land.
Man skal gå, finne seg sjæl, gå igjen dagen etter.
Man har gjerne på seg rådyrt utstyr mens man går, gåsko til flere tusen, og gåsko til ulikt underlag og terreng.
Sykepleiere går fordi de må gå, lærere går fordi de må, men hvorfor går den gjengse norske nordmannen så mye? Går man ikke ellers nok i hverdagen da?
Å gå for å gå er i mine øyne sånn egentlig en indre systemfeil, selv om det viser seg å være ganske så sunt altså.
Før gikk man flere kilometer eller meter for å finne seg vann, eller en åker, eller et lite jordstykke å slå seg ned på, nå går man for å komme tilbake. Det er surrealisme plassert ut på gåsti.
Man går for å roe seg ned, for å roe ned bevisstheten, for å roe ned uroligheten. Man skal gå flere tusen skritt, man skal gå opp, ned, høyre, venstre, alltid i bevegelse.