Å gå for å gå

Dypdykk

Tekst Gulraiz Sharif

JEG GIR DEG, KJÆRE GÅER,

her min gående liturgi, min nasjonalpsykologiske bekjennelse, min eksistensielle cardio monolog-dialog og mitt vidvandrende sakrament.

For meg er den norske folkesjelen en evig vakker pust i bakken og svette i nakken-odyssé, en selvgående psykose med poesi og filosofi, pluss jommen meg innsmurt eksistensialisme inni der et sted også, i en og samme tursekk.

Det er stølhet og folkepsykekoreografi i vakker natur, brur. Ja for mårru så mårru, begynn å gå så kommer jeg etter.

Det er noe med gåinga, da sånne som meg var yngre kunne noen folk finne på å si, gå tilbake dit du kom fra, det er mange skritt på klokka, men jeg skjønte kjapt at det er noe med gåing i dette langstrakte vakre land.

Man skal gå, finne seg sjæl, gå igjen dagen etter.

Man har gjerne på seg rådyrt utstyr mens man går, gåsko til flere tusen, og gåsko til ulikt underlag og terreng.

Sykepleiere går fordi de må gå, lærere går fordi de må, men hvorfor går den gjengse norske nordmannen så mye? Går man ikke ellers nok i hverdagen da?

Å gå for å gå er i mine øyne sånn egentlig en indre systemfeil, selv om det viser seg å være ganske så sunt altså.

Før gikk man flere kilometer eller meter for å finne seg vann, eller en åker, eller et lite jordstykke å slå seg ned på, nå går man for å komme tilbake. Det er surrealisme plassert ut på gåsti.

Man går for å roe seg ned, for å roe ned bevisstheten, for å roe ned uroligheten. Man skal gå flere tusen skritt, man skal gå opp, ned, høyre, venstre, alltid i bevegelse.

For en urban Grünerløkkagutt på det glade nittitallet, som gikk fordi jeg måtte gå, var dette i starten veldig rart, jeg gikk der jeg skulle gå, jeg gikk til Rimi og Jens Evensen, eller så gikk jeg og henta lillesøster fra barnehagen.

Jeg visste ikke engang at Oslo hadde T-bane før jeg var fjortis faktisk. Så bygutt var jeg. Da jeg var kid, var den lengste turen jeg tok fra der jeg bodde til kiosken for å kjøpe Bugg.

Jeg trodde vidda eller skauen var navnet på en ny fancy is eller noe sånt, kanskje en yoghurtdrikk. Men så kommer naturen og bare, «Kom hera, se hera din lille urbane drit, kom og kjenn ekte eekte luftmotstand!»

Og før du vet ordet av det, står du der og peser som en forvirra hvalross i en motbakke som er alle motbakkers far.

Du begynner å filosofere. Du skjønner plutselig at det å gå i norsk natur ikke bare er sånn derre trim, det er enhetsvedlikehold for hele systemet. Minnerens. Systemcache tømming.

Men gå med måte, rolig forsiktig så du ikke tryner rett inni en myr og blir der til neste istid? Ikke tråkk over er du snill. Gå med måte. Klem en bjørk. Gå på stier. Du kommer til å inhalere så mye oxygen at du kommer til å føle deg høy på livet selv.

Norsk landskap er helt vilt. Det er som å være i en 8k wallpaper. Det er så stille i wallpaperen at du kommer til å høre dine egne tanker i Dolby Atmos full surround, kan være skummelt, men det er nødvendig med denne gratis terapitimen.

Byen har alltid en sus dus, en lyd her, en lyd der, trikk, bildekk, dører åpnes og lukkes, her får du sjansen til å åpne dine egne mentale småskuffer med stort innhold, rydde litt oppi dem.

Du bærer en stor bør i byen, men i naturen bærer du kun deg selv, det blir ikke mer poetisk enn det. Trikk tok man med barnehagen. Bortsett fra det gikk man, slik en københavner sykler sin sykkel, gikk vi Løkkaværinger på våre føtter.

Så ble jeg eldre, fant ut at det er gåere der ute, vidvandrere, de spankulerer og spaserer i rask og rolig gange, her der, over der, over her. Jeg var målløs.

Folk går med indre monologer. Mens de puster og peser. Finner seg sjæl, mister seg sjæl litt underveis, finner seg igjen, går videre. Bro, det er galskap satt i system med fulldempede hæler og skumgummi som slår tilbake.

Hvorfor er klam innestengt luesvette billetten inn til det indre av selveste nirvana?

Jeg har gått flere millioner skritt på min kinesiske klokke, det som er morsomt med den, er at den skryter av meg når jeg står også, den forteller meg til og med hvor mange timer jeg har stått i løpet av en uke, har jeg stått 16 timer, så blir den kjempehappy, jeg vet ikke om det er østlig filosofi satt i stillstand, men den blir kjempebegeistra i hvert fall.

Du skjønner plutselig at det å gå i norsk natur ikke bare er sånn derre trim, det er enhetsvedlikehold for hele systemet. Minnerens. Systemcache tømming.

I BARNDOMMEN VISSTE JEG

bare om én person som gikk, og det var egentlig ikke en person, det var onkel Skrue, han pleide å gå i sirkel i pengebingen og hadde slitt ut gulvet der.

Nå som jeg har blitt eldre og fant ut om algoritmer og slikt, så lurte jeg her en finfin dag på om vi som bor i Norge egentlig er avskåret fra resten av verden, og egentlig bare har blitt algoritmer med puls, og alltid er på jakt etter den riktigste og viktigste pulsen.

Jeg har vært forvirra i mange år nå, jeg innrømmer det. Og joda det er veldig deilig å gå, men jeg lurer alltid på hvorfor jeg alltid går så mye. Hvilket tog er det jeg prøver å rekke? Kan jeg ikke finne ut av svarene på de spørsmålene som dukker opp mens jeg går, i senga mens jeg bare ligger der og stirrer oppi taket?

For hva er greia med at når du begynner å vandre, så begynner kroppen og hjernen å sende deg indre pushvarsler, den skryter av deg, den pusher deg, motiverer deg til å bare fortsette.

Kanskje en kanelbolle venter på deg opp en bakke, og skal du skeie ordentlig ut, så er det en kanelknute.

Hvorfor begynner man å se på trestubber og store steiner, og trær som vaier i vinden som om alle de egentlig har svaret på universets store spørsmål.

Du går over naturens egne støtdempere, sånne vakre mosemadrasser som står og gynger når du går over dem, det er naturen som gir deg en vennlig dytt, bro norsk natur har lag på lag med eksistensialisme.

Du må gå uti den og finne den. Kommer du til uberørt natur, føler du deg alltid litt kul på en smooth måte, det er som om du er med i en Devoldreklame.

Livets evige sirkel satt i sirkelbevegelse, vi går for å forstå oss selv, men vi vet ikke helt hvorfor vi må gå for å forstå oss selv. 2 skritt frem, tre tilbake, men vi gønner på. Vi skal finne ut av det.

Får du øye på en blåbærlyng underveis, så har du runda livet, litt sopp, du har runda universet. Fått øye på en sjelden fuggel, runda melkeveien. Sett en hjort stirre på deg majestetisk, jeg vil ha autografen din.

Bro, jeg blir forvirra av gåinga. Men jeg går for det. Skritt og pust. Pust og skritt. Du kommer hjem sliten, du er klam og svett om hverandre, du tenker, hvorfor, etter to dager sier du til seg selv mens du kler på deg svetteabsorberende T-skjorte, derfor.

Også går du igjen. Det er rørende vakkert på sitt helt særegne brutale vis. Jeg har funnet det ut, det tok meg førti år å finne det ut, vi går for å bli ødelagte, vi liker det, derfor går vi igjen, vi liker den sadomasochistiske piskinga fra naturen selv. Kapish kapish, go boy!

Vi blir slitne nok til å bli stille, stille nok til å høre oss selv, og lydhøre nok til å gjøre det igjen. For vi liker å gå oss ville i det stille, vi er tannhjulene i et norsk urverk, klare igjen på mandag, for å gå på jobb.

Ærlig, kompis, hør her da. Jeg har tenkt sykt mye på dette med å gå. Bare sette den ene foten foran den andre, gjenta det, repeter, heeelt til du andpustent lurer på om du har mista det litt eller mye.

Å gå i skauen, opp og ned en knaus eller to, uten mål og mening, annet enn å se på en svær stein eller en utsikt? Det er galskap fra øverste hylle, brur. Gå så mye at du blir sjef på å hilse, rare greier det der, på bussen vil dom ikkje prat med dæ, men i skauen der hilser de så det ljomer etter.

Jeg er alltid klar for litt hils på Nils jeg, Kari som kommer nedover, hilser, bro, det er integrering på viderekomment nivå. Alle er bestevenner når man kommer over tregrensa jo.

Også kan du legge på en stein på en sånn varde, for å vise at du var der, det er litt som tagging og graffiti i dassene på utestedene nedi byen, bare at vardekommunikasjon er mye koseligere.

Det er en varme 1500 meter over havet med joggesko på man ikke finner andre steder i verden.

Vi blir slitne nok til å bli stille, stille nok til å høre oss selv, og lydhøre nok til å gjøre det igjen.

DEN NORSKE NATUREN ER FOR ALLE.

Ali Ola kan bade i et tjern eller i et vann der, om du har gått på bortoverski siden du var to eller om du nettopp har lært deg forskjellen på en gran og en furu, og hva never er for noe, lært å tenne bål, naturen er for alle, for de som har absorberende gensere og de som har klamme bomullsgensere med polyester oppi.

Så jepp, jeg har blitt en av dem. Jeg setter pris på solveggen, appelsinen, kvikklunsjen, vannflaska, sola rett inn i ansiktet. Jeg setter pris på gåinga. Jeg går over bekken etter vann.

Jeg liker mose, jeg er gutten fra betongen til barken. Jeg har holdt rundt trær. Jeg har sett osp skjelve. Jeg har skjelvet med dem.

Neste gang du føler at veggene skal til å ta deg i 45 kvadratmeteren din, pakk en sekk med vannflaske, Digestive kjeks, fire brødskiver med gulost og hvitost, brunost med blåbærsyltetøy, få deg ut. Penger spart.

Sitt på en trestubbe og ha terapitime med deg selv, gratis.

Ut på tur, aldri sur, brur. Hei og hopp, det er bare 900 meter rett opp. Kvister som knaser under de dyre hikingskoa er den beste spillelista som finnes.

Jeg skal lage en spilleliste med bare kvister som knaser under sko. Plukk opp en kvist og slå litt i lufta, bare se, ditt gamle DNA vil kicke inn.

Gå, erobre deg selv nå. Er du ekstra heldig, gå i mørke hvis du har tid, se opp, det er flere stjerner der oppe enn i byen. Lufta i naturen er så fresh at du får lyst til å filtrere den gjennom kaffefilteret hjemme og smoke den.

Gå tur.

Print er ikke dødt

Teksten om å gå kan du lese på papir i Fjell & Vidde utgave 3/2026. Bli DNT-medlem og få magasinet i postkassa.

Bli DNT-medlem

Å gå for å gå

JEG GIR DEG, KJÆRE GÅER,

I BARNDOMMEN VISSTE JEG

DEN NORSKE NATUREN ER FOR ALLE.

Print er ikke dødt

Du vil kanskje også like disse sakene:

Frå Besseggen til bhikkhu

Mount Dias

Helt på viddene