– Hvor startet prosjektet?

– Da jeg begynte å fotografere i 14–15-årsalderen, var det naturbilder jeg tok. Veldig tradisjonelle natur bilder av edderkoppnett, blomster, fugler og landskap. Jeg hadde lyst til å gå tilbake til det, men ikke å fotografere samme type bilder. Jeg ville at mennesker skulle være med i bildene på en eller annen måte. En gang jeg kjørte over Hardangervidda, så jeg mange små varder som turister hadde satt opp langs veien ved Ørteren. Jeg tok noen bilder, og da slo det meg at jeg kunne prøve et prosjekt der jeg fotograferer mennesker som en del av landskapet.

– Hvordan fant du formen på hvordan bildene skulle se ut?

– Jeg prøvde meg litt frem for å finne en identitet i prosjektet. Etter hvert fotograferte jeg kun på selve platået. Jeg så på det flate landskapet nærmest som en scene der folk utfolder seg. I tillegg laget jeg noen dogmer, eller hva du skal kalle det, for hvordan jeg ville at bildene skulle være. Jeg var ganske konsekvent på at jeg fotograferte litt på avstand, slik at folka ble som brikker i landskapet. Så kombinerte jeg det med litt tettere, oppstilte bilder. Jeg ville helst også ha litt nøytralt lys. Alle bildene er tatt med et 40 år gammelt analogt mellomformatkamera med samme linse (Pentax 6x7 med 75 mm objektiv). Jeg har gitt meg selv mange begrensninger for å skape en helhet i prosjektet.

– Det er litt humor i noen av bildene?

– Ja, jeg ser at noen av bildene har et lite element av humor. Hvis du tenker 10 000 år tilbake i tid da de første menneskene kom til Hardangervidda og jaktet på reinsdyr. De ville på en måte gått i ett med landskapet på en helt annen måte enn oss. Når vi kommer med Gore Tex-jakkene og kjøre tøyene i det samme landskapet, så er vi litt et visuelt fremmedelement. Det er kanskje derfor det blir et lite snev av humor i noen av bildene.

– Hvordan er det å jobbe analogt sammenlignet med digitalt fotografi?

– Det er klart at du tar mange færre bilder. Du må rett og slett konsentrere deg mer. Du må følge med i søkeren, du kan ikke bare la kamera gå. Samtidig er jeg vokst opp med lysbildefilm og har det litt med meg fra den gangen. Dette er også et sånt prosjekt hvor bildene ikke er arrangert. For at det skal bli et godt bilde må elementene i bildet stemme. Så jeg står og venter, og plutselig er bildet der, mens de 22 andre bildene jeg tok, ikke er gode nok. Komposisjonen er veldig viktig. Hvis en person flytter seg 10 cm, er det plutselig et godt bilde.

– Nå i etterkant, hva tenker du at prosjektet forteller?

– Det var ikke noe jeg tenkte på underveis, men jeg ser jo at bildene kan ha en dokumentarisk verdi. Mange av bildene jeg har tatt, for eksempel langs Tinnhølen, de vil du ikke lenger kunne ta på grunn av nye restriksjoner med tanke på villrein. Du får ikke lov til å ligge i telt inntil veien eller sette en bobil der over mange dager. Jeg tror bildene forteller om en tid på Hardangervidda som kanskje ikke kommer helt tilbake.