Det var i de dager folk gikk rundt og snakket om tillit.

Folk pratet om tillit på vei til jobb. «Se, hun overholder ikke vikeplikten.» De hvisket om tillit over et rekesmørbrød i møterommet. «Se, han spiser to rekesmørbrød». Folk drøftet tillit på skolens foreldremøte. «Se, det er ingen som melder seg til 17. mai-dugnaden.»

Folk samtalte om tillit under Dagsrevyen. «Se, nå kommer enda mer polarisering, og enda mer ekko i ekkokammeret, og enda flere falske nyheter.»

Så kom noen folk og påsto at stadig færre sier «hei» til hverandre ute i naturen.

Folk leste i Sogn Avis at eierne av Flatbrehytta – den selvbetjente bua ved foten av Jostedalsbreen – valgte å stenge hytta på grunn av misbruk. Den hadde stått åpen siden 1950-tallet.

DNT mottok brev fra folk som mente at de hadde observert andre folk som ikke skrev seg inn i hyttebøkene på hyttene i fjellet. Dermed var det ikke sikkert at de betalte for seg, heller.

Hva var det som var i ferd med å skje?

En dag, i lunsjen, googlet vi ordet «tillit» av ren nysgjerrighet.

Hos Store Norske Leksikon kunne vi lese at «tillit er et grunnleggende sosialt fenomen som er viktig både i personlige interaksjoner og i samfunnsmessige strukturer. Tillit kan forstås som en mer eller mindre bevisst forventning om at andre mennesker eller institusjoner vil handle på en forutsigbar, ærlig og velmenende måte.»

Men det var ikke denne formelle definisjonen som festet vår oppmerksomhet. Det som gjorde at vi sperret opp øynene, var valget av illustrasjonsbilde til ordet «tillit»: DNTs egen Jammerdalsbu på Ringebufjellet.

I bildeteksten sto det: «Sentrale elementer i det norske samfunnet, fra ubetjente turisthytter til dugnadsånd, er muliggjort av landets høye tillitsnivå».

Der og da bestemte vi oss for å gå ut i fjellheimen for å lete etter tilliten.

Etter langt om lenge kom vi til Fuglemyrhytta, DNTs verdenskjente koie på en kolle i Nordmarka.

Gjennom de store vinduene kunne vi se en gjeng kvinner og menn iført strikkegensere og raggsokker i lystig konversasjon. Alle var tilsynelatende mellom 33 og 51 år.

Hadde de noe godt i glassene sine? Var de ikke i mistenkelig godt humør? Kunne det være teambuilding i et framgangsrikt aksjeselskap innenfor bærekraftsteknologi?

Mingling for folk som tok et masterstudium i verdibasert ledelse? En kunst-performance for å ironisere over de demografiske likhetstrekkene blant DNT-medlemmer rent generelt? 

Det var ikke godt å si, og vi turte ikke å banke på, de som var innenfor så ut til å ha tillit til at vi som sto utenfor ville fortsette å holde oss der ute.

Men var det egentlig denne typen tillit vi var på jakt etter?

Vi satte oss ned på en tømmerstokk like ved hytta for å fabulere litt rundt dette og for å innta en grov brødskive med fløytemysost. Samtidig leste vi at Fuglemyrhytta er Norges best besøkte bynære turisthytte, og at den var fullbooket ut hele året, og neste års ledige datoer skulle først legges ut i november, og hytta er låst med en egen kodelås, og for å kunne bestille overnatting må minst én i turfølget være medlem i DNT, og den som er ansvarlig for bestillingen må være minst 18 år.

Med andre ord: DNT har mer tillit til folk som har betalt medlemskontingenten – og enda mer tillit til folk som både har betalt medlemskontingenten og har feiret 18-årsdagen sin.

De har tilsynelatende mindre tillit til 17-åringer – og enda mindre til 17-åringer som ikke har meldt seg inn i foreningen.

Det virket både rasjonelt og irrasjonelt på en og samme tid.

Så begynte det å regne.

Vi gikk videre. 

Vi vandret både østover, nordover og vestover. Opp og ned. Over fjell og vidde. Gjennom myr og vierkratt, ur og vær. Vi lette etter tilliten overalt. Speidet etter den med en forbløffende dyr kikkert.

Og ja: tilliten dukket noen ganger opp bak en kolle, i små glimt, som en ørn i flukt.

Vi fikk et stort smil fra en møtende vandrer. Var hun en influenser med 87 000 følgere på Instagram? Eller var hun huldra fra folkeeventyrene? Skrev hun seg inn i hyttebøkene på sin ferd, mon tro? Betalte hun egentlig for knekkebrød, fruktcocktail, gass og ved på hyttene hun overnattet på? Det var vanskelig å si – hun forsvant så raskt ut av syne.

Vi fikk et kort «hei» fra en mann med kamuflasjeklær, cowboyhatt og 120-liters pakkrammesekk. Hvor var han på vei? Hadde han meldt seg ut av samfunnet – mistet tilliten til alt og alle? Han hastet videre før vi fikk stilt våre eksistensielle spørsmål.

Vi satte opp teltet vårt på en odde og følte på allemannsrettens varme tillit. Men så – ubetenksomme som vi var – kastet vi ut et fiskesnøre i tjernet før vi kom på at vi burde kjøpe fiskekort.

Vi fikk ikke fisk, og vi betalte for fiskekortet samme kveld, via 5G-dekning og en moderne nettside. Likevel ble vi liggende søvnløse i soveposene, skyldige, angrende, undrende.

Tenk om fiskeoppsynet ville komme nå – midt på natta – og konfrontere oss med det ferske lovbruddet? Hvilken type voksenkjeft ville vi få? Hvilke bøter og represalier ville bli utdelt?

Det hjalp ikke at en ugle begynte å hevde sitt territorium i det fjerne. Selvtilliten vår smeltet som snø.

Kanskje hele denne ekspedisjonen var for ambisiøs?

Kanskje vi heller burde vende hjem til byen, til kontoret, til vanlige journalistiske metoder? Ringe noen tillitvekkende eksperter? Ta kontakt med en sosiolog? En psykolog? En filosof? En tillitsvalgt i DNT? Og en frittalende rikssynser – bare for å kunne krydre teksten med fargerike uttalelser?

Vi nektet.

Neste morgen var vi igjen enige om at vi ikke kan skrive om tillit ved hjelp av telefonsamtaler, Teams-møter, e-poster, Messenger-meldinger eller ulike chatter.

Vi rettet oss opp i ryggen og postulerte: «Hvis tilliten finnes, krever den vår tilstedeværelse. Tilliten er ikke digital. Tilliten er ikke elektronisk. Tilliten dukker gjerne opp bak ei duggfrisk issoleie, bak en grå kampestein, bak sørveggen på ei betjent fjellstue. Tillit oppstår mellom mennesker – og mellom mennesker og natur. Tillitten er der – eller ikke.»

Det hørtes kanskje svulstig ut. Som et dikt med altfor mye patos. Men det hjalp på selvtilliten vår, og vi vandret videre gjennom fjellheimen, med tillit til at oppdraget kunne løses ved hjelp av såkalt «deltagende observasjon».

Vi gikk innom den betjente hytta Fondsbu i Jotunheimen. Tilliten mellom gjestene i peisestua – og mellom bestyrerinnen og gjestene – var til å ta og føle på. Vi gikk innom Torfinnsbu og Gjendesheim. Tillit overalt.

Vi gikk innom Glitterheim og fikk full tillit til å sette opp teltet et stykke unna hytta. Vi gikk på Glittertind – og folk sa «hei» til hverandre over en lav sko.

Vi klatret opp på Store Austabotntind og opplevde en frapperende tillit til, og mellom, alle vi møtte på vår vei – på de smaleste fjellhyllene, på de mest knivskarpe eggene, på alle de eksponerte passasjene.

Vi opplevde det samme på Urdanostinden, på Store Visbretinden, på Store Ringstinden. Folk var så hyggelige med hverandre på disse høye fjelltoppene, pratet så mye med hverandre, hadde så mye tillit til hverandre, at det var beint fram rørende.

Etter hvert utviklet vi en kompleks, vitenskapelig teori: dess lenger unna sivilisasjonen vi befinner oss, dess mer tillitsfulle er vi.

 I dypet av Breheimen ble teorien utvidet med følgende funn: den tilliten storsamfunnet har til deg som gjest i en nasjonalpark, smitter direkte over på deg. Du får lyst til å gi noe tilbake – både til naturen, til andre mennesker, til hele storsamfunnet.

Kanskje hele Norge burde vernes og få nasjonalparkstatus? Ville ikke det løse alle bekymringer knyttet til tillit?

Vi lot spørsmålet henge i lufta på vei opp mot Skålatårnet i Loen.

Det var der, i en av de lengste motbakkene i nasjonen vår, at historier om manglende tillit i fjellet dukket opp. Vi begynte å snakke om cannabislukt på utedoer. Knivtrusler på sovesaler. Og om den gangen Bergen Turlag fikk meldinger fra den selvbetjente hytta på Hallingskeid om at en mann gikk rundt der oppe kun iført stillongs og parykk.

Han oppførte seg mystisk, sa folk, og ønsket overhodet ikke å forlate hytta. Turlagets ansatte og tillitsvalgte forsøkte å få ham ut flere ganger, men det hjalp ikke.

Til slutt måtte politiet reise opp med Bergensbanen og tvinge mannen til å forlate stedet.

 Samme turlag opplevde senere at en annen, underlig mann gikk rundt i hele hyttenettverket og forsynte seg av provianten uten å betale for seg. Et sted bodde han så lenge at han gikk tom for ved – og da rev han ned hyttepanelet og begynte å fyre med det, i stedet.

Heldigvis nådde vi toppen av Skåla før vi kom på flere slike historier.

Det var fortsatt en liten lunk inne på Skålabu etter de forrige gjestene, og ja, de hadde åpenbart skrevet seg inn i hytteboka. 1843 meter over det som tidligere het Sogn og Fjordane fylkeskommune var utsikten så god at vi ble stående og bare holde rundt hverandre.

Vi utviklet en ny hypotese: kan det være at sterke naturopplevelser i seg selv skaper tillit?

Like etterpå begynte vi å diskutere både fylkes- og kommunesammenslåinger, folkeavstemminger og storpolitikk.

Det burde vi aldri gjort.