UBALANSE.

Hetebølger i Europa, krig nær Middelhavet, lav kronekurs og en generell attraksjon for arktisk natur har gjort det norske landskapet til en ettertraktet handelsvare.

– Det er hevet over enhver tvil at norsk reiseliv har gått igjennom en formidabel forandring, sier Gaute Svensson (49).

Han er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen på Universitetet i Tromsø (UiT) og jobber med temaer som reiseliv, friluftsliv og besøksforvaltning. I sitt arbeid ser han hvordan globale turisttrender påvirker norske småbygder.

– Spesielt i Nord-Norge har vekstkurven vært bratt. Det er ikke bare kinesisk middelklasse som har nordlys på sine ønskelister. Nå er det mange som ønsker å assosiere seg med et rent og urørt Arktis, sier Svensson.

Et mer fleksibelt arbeidsliv, aldrende befolkning med mer fritid, økt bevissthet om naturens avstressende effekt og et ønske om å oppleve noe annet enn urbane miljøer er faktorer som gjør at flere turister ser til Norge. Nå mener mange at utviklingen har gått for langt.

– Det er ubalanse i systemet, påpeker Peter Fredman.

61-åringen er professor i naturbasert reiseliv ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås, hvor han var leder for BIOTOUR-prosjektet ved seksjon for økologi og naturforvaltning.

– Sentralt for reiselivet er destinasjonene. Altså den plassen turistene kommer for å oppleve, men du kan ikke bare se på destinasjonen. Du må også se på relasjonen til lokalsamfunnet, og på hvordan folk reiser til destinasjonene, og hvordan destinasjonene blir markedsført. Hvis man bare jobber for å tiltrekke seg så mange mennesker som mulig, mister man helheten av syne, og det ser vi nå på visse steder i Norge.

UTVIST. 

Strømmen av turister fører ikke bare med seg penger. Ifølge en undersøkelse fra Opinion som er gjengitt av NRK, mener 74 prosent av de spurte i et utvalg Tromskommuner at turistene forsøpler naturen. 71 prosent mener turistene sliter ned naturen.

I Tromsø by følte 47 prosent seg fremmedgjort i eget nærmiljø som følge av turismen.

På nordnorske veier har biltrafikken utviklet seg så negativt at Statens vegvesen kalte inn til krisemøte i februar i år. Årsaken var at turister uten kjennskap til is og snø skapte farlige situasjoner på vinterglatte veier.

I Tromsø mente flere at trafikken var blitt så utrygg at de var tvunget til å holde seg hjemme, for å unngå livsfarlige situasjoner.

Til VG fortalte UP-sjefen i Nord-Norge at «Turistene er her for å shoppe opplevelser, få de gode bildene. De forlater bilen for å ta bilde på uoversiktlige steder, ved en sving eller bakketopp.».

Som følge av tragiske trafikkulykker i vinter har turister blitt siktet for uaktsomt drap. Andre er kastet ut av Kongeriket Norge på grunn av uforsvarlig kjøring. 

HYTTEGJESTER.

Masseturismen påvirker også DNT. I Lofoten var DNT-hytta Munkebu stengt gjennom sommeren 2025 på grunn av utfordringer knyttet til det store volumet av utenlandske turister.

Troms Turlag forteller at motivasjonen hos deres frivillige synker som en stein når de opplever at kommersielle aktører utnytter frivillighetsarbeidet deres. Fra og med neste år har turlaget besluttet å forby all kommersiell virksomhet på sine hytter.

Lenger sør beskriver DNT Narvik voksende problemer med kommersielle aktørers bruk av sine hytter. Så lenge aktørene baserer seg på DNTs forutsetninger og krav går prosessen smertefritt, men når de ikke betaler for seg, eller åpenbart ikke vet hva det vil si å begi seg ut på vintertur i nordnorske fjell, vokser frustrasjonen.

Vinteren 2025 møtte daglig leder Jon Sommerseth 50 ulende polarhunder utenfor Cunojávrihytta. Inni hytta satt 8 belgiere og franskmenn, som hverken hadde betalt for seg eller skrevet seg inn i besøksprotokollen. De var del av en organisert hundesledetur, arrangert av en svensk turoperatør.

– Det provoserer at vår frivillige innsats skal være grunnlag for kommersiell drift hos andre, sa Sommerseth til NRK.

Akkurat denne følelsen kjenner Ragna Renna fra DNT Vesterålen seg godt igjen i.

– Utenlandske turister har ofte en annen innstilling, som jeg ikke helt har klart å sette ord på. Det kan høres rasistisk ut, men vi merker at mange tror det er noen andre som rydder opp etter dem. Mange skjønner ikke konseptet med å vaske etter seg, eller fylle opp med ved på en ubetjent hytte, sier Renna.

Samtidig påpeker hun forskjellen på en ubetjent hytte som Trollfjordhytta i Vesterålen og på betjente hytter i Sør-Norge, hvor gjestene betaler for mer service, deriblant 3-retters middag i spisesalen.

– Vi som er frivillige på ubetjente hytter driver ikke med dette fordi vi ønsker å drive med turisme. Vi ønsker å drive DNT-hytter for våre primære målgrupper, som ikke er tilreisende fra hele verden. Vi er ikke rigget for denne typen reiseliv, sier Renna.

Å finne skitne kopper og kar på benken, gjensatte søppel poser i gangen, merker av piggsko på stuegulvet eller arr fra bålbrenning 30 cm unna hytteplattingen, river i hennes dugnadssjel.

– Da kjenner jeg at nå er det nok! Her må vi ta grep.

UTEN TAK.

Næringsminister Cecilie Myrseth (41) er klar i sin tale når Fjell & Vidde spør om fremtiden til norsk reiseliv.

– Det overordnede målet for reiselivspolitikken er størst mulig verdiskapning innenfor bærekraftige rammer, sier Myrseth. Ministeren har store ambisjoner og er opptatt av å skape helårlige arbeidsplasser. Samtidig ønsker regjeringen en vekst som balanserer verdiskapning hos bedriftene med naturens tåleevne.

– Økt verdiskapning forutsetter at vi også sikrer en bære kraftig utvikling med tanke på klima, miljø og lokalsamfunn, sier næringsministeren.

Hun trekker frem den nye loven om besøksbidrag som et viktig tiltak for å styrke destinasjonenes evne til å håndtere utfordringer knyttet til mange besøkende i det samme området.

I sitt forskningsarbeid på NMBU har Peter Fredman spesifikt sett på utviklingen i Varanger, Hardanger og Trysil. Et fellestrekk var turistenes økte interesse for unike og genuine naturopplevelser. Det var aktivitetene og opplevelsen som trakk turistene til destinasjonene.

Fredman tror frihetsfølelsen i å oppleve nye naturskjønne steder føles som en slags menneskerett. På kort sikt ser han få tegn til at turiststrømmen vil regulere seg selv.

– Det er vanskelig å se for seg at denne utviklingen har et tak. Hva skulle egentlig det taket bestå av?

Så lenge arealene i Norge tross alt er store sammenlignet med andre land, og sterke krefter er i sving for å påvirke folks vaner, tror han populære steder vil få enda mer besøk i tiden som kommer.

– Men det finnes en bakside, sier Fredman.

– Hvis det kommer for mange folk og slitasjen og trengselen blir for stor, vil folk oppleve at Norge ikke var så fantastisk som de trodde.

DNTS DILEMMA.

I snart 160 år har DNT jobbet for å tilgjengeliggjøre norsk natur. Det startet med en vy om å «gjøre det let og billigt, at riktig mange kan komme og se, hva der er stort og vakkert i vort land.».

Nå er DNT blant aktørene som veileder flest mennesker inn i norsk natur. Samtidig sier organisasjonens formålsparagraf at DNT skal ta vare på friluftslivets natur og kulturgrunnlag. De siste årene har DNT satset mest på å styrke tilbudet i folks nærmiljø, i stedet for på fjellet og i annen sårbar natur.

– Vi er nødt til å jobbe klokt med hvordan vi skal invitere folk ut, sier Louise Brunborg-Næss.

Hun er fungerende leder i DNTs seksjon for natur- og bærekraft og tror DNT er en viktig del av løsningen på utfordringene den økte turismen fører med seg. I DNTs nylig vedtatte femårsstrategi står arbeidet med å ta vare på naturen helt sentralt, og avklaringer rundt organisasjonens posisjon i reiselivet henger tett sammen med dette.

– Vi jobber blant annet med tiltak som skal bidra til å kanalisere turisttrafikken til områder som tåler besøk godt, sier hun.

Det største turistpresset er sentrert til noen områder i Norge. I andre deler av landet opplever DNTs foreninger at tilbud og hytter blir for lite brukt. Nå jobber en intern arbeidsgruppe bestående av medlemsforeninger og hyttevertskap for å finne et felles ståsted i hvordan DNT skal forholde seg til økt utenlandsturisme.

– På en måte er det enkelt å si «nei, vi ønsker å være noe annet enn den kommersielle turistindustrien», men det ville vært naivt av oss. All den tid tilbudet vårt finnes, så vil det jo bli brukt, og på flere av våre store betjente hytter har utenlandske besøkende i lang tid vært en selvfølge blant gjestene, sier Brunborg-Næss.

En viktig side ved DNTs vurderinger er hensynet til organisasjonens frivillige. Uten dem slutter systemet å eksistere. Fremover må DNT ta stiling til hva som kan gjøres for at hverdagen blir mer bærekraftig for alle som tilrettelegger for friluftsliv landet rundt.

Én ting er DNT allerede omforent om: at organisasjonen ikke aktivt skal markedsføre sitt tilbud til utenlandske flybårne gjester. 

– Vårt dilemma er at vi ønsker flest mulig ut på tur, samtidig som vi vil unngå overbelastning. Vi ser jo at noen turmål og områder er utsatt for et betydelig økt trykk.

SORGARBEID.

Fra Universitet i Tromsø forteller førsteamanuensis Gaute Svensson at kraften fra sosiale medier er et tydelig trekk ved den moderne turismen.

– Vi har fått en ny destinasjonsdynamikk, forteller Svensson.

– Nå er det brukerne på sosiale medier som styrer hva som blir den neste attraksjonen. Det gir oss dårligere forutsetninger for å forberede oss på antall turister som kommer og på hvilke typer turister som kommer. Det eneste forutsigbare i utviklingen er at det er uforutsigbart.

Svensson omtaler DNT som ryggmargen til det enkle norske friluftslivet, fordi organisasjonen bærer noen grunnleggende folkelige friluftslivverdier. At DNT kjenner på utfordringer knyttet til økt turisme anser han som et viktig signal til hele reiselivsbransjen.

– At denne ryggmargen er under press betyr at fellesgodene er under press, og det er symbolsk viktig. Det er symptomatisk for en vekstkurve som har blitt for bratt, sier Svensson.

Selv er han oppvokst i Nord-Troms med jakt, fiske, fangst og høsting som del av hverdagen. Han beskriver de negative konsekvensene av økt turisme som en sosial slitasje.

– I Nordreisa, der jeg skaut min første orrfugl, altså en sånn tenåringsopplevelse som har gullramme rundt seg og var ekstremt viktig for min barndom, går det nå så mye folk at fuglene har blitt borte. Dermed er noe grunnleggende fratatt meg og de som vokser opp der nå, sier Svensson.

Han kaller det økosorg: en sorg som gjør at lokalbefolkningen mister tilknytningen til området.

– Og denne utviklingen skal vi være forsiktige med å la gå for langt.

I hans øyne er ikke slitte stier, dopapir i naturen eller ødelagt mose de mest alvorlige følgene av økt turisme. Slike tiltak kan vi nemlig utøve akutt førstehjelp mot, i form av sanitæranlegg og direkte styring av turiststrømmen. 

– Den største faren er den sosiale slitasjen som gjør at vi som bor her, slutter å bry oss om naturen. Hvis vi mister eierskapet til naturen eller ansvarsfølelsen for omgivelsene, så får vi et kjempeproblem.