Skogens ro.

Vår første turvenn finner vi i en robåt nær svenskegrensa. Kvinnen ror og ror. Frem og tilbake på Røgden, i Finnskogen. Hun heter Ingun Grimstad Klepp og er ikke spesielt optimistisk.

– Jeg ser lite villighet til å snakke om det som faktisk må til. Istedenfor blir det diskusjoner om moral. Om at folk må ta seg sammen, sier Klepp.

Som professor i klær og bærekraft ved forbruksforskningsinstituttet SIFO snakker hun støtt og stadig om klesbransjens bærekraftutfordringer. Bransjens sirkulære modeller består av å forlenge produkters levetid eller intensivere bruken av dem gjennom reparasjon, deling, bruktsalg og utleie.

Problemet er bare at Klepp ikke ser tegn på at disse grepene gjør noe med hovedproblemet: global overproduksjon.

– Skal grepene ha virkning på miljøet, må de erstatte kjøp av nye produkter. Foreløpig tyder ingenting på at utleie av klær faktisk sparer miljøet. De som kjøper mye brukt, kan også kjøpe mye nytt, sier Klepp.

Årlig produseres 100 milliarder klesplagg i verden. I Norge alene selges 70 000 tonn klær. Miljødirektoratet forteller at tekstilindustrien er en av verstingene når det kommer til bruk av råvarer, areal, kjemikalier og vann – i tillegg til klimagassutslipp.

Menneskers overproduksjon rammer vår natur og våre arter vel så mye som klimaet. Likevel finner Klepp frem litt optimisme der ute på innsjøen.

– Hvis utleie av klær og utstyr noen gang blir lønnsomt, tror jeg kategorien «sport og friluftsliv» er høyt opp på listen over bransjer som kan finne en løsning som faktisk sparer miljøet. Friluftsfolk eier jo mange ting som brukes lite.

Hvorfor eie når du kan leie.

Vi tar av oss redningsvesten, trer ut av Klepps robåt og vandrer tilbake til hovedstaden – på leit etter noen som brenner for å dele mer på det vi har.

Eventyrer Aleksander Gamme var kanskje en av dem som hadde mest utstyr av alle. Noe av det ble brukt da han besteg Everest, gikk tur-retur Sydpolen eller hoppet fra 4000 meters høyde ved hjelp av heliumballonger.

Men selv han, som er mye på tur, befinner seg som oftest ikke på tur. Det betyr at alt det fine utstyret stort sett ligger ubrukt i boden. Og det var der, stående foran egen utstyrsbod, tanken først kom til ham: Dette må da kunne deles på en måte som er smart for alle parter – inkludert miljøet?

Over de siste årene har han utviklet den digitale plattformen Pinsj, hvor alle kan leie eller selge eget turutstyr. Men tross vind i samfunnets grønne seil har tjenestens enorme popularitet latt vente på seg. Dette håper prosjektets nye sjef å gjøre noe med.

– Alle snakker om grønne valg, men drar rett til XXL og kjøper nytt, sier Trygve Sunde Kolderup.

Som tidligere redaktør i Fjell & Vidde vet Kolderup hvor mye utstyr friluftsfolk har. Han vet også hvor viktig det er for oss å ha tid til å bruke utstyret. Nå tror han både bransjen og samfunnet står ved et veiskille. Er det nå eller aldri for det sirkulære skiftet?

– Hvis en aktør som Pinsj ikke lykkes de neste årene, med den miljøbevisstheten, det økonomibildet og de teknologiske løsningene som nå finnes, så er jeg usikker på når det skal kunne fungere. Da skjønner jeg ikke hva som skal til for å endre friluftsfolkets vaner, sier Kolderup.

Han ser innmari mange som heier, gir tommel opp på Facebook og sier at prosjektet er helt nødvendig. Likevel kvier mange seg for å delta.

– Hva er poenget med å ha toppturski til 10 000 kroner i garasjen, som du bruker fire ganger i året? Hvorfor vil du ikke leie det ut? Hvorfor må du eie det?

Kjøpehoder.

Vi begynner letingen etter noen som kan svare på Kolderups spørsmål. Ønsker vi forbrukere egentlig endringene vi heier på? Eller er det noe med shoppingen i seg selv som gjør at vi alltid vil fristes til å kjøpe nytt? Vi går opp Akerselva, inn Nydalen og gjennom karuselldørene hos Handelshøyskolen BI. I 4. etasje finner vi Tarje Børsum Gaustad.

– Eierskap kan skape en psykologisk kobling mellom selvet og tingen, sier professoren ved institutt for markedsføring.

Litteraturen i bokhyllene hans er tydelig på at det å eie har en egenverdi. For mange uttrykker eiendeler identitet. Tingen blir del av «den du er». Dessuten kan det uttrykke smak og suksess. Om du «bare» leier noe, prøver du kanskje lure til deg en identitet?

– Satt på spissen: Å eie er ekte, mens å leie er å kle seg ut, sier Gaustad.

Likevel ønsker mange av oss beviselig å eie færre ting. Ifølge undersøkelser har mer enn ni av ti nordmenn ambisjoner om en mer bærekraftig livsstil. 

– Det er et betydelig gap mellom det vi sier vi vil – og det vi gjør, slår Gaustad fast.

En av årsakene til dette gapet handler om hvor vanskelig det er å endre vaner. Dessuten kreves kunnskap.

– Miljø og bærekraft er komplekst – og det er mange aktører som mener ulikt. Da blir det vanskelig for forbrukerne å vite hva som er riktig. Til slutt tenker folk at så lenge de gjør noe bra, er det ikke så farlig med resten, sier Gaustad.

Skal du på ferie til Italia, velger de fleste å fly og tenker det er greit. Det får holde at de i hverdagen både kjører el-bil og kildesorterer søpla. Skal mennesker endre vaner og velge mer bærekraftig, må vi reflektere over valgene vi tar. Noe som er veldig ressurskrevende for oss mennesker. Vi klarer det en liten periode, men faller fort tilbake i vante mønstre.

– Dessverre er vi ganske late og egoistiske alle sammen. Når det kommer til stykket, er de fleste mer opptatt av egen umiddelbar nytte enn hva som er best for fremtidens fellesskap, sier Gaustad.

Innen hans fagfelt finnes begrepet «lisensiering». Det handler om å rettferdiggjøre handlinger ved å «kjøpe» seg god samvittighet. Har vi gjort noe bra for miljøet, så har vi gjort vårt. Da er det enklere å overse andre deler av vår adferd. Hans erfaring er at pris og egeninteresser trumfer bærekraft nesten hver gang.

– Sorry, men her er jeg nok en litt kjip pessimist. Jeg tror det er lang vei frem til at folk flest ofrer egen nytte og glede til fordel for klimaet.

Mer skatt.

Litt klokere, men ikke så mye blidere, tar vi heisen ned igjen. Vi passerer masterstudentene i «Entrepreneurship and Innovation», ser en bok om grønn vekst og vandrer ut karuselldøren.

På T-banen hviler handleposer fra Storo Storsenter og annonser for lagertømming hos XXL: ALT SKAL UT!

I Oslo sentrum spaserer vi til Youngstorget og inn Operapassasjen. Her ligger utsalget til klesmerket Northern Playground, som fronter tanken om at forbrukere bør eie få plagg. De mener én jakke er nok, og synes du bør bruke den samme buksa på kontoret og i skogen.

Eieren, Jo Egil Tobiassen, har for vane å sende brev til nye regjeringer hvor han ber dem skattlegge klesbransjen hardere. Med tittelen «Vi vil ha mer skatt!» argumenterer han for en avgift som reflekterer skaden hans firma påfører klimaet.

Badeand.

Vi ringer tilbake til Finnskogen for å oppdatere professor Ingun Klepp på vår reise. Hun har lagt inn årene og bevegd seg inn i hytta.

Der sitter hun foran peisen i egenstrikket ullgenser og snakker varmt om initiativene fra folk som ønsker tiltak som reduserer miljøbelastningen, men mener som Tobiassen at styresmaktene må komme mer på banen.

– Det eneste som virkelig hjelper, er harde reguleringer, og reguleringene må handle om mengden produkter som produseres. Vi må simpelthen importere færre nye ting, sier Klepp.

– Hvis ikke blir det som å sitte i et badekar med kranen på for fullt, mens du øser ut vann med en teskje.

Kontinentalt.

Enn så kjedelig ordet reguleringer er, må vi finne frem vårt byråkratiske kart. Vi tar det ut av tur sekken og navigerer inn i det politiske maktlandskapet. Noen kvartaler bakenfor Stortinget finner vi et stort bygg med svart inngangsparti.

Vi slipper forbi sikkerhetskontrollen og inn til klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. Han forteller at tematikken er i bevegelse over hele kloden.

– Norge samarbeider tett med EU for å få til en mer sirkulær økonomi i Europa, og den norske sirkulær økonomi- politikken ligger tett opp til EUs handlingsplan, sier Bjelland Eriksen.

Tekstilindustrien, som friluftsfolk er uløselig knyttet til, er et av områdene hvor endringene vil merkes. Et konkret eksempel er innføringen av eget avfallssystem for tekstil. Fra 2025 kan du ikke lenger kaste hullete sokker i restavfallet. Deretter vil langt kraftigere tiltak komme.

Akkurat nå utarbeides et omfattende regelverk i Brussel, hvor målet er å endre insentivene i verdensøkonomien, slik at hele samfunn blir mer sirkulære og markedene mer bærekraftige. 

– Summen av arbeidet som nå skjer i EU og her hjemme vil bidra til å få fart på den sirkulære økonomien i Norge, sier Bjelland Eriksen.

I Norge følger myndighetene spent med på hva EU bestemmer seg for. Gjennom EØS-avtalen er vi nemlig forpliktet til å innføre mye av det samme. Det blir norske myndigheters oppgave å sørge for at politikken realiseres i Norge.

– Vi vil arbeide aktivt både for å påvirke regelverksarbeidet i tråd med våre interesser og følge opp med egne tiltak. Vi jobber med en handlingsplan for sirkulærøkonomi og med en ordning for produsentansvar for tekstiler, sier Bjelland Eriksen.

EUs forordninger vil føre til en rekke krav, som gjør at produsenter må gjøre produktene mer bærekraftige. I fremtiden må tekstiler designes for å vare lenger, ombrukes, repareres og materialgjenvinnes. Alle produsenter må ta større ansvar for sine produkter gjennom hele levetiden – fra råvarene utvinnes til produktet skal kastes.

Det kommer regler ment å motvirke grønnvasking, og emballasjeregler i Europa vil endres såpass mye at klimagassutslippene kan kuttes tilsvarende hele det nasjonale utslippet til Kroatia, ifølge EU.

Bjelland Eriksen påpeker viktigheten av avtaler som gjelder for hele markeder og ikke bare enkeltland.

– EU er en stor nok økonomi til å gjøre en forskjell. Når det ikke lenger blir anledning til å omsette produkter i Europa som ikke følger sirkularitetskravene, vil det påvirke produksjonen og økonomien i hele verden.

Dyre problemer.

I Norge ønsker departementet at ansvaret for produktenes avtrykk ikke bare skal gjelde produsentene, men også distribusjonsaktører som f.eks. nettbutikker. 

Tanken er at de som bringer produkter til markedet, må ta et ansvar de hittil har sluppet unna. Den tankegangen blir svært godt mottatt av miljøorganisasjonen Framtiden i Våre Hender (FIVH), som møter oss utenfor Stortinget.

– Det må bli dyrere for produsenter å sette nye varer på markedet. Vi kommer ikke ut av krisa før vi tør adressere hovedproblemet, som er overproduksjon, sier Åsa Paaske Gulbransen.

Hun er fagansvarlig for tekstil og miljø hos FIVH og følger tett med på EU-prosessene i Brussel. 

– EU er motoren i endringene som kommer. De ser viktigheten av å omstille hele tekstilbransjen. Spørsmålet er bare om reguleringene i tilstrekkelig grad tar grunnproblemet ved rota. Er de villige til å stoppe overproduksjonen?

Gulbrandsen tror vi gjør oss en bjørnetjeneste ved å fokusere ensidig på produktenes mulighet for resirkulering og produsentenes hensyn til miljø og ressursbruk i design prosessen.

Når tekstilsektoren på verdensbasis sørger for like store klimagassutslipp som skipstrafikken og fly trafikken til sammen, nytter det ikke bare å lage smartere produkter. Vi må lage færre produkter.

– I både bransjen og EU er det for stor tro på å resirkulere oss ut av krisa. Det er ikke slik at vi kan fortsette å kaste, kjøpe nytt, kaste og kjøpe nytt bare vi materialgjenvinner, sier Gulbransen og etterlyser flere initiativer fra norske myndigheter.

Hun mener utviklingen trenger en bjellesau som går foran.

– Regjeringa må ikke sitte på gjerdet og vente på EU. Vi trenger land som setter kvantitative mål på hvor mye forbruket skal ned.

Vinteren kommer.

Etter en lang vandring med kollider ende inntrykk er hode og føtter slitne. Underveis fant vi både håp og total maktesløshet. Problematikken er så stor at du undrer på om noe av det vi individer gjør egentlig hjelper.

På dagens siste etappe, til Nordmarkas skoger, gir Ingun Klepp sine siste råd.

– Det vi helt sikkert kan gjøre, er å kjøpe minst mulig ting og stelle pent med det vi har, sier professoren.

– Og forlange at politikere tar barns fremtid på alvor. Vi må slutte å tro at ny teknologi løser problemene uten at vi trenger å slutte med sløsing og urettferdig fordeling.

I skogholtet ruller vi ut soveposen og tar av skoene. Kartet legges i sekken mens Klepp oppfordrer til å spille «Kråkevisa» ved leirbålet.

Folkesangen handler om en jeger som ikke lar noe av kråka gå til spille etter at den er skutt.