Prolog:

Det piper hissig i en skredsøker. Lyden skjærer gjennom luften, men lyset er flatt, snøen tung, og det er umulig å se hva som er opp og ned. Displayet viser 4 meter, 3 meter, 2 meter, 1,5 meter. Da må det være her. Søkestengene dras ut i rekordfart, de stikkes ned i den hvite snøen og etterlater blå hull. Er det et treff? Er det stein? Faen, faen, faen. Nei, vent. Ja, det må være treff. Frem med spadene, få dem frem, fort som fy. Nå handler det om å grave seg frem og ned. Noen ligger der nede, i den kalde og kompakte snøen. De fire toppturvennene graver for livet nå. Det kan jo ligge en kompis der nede, en kjæreste, en bestevenn. Fortsatt i livet eller kald, hvit og død. De graver videre, de roterer hvert halvminutt. De som står bak, skuffer snøen unna så føyka står. Men vær forsiktig, det er folk som knekker spaden fordi de tar for mye i. Det går to minutter, tre minutter. Halvannen meter er dypt. Hvor mange kubikkmeter snø kan man greie å flytte? Hvor mange minutter har de brukt siden søket startet? Svetten siler innenfor skalljakka. Alt som kan høres, er spadene som flytter snø, gnissing i klær og pusten. Frostrøyken pumpes ut av åpne munner. Fem minutter går. Ser de noe, er de på rett sted? Ja! De ser noe, en ryggsekk? En skulder? En venn!

 – I kursene mine prøver jeg å formidle ganske sterkt at du må være til stede. Du må ha hodet med deg og være der du er. Du kan ikke tenke på Gran Canaria eller jobb. Du må være bevisst på snøen og fjellet rundt deg, sier Rolf Bergstrøm.

Kvelden før, i et slags møterom på Haukeliseter fjellstue, sitter en spent forsamling. Det er fredagskveld, og de har meldt seg på et av DNTs skredkurs. Det ble fulltegnet for lenge siden.

Ved bordet sitter Rolf Bergstrøm. Han har jobbet med skredkurs i flere tiår og er invitert medlem hos Norske Tindevegledere. Han har både lue og fleecejakke på.

Og på bordet ligger det et kart. Når han tar runden og ber folk presentere seg, trer det frem en gruppe med spennvidde i kompetanse og erfaringer, men også lun humor.

Noen har vært på topptur før, noen fikk sitt aller første par ski i pandemien, noen har bestemt seg: Nå skjer det – de skal begynne med topptur.

På mange måter representerer dette kurset en nasjonal trend, som har vart mange år nå. Nordmenn elsker topptur. Og vi betaler dyrt. Bare skistallen på Haukeliseter fjellstue har verdier som tilsvarer et driftsbudsjett for en liten kommune.

SNØDJEVELENS ADVOKAT

Men hvorfor omkommer ikke flere?

Og her ligger det store snøskredparadokset. Den eksplosive økningen i antall toppturer som blir gått, mylderet av folk som karrer seg opp på små og store fjell, burde tilsi at vi burde vært vitne til et blodbad i den norske fjellheimen. Antall omkomne i snøskred burde vært mye høyere.

– Men er det slik?

– Nei, det er ikke det. Vi har en voldsom økning av toppturfolk i fjellet, men et ganske stabilt antall ulykker. Folk må gjøre mye riktig, sier Landrø.

Han viser til kollegaen Håvard Toft, som har tall som sier noe om terrengtyper og risiko.

– De som beveger seg på ski i komplekst terreng med terrengfeller, vedvarende svake snølag og terreng der selv små skred kan få store konsekvenser, er utsatt for høyere risiko enn i vanlig skredterreng, sier Landrø.

– Det viktige budskapet her er at du kan velge bort det. Du kan la være å gå i komplekst terreng.

– Vi ser at rundt i landet er det ganske mange som kjører på ski i ekstremt terreng, men vi ser ingen økning i ulykker i denne terrengtypen. Det kan hende at disse skikjørerne er veldig gode til å velge rett tidspunkt for når de skal kjøre slike eksponerte fjellsider, sier Landrø og løfter frem en annen faktor, som gir et utgangspunkt allerede før toppturfolket har startet på turen.

– I fjor så vi at det var veldig mange på ski i Nord-Norge i mars og april – det var spor overalt, men få ulykker. Det vi tror har vært utslagsgivende er et ganske stabilt og trygt snøunderlag, sier Landrø.

Han snirkler seg inn mot det som kanskje er åpenbart.

– Når vi har sesonger med en gunstig oppbygging av snølaget, begrenser det antall ulykker. Det kan altså være vintre, og perioder av sesongen, som er mer eller mindre farlige.

– Når naturen stiller med tryggere og mer stabile forhold, slipper vi lettere unna, sier han.

BRATT ELLER BEHAGELIG?

Kursdeltagerne har unnagjort frokosten og står på parkeringsplassen på Haukeliseter fjellstue. Noen har kledd på seg for mye og romsterer med en dunjakke. Noen fikler med en binding, og noen tripper lett og vil av gårde.

Toppturutstyr er teknisk og utstyrspraten er uendelig, men etter hvert er faktisk alle klare, og følget bauter seg møysommelig opp henget som både er en legendarisk start og slutt på uendelig mange Hardangervidde-eventyr.

Snøen veksler mellom å være litt pakket og fast, mens andre steder er mykere og nesten som løssnø.

– Hvor bratt er det her? spør Rolf.

Kursdeltagerne romsterer med staver og frisker opp geometrikunnskapene. Er bakken 25 grader bratt, litt mer, kanskje 28 noen steder? Og Rolf spør smart.

– Hvis jeg spør på en annen måte: Er denne bakken bratt nok til å ha det gøy på ski?

Folk kikker nedover og kan se E134 der nede.

– Det er i alle fall bratt nok for meg, sier en kvinne fra Lørenskog.

– Det er jo ganske hyggelig å ha det komfortabelt på tur, altså at vi ikke er helt ute av komfortsonen vår, sier Bergstrøm.

Landrø viser til tall fra utlandet, fra toppturportalen Skitourenguru, hvor toppturfolk kan finne toppturforslag med risikoprofil.

– Langt over 90 prosent velger turer med grønn profil, altså med lav risiko. Og hvorfor er det slik: Jo, fordi de aller fleste av oss er aller mest opptatt av å ha en fin dag i fjellet med venner og kjøre god snø. Men stedene hvor vi bor, og fjellene vi har i nærheten, kan være vidt forskjellige i Norge. Fjellformasjonene og hvordan vintrene utspiller seg, betyr mye.

– Ta Hemsedal, som har notorisk ustabil snø, fordi snødekket er tynt og vi har lave temperaturer. Det gir ustabile forhold og ofte stor skredfare. Det som redder oss, er at vi har mange fine topper som gir fin skikjøring, uten at det er skredterreng. Disse fjellene har kanskje 95 prosent av all topptur trafikk i området, sier Landrø.

DEN FARLIGE GRUPPA

Skredkurset tråkker et fint og symmetrisk sikksakk-spor videre oppover.

Akkurat denne helgen skulle det selvsagt være dårlig sikt, og føret er heller ikke noe å skrive hjem om. Men tur blir det. Og samtalen i gruppa kretser rundt akkurat det: hvor typisk det er at været kan slå beina under den planlagte turen.

Dersom du leser denne teksten i tidsrommet mellom november og juni, kan vi med rimelig sikkerhet si at følgende scenario utspiller seg et eller annet sted i fjellet, akkurat nå. Også med hodelykt. En liten gruppe mennesker legger et par ski i snøen og klikker seg i bindingene med en fin, mekanisk lyd.

Og så begynner de å gå. Oppå snøen. Kanskje det er bjørkeskog, kanskje det er skare, kanskje det er sol, kanskje det er vind og snøføyk. De har på seg fargerike klær, de har utstyr for flere titalls tusen på kroppen.

Før dette øyeblikket har de kanskje sendt hverandre hundrevis av meldinger og trålt toppturguider og kart i timevis. De har et mål, en topp, en renne, et heng og en nedkjøring. De har en plan, og den skal de fader meg realisere. Uansett. Det er jo dette som er toppturhelga. Det må skje nå.

– Akkurat det der, er det farligste som finnes. Rett og slett, sier Landrø og blir stille.

Han bruker seg selv som eksempel.

– Jeg bor fjellsentralt og har noen fjell jeg har lyst til å kjøre. I løpet av vinteren og sesongen kan jeg følge med på forholdene og velge et tidspunkt for turen som er mest mulig trygt, fordi jeg har kjennskap til hvordan snødekket har utviklet seg, sier han.

– Men hadde jeg hatt tilsvarende turmål i Lyngen, Sunnmøre eller Lofoten, så hadde det vært ekstremt mye farligere, fordi jeg ikke hadde hatt kjennskap til snøforholdene.

– Hvis jeg har vært borte fra Hallingdal en uke og det har vært mye vær, begynner jeg nesten på start igjen. Jeg må sette meg inn i alt som har skjedd med snøen. Og jeg tar selvsagt også feil, sier han.

Landrø kretser rundt et sentralt poeng. Folk flest kan ikke eller gidder ikke gjøre alt dette grunnarbeidet før en tur.

– Og da er vi tilbake til begynnelsen. Snøen ligger stort sett i ro. Derfor tror vi at erfaringen vi har, alle turene som har gått fint, er belønning for gode avgjørelser og vurderinger. Hvem er vi i gruppa, er vi omforent om hva vi vil oppnå? Skal vi på en topp, se på utsikten eller kjøre ned et bestemt sted?

For Landrø handler det ofte om å finne den beste snøen. 

– Mitt spørsmål er derfor: Hvor finner jeg den beste snøen, gitt forholdene som er i fjellene rundt meg nå? Hvilket skiterreng tillater de aktuelle forholdene egentlig nå? Hvor er det trygt å gå? Disse beslutningene bør dere ta før dere går ut døra.

DET IRRASJONELLE VALGET

Andrea Mannberg kunne like godt endt sine dager i skred og blitt dyster skredstatistikk. Sammen med sine turvenner ble hun feid ned en fjellside i Kittelfjäll. Hun knakk begge beina og slapp ikke bare unna med skrekken. Hun omsatte all bearbeiding til inspirasjon for videre forskning.

– Vi mennesker er flokkdyr, vi er utrolig sosiale, og vi knytter vårt selvbilde og vår selvfølelse tett opp til hvilken respons vi får fra menneskene vi har rundt oss. Det påvirker hvordan vi kommuniserer i en gruppe, i en aktivitet som topptur, sier Mannberg som er professor i økonomi ved Universitetet i Tromsø og har deltatt i en rekke studier om adferd og beslutningstaking rundt risiko i fjell og snø.

Men hva er den klassiske feilen vi gjør? Er vi ikke mer emosjonelle eller rasjonelle?

– Hvis du går med en klump i magen når du er på topptur, at du ikke føler deg trygg, så er det kanskje en grunn til det, sier Andrea, som ofte spør om akkurat det når hun foreleser om skred.

 – Rekk opp hånda alle dere som har gått rundt med en klump i magen, men som har latt være å si noe.

Det er alltid mange armer i været. 

– Det er mange forklaringer, men kanskje handler det om at vi vil alle være en gøy og god skivenn, som sier ja og ikke nei. Vi vil ikke være redd, eller kjip, eller jenta på tur som vil snu.

Hun viser også til en annen studie, som viser at skigrupper som ikke har en leder, ofte kan vektlegge god stemning og enighet, fremfor saklig skredvurdering. Slik er det altså: mennesket kan være irrasjonelt.

BRUK HODET, KJØR MED HJERTET

Senere på kvelden sitter kursdeltagerne i den lune peisestuen på Haukeliseter fjellstue. En hel dag med kunnskap, frisk luft og en tre retters middag i sikte: Det er tid for refleksjon og ikke minst å lene seg tilbake.

– Den aller fineste tilbakemeldingen jeg får på mine kurs, er når folk sender meg en tekstmelding og forteller hvordan de har brukt de nye ferdighetene til å endre adferd. Kanskje de snudde, kanskje de gikk et annet sted, og fikk en god opplevelse. Det handler jo ikke om å skremme, men om å lære. Slik at du får enda flere fine toppturer.

Mannberg peker på en annen faktor. Ofte tenker vi at den som er god på ski, også kan mye om snø, men slik er det ikke.

– Hvis en skikjører i gruppa sier: Jeg tror det går bra! Da er det stor sjanse for at flere følger etter, sier Mannberg.

Epilog:

De fire toppturvennene på et skredkurs på Haukelifjell graver videre, så svetten og snøspruten står. Og plutselig får de endelig belønning. Er det ikke en sekk, jo! Det er en ryggsekk, og stoppeklokken viser fem minutter og tjuetre sekunder. Det ligger jo ingen person der nede, bare sekken. Men midt i all gravingen skjedde det noe. Hva om dette ikke var en øvelse og at de søkte etter en bestevenn eller kjæreste? Et eller annet sted på Haukelifjell, i det kalde og flate lyset, var det en lærdom som plutselig sank inn, selv om ingen sa det. Ingen hadde lyst til å være den som lå begravet i snøen og kjempet for livet. Ingen hadde lyst til å være den som må grave frem en turvenn.