SNØ

Dypdykk

Historien om vinterens gave til oss alle.

Tekst og foto Magnus Nyløkken

TO GUTTER KARRER SEG OPP

en bakke dekket av et tynt lag med vinterens første velsignelse fra oven. Det knirker og knaker i den kalde snøen som har lagt seg på iskald jord.

Dager og uker med endeløst regn er erstattet med snø. Fra vann til frosset vann.

Et astronomisk antall snøkrystaller daler stille ned og legger seg som et mykt, hvitt teppe over røtter og steiner. Den mørke og sleipe november-bakken har gjenoppstått som akebakke.

Guttene hyler av glede den første turen ned bakken. Snøen spruter unna, og guttene spurter opp for en ny runde. Hvem husker vel ikke barndommens akebakke?

Alle hadde en i nærheten av der de bodde, og det var der man møttes så fort vinteren var på plass. Når det første snøfallet var et faktum, ble akebakken forvandlet til sentrum for begivenhetene en stakket stund.

Akebakken burde være en verneverdig kulturinstitusjon i dette landet høyt mot nord. Et gode som gjennom generasjoner har vært en utømmelig kilde til uorganisert lek og moro. Lykke i sin reneste form.

Akebakken er for alle, og krever ikke mye utstyr eller kunnskap. Den er friluftsliv som gir roser i kinn og god nattesøvn. Et lys i høstens mørke for to gutter på seks og ni år. En barnslig forløsende lykke som gir seg til kjenne denne kvelden sent i november.

Et snøfall kan representere håp, forvandling og fornyelse. En nådegave kaller Sverker Sörlin det. Han spør seg hvem vi blir uten snøen?

Sörlin er forfatter, idehistoriker og professor i miljøhistorie. I boka SNØ – en historie tar han for seg snøen. Han går høyt og lavt. Han zoomer inn og ut. Fra molekylnivå til vår tids største utfordringer – klima- og naturkrisen.

Det er en bred og høyst personlig skildring om vårt forhold til snø. Fra tidlige tider til vår egen smeltende samtid. Her følger noen punkter om snøens historie som du kanskje ikke visste fra før.

SNØENS NATUR.

2,5 milliarder år siden. Da falt visstnok den første snøen over planeten vår. Mye har skjedd siden den gang, og jorda har gjennomgått ulike sykluser som blant annet inkluderer istider, hvor snøen har vært helt essensiell.

Snø er vann som er frosset i luft. Mer nøyaktig er det vanndamp som oppstår i de øvre luftlagene, og som kjøles ned når luften beveger seg oppover. Vanndampen kondenseres så til krystaller med en seksarmet struktur.

Snøkrystaller består av vannmolekyler som har frosset til iskrystaller rundt en liten partikkel. Det er ikke vanndråper som har fryst. De er bygd opp av vannmolekyler som går direkte over fra damp til fast form.

Den særegne strukturen en snøkrystall utgjør, er naturens helt egne lille kunstverk. De kan se svært ulike ut avhengig av temperatur, luftfuktig het og andre atmosfæriske omstendigheter. Men de er alltid seksarmet med formen som en stjerne.

Snøfnugg kommer i forskjellig hastighet fra himmelen avhengig av størrelse, tetthet, temperatur og vind.

Et snøfnugg er en ansamling av mange snøstjerner, dusinvis, iblant hundre. Veldig store snøfnugg kaller vi snøfiller. Det er de virkelig store feite fillene vi noen gang ser dale ned.

Når det er vindstille og ikke for kaldt, kan det dannes snøfiller på størrelse med sommerfugler. De snøfallene husker du gjerne.

Faktum er at det snør mindre og mindre. Snøen er på vei bort. I ujevn takt, men ubønnhørlig. Joda, vi har noen snørike, noenlunde stabile vintre nå og da.

Forskningen viser at det er de økende temperaturene gjennom vår, sommer og høst som avgjør snøens og isbreenes langsiktige fremtid. Ikke vinternedbørens størrelse.

Vi er vokst opp i vinterland. Is og snø har formet og skapt landene her i nord. Hvorfor bryr vi oss ikke mer? Hvorfor sørger vi ikke mer over at snøen smelter, spør Sörlin.

Vi er vokst opp i vinterland. Is og snø har formet og skapt landene her i nord. Hvorfor bryr vi oss ikke mer? Hvorfor sørger vi ikke mer over at snøen smelter, spør Sörlin.

SNØ I KUNST OG KULTUR.

«Der ligger et land mot den evige sne», skriver Bjørnstjerne Bjørnson i en fedrelandssang fra 1859. Snø gir oss identitet, og den har formet oss som mennesker og nasjoner.

Den dukker opp i alt fra barnebøker, som Oles skitur av Elsa Beskow, til i verdenslitteraturen representert ved Thomas Manns Trolldomsfjellet.

I Norge blir amor nivis – kjærlighet til snøen – dyrket frem på en helt særegen måte i løpet av 1800-tallet. Det utvikles en egen snødyrking som kan ses på som et aktivt bidrag til løsrivelsen og den senere unionsoppløsningen fra Sverige. Den var med på å skape en nasjon vi er så stolte av.

Ledet an av den snøelskende multikunstneren Fridtjof Nansen kan man for første gang lese skilitterære reportasjer om turer i snøkledde skoger og fjell. Hele familien Nansen var ute på ski, og de elsket det.

Kona Eva ville ha seg frabedt at datidens nikkersadel ikke syntes noe om kvinnelige eskapader i snøen. I 1893 har hun en avisartikkel på trykk som er en forsvarstale for kvinnelig skiløping. Der argumenterer hun for at skiløping gir sunnhet, skjønnhet og selvstendighet.

Omtrent samtidig ser man at vintermotivene dukker opp i datidens kunst representert ved noen av de største malerne våre, som Edvard Munch og Harald Sohlberg. Ikoniske «Vinternatt i Rondane» av Sohlberg fra 1914 vil for alltid stå igjen som et iskaldt testament på vinter nasjonen Norge.

SNØ SOM VELSIGNELSE OG FORBANNELSE.

En god del mennesker kan ikke fordra snøen her oppe i nord. Som trekkfugler forlater de oss til fordel for sydligere breddegrader når gradestokken kryper nedover.

Det var ikke like lett i tidligere tider. Snøen bærer med seg en evig dobbelthet og ambivalens. Den kan både være en alliert og en fiende.

På den ene siden er det lek og moro, men det er også død og fortvilelse. Den hvite fare, snøskred, har gjennom historien tatt svært mange menneskeliv. Flere av historiens største snøskred har krevd menneskeliv på høyde med noen av jordas største naturkatastrofer.

I flere av tidligere tiders kriger var det naturlig nok på slagmarken flest soldater omkom, men snøskred var gjerne en trist nummer to. Under første verdenskrig døde titusenvis av soldater i Alpene ved forflytning.

Nå for tiden tar snøskred først og fremst skikjørere på jakt etter den ultimate puddersvingen.

I de finmaskede strukturene vi kaller økosystemer, har snøen en livsviktig funksjon. Snøen gjør et stort klimaarbeid. Den gjør en nyttig jobb med å reflektere sollyset. Mindre areal dekket av snø og is fører til en varmere klode.

En av snøens viktigste funksjon flere steder er at den lagrer vann på sesongbasis. Matproduksjon kan i fremtiden stå i fare, og i enkelte områder er snøen forskjellen mellom sult og overflod.

Forfatteren spør seg om den verdenen vi er i ferd med å skape, kan forvandle oss til dem Dante diktet om. De som har begått fråtseriets dødssynd og oppholder seg i helvetets tredje krets.

Vi menneskene har skapt denne varme kloden som kan ha sluppet løs krefter som er kraftigere enn vi nå rår over.

Snøen bærer med seg en evig dobbelthet og ambivalens. Den kan både være en alliert og en fiende.

SNØ OG MENNESKELIGE ERFARINGER.

Mest personlig blir Sörlin når han kommer inn på hva snø gjør med oss fysisk, men ikke minst psykisk. Han forteller med innlevelse om en barndom fylt av snø i Västerbotten og Lappland.

Snøen lå mer enn halve året, og den unge Sörlin kjente på en dyp kjærlighet til vinteren som gjorde ham lykkelig. Han forteller om skiturer og store naturopplevelser i Rondane og den gode lyden av brøytebiler i full sving.

Da han var ung, delte han snølykken med flere, men han bemerker at voksne har en tendens til å jamre seg mer og mer over snøen når årene går.

Slik er det ikke for ham, Sörlin liker snøen uansett hvordan den er. Den er en gave vi må ta vare på, og som gjør ham barnslig glad i å leve. Gjennom eget liv formidler Sörlin en historie som utforsker hvordan snø formes i kultur og identitet.

Han kommer også inn på de mer smertefulle sidene ved det å være menneske. Angst og fobier kan ta overhånd og begrense livene våre. For Sörlin er snø den beste medisin. Snøen byr på et stille, meditativt rom. I snøen er jeg fri, skriver han.

SNØSORG.

Mengden snø på den nordlige halvkule har blitt nesten halvert de siste femti årene. Det forandrer oss og hvordan vi oppfatter oss selv.

Vi har hørt om økosorg, men snøsorg er et relativt nytt begrep. Likevel er ordet dessverre enkelt å forstå. For nådegaven snøen har utgjort gjennom titusenvis av år, er i ferd med å forsvinne.

Tap er menneskelig. Sorg og savn er urgamle følelser. Sörlin setter tanken om snøsorg i forbindelse med «biofilitesen » til entomologen og forfatteren Edward O. Wilson.

Han mente at det fantes noe i livets dypeste strukturer som skaper tilhørighet på tvers av artsgrenser, og at vi har en medfødt tilknytning til natur og andre levende vesener. Mennesker er biofile.

Lenge i menneskets historie har vi vært nødt til å beherske en samhørighet med naturen som omgir oss. Modernitet, industrialisering og urbanisering har skapt en avstand som vi tankeløst har utnyttet.

EPILOG.

Den dempede lyden av snø i akebakken blir kun avbrutt av to gutters spontane gledeshyl over fart og spenning. De løper opp til toppen etter hver tur og kan ikke vente på kilingen i magen turen på vei ned gir.

Det er nesten utrolig at de ikke blir lei. Med snøens velsignelse har de på ny fått et rom og en arena hvor de kan utfolde seg.

På den korte gåturen hjem kjennes unektelig et drag av en mildere vind. Samtidig som guttene sover dypt i myke snødrømmer, kommer kjerringa Tø forbi. Med sopelimen sin feier hun bort all snøen sammen med en god porsjon regnvær.

Neste morgen er ikke akebakken lenger en akebakke.