Nær skogen.

Gotaas holder til på Korsvoll i Oslo. Hans røde hus minner om en gammel gårdsbygning, som kunne hatt utedo og brønn. Her er det gjort svært lite siden han kjøpte eiendommen av en finsk dame i år 2000 og fikk saunaen i kjelleren på kjøpet.

Mens resten av nabolaget, i takt med det norske samfunnet, har est utover, står eiendommen hans på stedet hvil. Hagen er uflidd, vedskjulet skakt og i stua står en grå fast-telefon på bordet.

– Livsmottoene mine er enkelhet og disiplin. Jeg gjør ting enkelt og har en disiplin som passer meg, men jeg forstår at ikke alle kan være som meg. Da hadde verden vært et rart sted å bo.

Liv på to føtter.

Høsten 1972 gikk Thor Gotaas til skolen for første gang. Med ransel på ryggen trasket han gjennom skogen til første skoledag i Brumunddal. To år senere, i løpet av sin 9. vinter her på kloden, gikk han 2000 kilometer på ski.

Skiløypa fulgte grøftekanten nær huset, og Gotaas registrerte alle skiturene i sin egen distansekort-bok.

– Jeg har aldri hatt interesse av å nå en fjelltopp eller å kjøre fort nedover. Ytelse og nytelse har alltid vært ett for meg, sier Gotaas, som tilbrakte barndommen utendørs: trehytter, klatring, bading og bøll. Aktivitetsnivået var konstant inntil kvelden kom.

På sengekanten leste han gjerne én bok hver kveld. Fra perm til perm brukte han cirka 60 minutter. Ungdomsskolen føltes ubegripelig kjedelig. Han følte mest av alt at han lærte å bli en dagdriver. Å sitte i ro innendørs føltes demotiverende.

– Jeg trivdes i friminuttene og digga fellesskapet, men som de fleste fornuftige gutter syntes jeg mye i skoletimene var kjedelig.

Fortelleren.

Som folkeminnegransker er Gotaas opptatt av hva vi har tenkt. Han ser det som sin oppgave å ta vare på noe av den folkelige norske kulturen.

– Noen finner opp ting. Selv har jeg null interesse av det. Jeg er fortelleren i stammen, som dokumenterer folkloren og tar vare på noe av den.

De fleste er enige om at fjell, skog og hav er viktig for norsk kultur. Likevel tror Gotaas at betydningen er underspilt. Han mener det våre forfedre gjorde utendørs, betyr enda mer enn vi har trodd.

– Vi nordmenn har et instinkt om at det er i naturen vi hører til. Der har vi levd av kjøtt, fisk og bær. Vi er etterkommere av folk som har overlevd i, av og med naturen, sier Gotaas.

Koiene han skriver om, ble brukt av tømmerhuggere, og brukes nå av elgjegere, fiskere og turfolk. Hyttene han skriver om er manges virkemiddel for å beholde kontakten med den samme naturen som holdt liv i våre forfedre.

Gotaas er stolt av hvordan nordmenn har holdt ut på de mest karrige steder. Han tror mennesker fra andre kulturer ikke kan forstå dette slik vi gjør. De kan sette pris på naturen, men ikke ta inn i hvilken grad naturen er en del av oss.

– I Italia har de katedraler, i Norge har vi naturen, sier Gotaas.

Han ser en direkte kobling mellom natur og nordmenn.

– Det er fint å gå i kirka, og jeg er tilhenger av kristendommen, men det er naturen som er vår katedral. Bare tanken om at naturen finnes, har stor verdi for oss.

Syklus.

For Thor Gotaas starter alle dager med bevegelse: gåtur, løpetur eller skitur. Deretter setter han seg i stua, på sin spinkle trestol og skriver bøker med én finger på sin bærbare Mac.

Han drikker «pisslunka» vann fra springen og gjør styrkeøvelser på stuegulvet, foran peisen. Mat spiser han først på formiddagen, med mindre han faster, slik han gjør når vi møter ham.

Om en time eller to skal han sykle ned til Oslo sentrum, ta tog til Solbergelva og holde et foredrag om loffere og skihistorie. Når kvelden kommer, sykler han hjem igjen, opp alle bakkene fra Oslo S.

Så legger han seg i 2. etasje i det røde huset og sover til han våkner. I morgen starter en ny dag, med en ny gåtur, før han på nytt setter seg på den gamle trestolen og skriver videre på bøkene sine, med én finger.

Uendelig dumhet.

Bøker har han drømt om å skrive siden han var barn, men hans første jobb etter folkeminne-studiene på Blindern var som snømåker på Sjusjøen, i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994.

Fra år 2000 jobbet han også som lektor. Underveis i den karrieren kom iPhonen på markedet. Fra kateteret hadde han orkesterplass til smarttelefonenes suggererende effekt på norsk ungdom.

– Jeg bare ler av det, og pleier å si at to ting er uendelige: verdensrommet og menneskers dumhet.

Gotaas er ikke imot ny teknologi. Han elsker utvikling og er opptatt av at folk må få gjøre som de vil, men når Apple-sjefen skryter av iPhonens frigjørende effekt, føler han på et korreksjonsbehov.

– Alt som har fordeler har også ulemper. Fordelen med ild var at vi kunne holde varmen og lage mat. Ulempen var at vi kunne brenne ned husene våre. Individer kan være i stand til å håndtere en smarttelefon, men ikke hele menneskeheten som masse, og spesielt ikke små barn, sier Gotaas.

I klasserommet hørte han det oftere og oftere: Ungdommene var slitne. De ble slitne når printeren var ødelagt eller WiFi-nettverket ikke fungerte. Istedenfor å gå ut i gangen og snakke med medelever sendte de meldinger. De orket ikke gå.

– Vi har et utrolig fint samfunn i Norge, hvor vi kan sette sammen det beste av det gamle med det beste av det nye. Jeg vil kalle det et paradisisk samfunn, men blir vi et fingertrykkende samfunn, klarer vi ikke forbli bevisste eller reflektere over hvilke liv vi ønsker å leve. Prøver du å henge med på alt, så rekker du ikke noe annet.

Moderne umoderne.

Er han en gammel grinebiter? Ute av takt med samtiden? McDonald's burger og Grandiosa har han smakt kun én gang. Mobiltelefon har han aldri eid, og alkohol har han ikke drukket siden 1990. Sjampo i håret er det mer enn 35 år siden han kuttet ut. Kaffe har han aldri smakt, fordi han synes det lukter vondt.

– Internett og mye annen teknologi har beriket verden på en utrolig måte, men distraksjonene det fører med seg, gjør at vi har mistet evnen til å være til stede i hverdagen, sier Gotaas.

Nå er han redd vi lar det digitale forbruke oss, istedenfor at vi bruker digitale hjelpemidler for å gjøre livene våre bedre. Mye av det dagens ungdom bruker mest tid på, fantes ikke da han vokste opp. Selv blir han aggressiv av å skulle fingre på en liten mobil.

– Jeg har lest at Platon mente et menneske må ha levd i 50 år for å forstå hvordan et samfunn henger sammen. Du må erfare det. Muligvis går dette fortere i dag, fordi det er så mye informasjon tilgjengelig, men det er klart at verden ikke kan styres av damer under 30 år som ikke har noe livserfaring, og kaller seg bloggere.

Frihetsgudinnen.

Det hender han besøker USA, selv om han fikk landet i vrangstrupen allerede som 17-åring, da han bodde der som utvekslingsstudent. I fjor besøkte han landet i forbindelse med 200-årsmarkeringen for Sondre Norheims fødsel.

Den ene av de tre bøkene han skrev i fjor, handlet nemlig om ski-legenden fra Telemark, som endte sitt liv i en amerikansk snøfonn i 1897 med ski på beina. I løpet av fem dager så han tre fotgjengere og én løper: ett ektepar, ei dame med hund og Norges ambassadør i USA, Anniken Huitfeldt.

På samme tur så han to syklister og ett fast food-utsalg, hvor kundene måtte sitte i bil for å få kjøpt mat. Restauranten tilbød bare «Drive in».

– Mange steder i USA ser det ut som livene leves uten å gå. Og det tror jeg er umenneskelig. Fordi det mest naturlige for et menneske er å gå, sier Gotaas.

Siden 1980-tallet har han sett hvordan nordmenn blir mer og mer lik amerikanere. Nå med elektriske sparkesykler, hjemleverings-tjenester og enda mer sittestillende liv.

– I USA har bilen vært allemannseie i 100 år. Det er fire generasjoner som har blitt kjørt overalt. Klart det gjør noe med folkesjela, sier Gotaas.

På sin reise i Sondre Norheims fot- og skispor ble han kjørt i bil over prærien. For Gotaas var det uaktuelt å oppleve landskapet fra innsiden av en rullende kasse. Han måtte ut, kjenne på bakken, bevege seg over den og løpe på den, som et barn.

Vagabond.

En av hans første bøker handlet om loffere. En gruppe mennesker som det var mer enn 5000 av i 1935, men som nå trolig er helt borte. Lofferne eide ikke fast hjem og var i konstant bevegelse. De klarte seg på lite og hadde små krav til samfunnet.

Tilstanden ble definert som vagabondering: De hadde en sjukelig trang til å gå. 

– Skal du utforske verden skikkelig, er det fint å gå, slik lofferne gjorde. De så alltid rundt neste sving, sier Gotaas.

En av dem som gikk mest, var Henrik Larsen (1893–1980). Hans vandring begynte i 1908, like etter han var konfirmert. Noen år i forveien hadde moren hans gått bort, og tre av hans sju søsken var sendt på barnehjem.

Larsen vandret livet igjennom, og et besøk hos kronprins Olav på Skaugum forble et høydepunkt. Der fikk han smørbrød og fersk melk fra fjøset. Han ble behandlet med respekt.

Da Larsen døde, 87 år gammel, var han Norges mest erfarne loffer. Et sitat fra 1956 står igjen som deler av et slags loffermanifest:

«Menneskene er seg selv like. Jo mer de får, jo mer har de behov for. Lysten til å få det bedre og eie mer øker jevnt med det man vinner, og tilfredsheten av et ønske avler straks et nytt ... Det er ikke sikkert at følelsen av en virkelig levestandard vokser med alle de godene som mange mennesker oppnår i dag».

5-mila.

Trolig kommer ingen nordmann noen gang til å gå like mye som Henrik Larsen gjorde. Gotaas tror effekten vil treffe oss hardt.

– Liv er bevegelse. Om du ikke rører deg, så forfaller kroppen. Den blir svakere og dummere, sier Gotaas.

60-åringen har fått leve et liv han knapt kunne drømt om, med reiser og opplevelser over hele kloden. I skogen, bortenfor det røde huset sitt, passerer han en maurtue. Flittige maur farer rundt. Innbitte i gjennomføringen av sin oppgave ser de ut til å måle seg med Gotaas når det gjelder både vagabondering og virksomhetstrang.

– Vi er nok ikke så ulike, men de er vel mer styrt av instinkter og har ikke like mye IQ, selv om menneskehetens IQ kan virke lav av og til. Til neste generasjon har Gotaas en oppfordring: stå opp om morgenen og beveg deg. Gjør noe. Ikke bare sitt.

Forfatteren ser på livet som en 5-mil med intervallstart. 

– Du går ut i passe tempo, prøver å holde så lenge som mulig og gir det du har så lenge det varer.