Oldingen.

Vi skal snakke om furu. En hardfør råtass av et treslag, som sammen med hassel var førstemann til å spre seg over Norge da siste istid trakk seg unna for rundt tolv tusen år siden.

I dag vokser furu i hele landet, fra nede ved havet til langt, langt opp i fjellet.

Noen av trærne har stått her lenge. Det treet som spiller en hovedrolle i denne lille historien, er en virkelig olding. Det spirte kanskje på 1300-tallet, i en vid dal mellom høye fjell midt i Norge.

Da svartedauden kom til landet og utslettet mer enn halvparten av menneskebefolkningen, var denne furua en uberørt og pjuskete kvist som i årene etterpå, litt etter litt, strakk seg i letingen etter vann og sollys.

Innen Columbus nådde Amerika i 1492, var furua blitt et solid tre med rundt 150 årringer i stammen.

Og mens vi mennesker senere drev med kriger og revolusjoner, oppdagelser og ekspedisjoner, kunst og vitenskap, liv og død i generasjon etter generasjon, så gjorde bare furua det trær flest prøver å gjøre: Den sto. Og den strakk seg, litt høyere og litt lenger for hvert år som gikk.

Furumannen.

Morten Gåsvands forhold til furu står like støtt som trærne selv.

– De er urnatur. Symbolet på villmark, sier han om man spør hvorfor.

Til daglig holder han til i Rindal, i sitt selvbygde Saga Trollheimen, et tradisjonelt hotell og konferansested der ikke én tømmerstokk er av noe annet treslag enn furu.

Blant kuriositetene som Gåsvand oppbevarer der, er «liket» av bygdas største furu, et kjempetre som han kjøpte og fraktet til gards etter at det falt under en storm i 1995.

Med dette stedet som utgangspunkt tar Gåsvand sine gjester med på blant annet guidede furukjempevandringer i nærområdet og innover i Trollheimen.

Og om ikke alt dette er nok til å gi ham tittelen Furumannen, så har vi fortsatt ikke nevnt Gåsvands største furuprosjekt. Det begynte for rundt femten år siden.

Da leste Gåsvand en artikkel om det som visstnok skulle være «landets største furu», kjempetreet Breiskarstolla i Surnadal, like på andre siden av grensen til Møre og Romsdal.

Furumann som han er; det treet måtte han selvfølgelig se med egne øyne. Og mens han sto der under Breiskarstolla, en røslig brande med snaue 14 meters høyde og 4,7 meters magemål, da tenkte Gåsvand:

«Det hadde jo vært artig å finne en som er enda større.»

Kjempenes kjempe.

Å nærme seg den er som å gå i møte med noe mektig. Den er en sånn skapning som gjør at man forstår hvorfor store trær alltid har hatt en markant rolle i menneskers religioner, kunst og populærkultur.

Fra asketreet Yggdrasil i norrøn mytologi til et snakkende piletre i Pocahontas.

Den 800 år gamle furuoldingen står i Resdalen, nordøst for Trollheimen. Gjennom århundrene har den vesle spiren blitt en 16 meter høy mastodont med greiner som i seg selv er store som trær. Totalt er hele furua 14,23 kubikkmeter stor.

Hvor lange røtter den har under bakken etter alle disse århundrene, er umulig å si. Da Morten Gåsvand for første gang la målebåndet omkring kjempen, ante han det nok: At han sto under Norges største furutre.

Her har den vokst seg gjennom alt. Orkaner, tørke, flom og beinkalde vintre.

– Den er helt levende fortsatt. Om ikke noe spesielt skjer, kan den vokse i enda noen hundre år, sier Morten Gåsvand. 

– Kanskje blir den over tusen år gammel før den dør.

Han blir stille en stund, ser bare opp på furua fremfor seg. Et lite menneske foran en taus kjempe.

– En død furu kan stå i flere hundre år før den faller, sier han.

Oldingen kan altså fortsatt rage over denne skogen, når vår historie er like gammel som den om Columbus.