Jannicke Mikkelsen

Friluftsfolk

Som 14-åring skrev JANNICKE MIKKELSEN sin første søknad til NASA. 25 år senere ble hun Norges første astronaut.

Tekst og foto Thomas Tervamäki Kleiven

– Jeg sammenligner det med en skitur, sier Jannicke Mikkelsen.

– En skitur med pulk. Astronauten sitter et par meter bortenfor Framskipet, inne på Fram-museet i Oslo.

Hun snakker om verdensrommet. Om å sveve der ute, 450 000 meter over bakken, med et romskip som transportmiddel, i runde etter runde, rundt kloden vår.

– I pulken har vi alt vi trenger for å overleve: klær, mat, vann, medisiner og alt oksygenet vi trenger for å puste. Og så drar vi den pulken 56 ganger rundt jordkloden.

Pol-tur.

I april i fjor raste Jannicke Mikkelsen gjennom verdensrommet, med en fart på 27 000 km/h. Det er 25 ganger raskere enn lydens hastighet. I 3,5 døgn svevde hun 450 000 meter over bakken.

Som første bemannede romskip noensinne fløy hennes Fram2 i polar bane rundt kloden. Dermed ble Mikkelsen og hennes tre astronautkolleger de første menneskene som med egne øyne fikk se polområdene fra verdensrommet.

Utsynet både skremte og gledet henne. På en og samme tur opplevde hun det beste og verste med menneskeheten.

Jordnær.

Jannicke Mikkelsen har drømt om å bli astronaut så lenge hun kan huske. Da hun til slutt ble det – tross enorme hindringer – skyldtes det både tilfeldigheter og dedikasjon. Som hun selv sier: «Da muligheten plutselig lå foran meg, var jeg klar. Da grep jeg sjansen med begge hender».

Det første minnet hun har i livet er fra Frammuseet, hvor hun nå sitter og ser på bilder av Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Svarthvitt-bilder av menn i isødet, med hunder, kameraer og navigasjonsutstyr.

Fra barndommen minnes hun å gå der oppe på dekk, under lyden av is som sprekker. Hun husker farfarens beroligende stemme: Dette skipet var bygd for å tåle polisens knusende krefter.

35 år senere har hun vært på sin egen polekspedisjon og utforsket det umulige. Hun har trent, lagt en plan, øvd og sett for seg alle mulige scenarioer. Hun har gjort ting ingen har gjort før henne, og hun har lykkes.

Nå ønsker hun å dele sine erfaringer og legge til rette for at andre mennesker kan gjennomføre sine oppdagelser.

– Mitt ønske er å gjøre det uforståelige i verdensrommet så jordnært som mulig, sier Mikkelsen.

Født: 1986
Født i Edinburgh, oppvokst på Konnerud og Hyggen, nær Drammen.
Filmfotograf som ble første astronaut med norsk flagg på romdrakten.
Ble den 627. astronauten i bane rundt jordkloden.
Har tidligere jobbet med 3D-filming og 360- kameraer på naturfilmproduksjoner og spillefilmer. Har også vært regissør for rockebandet Queen.
Deltok på rekordforsøket One More Orbit, hvor et jetfly satte fartsrekord i polar bane rundt kloden, og har vært involvert i dypdykk til Marianergropen.
Som ungdom var hun del av et olympisk utviklingslag for unge skøytetalenter, med base i Salt Lake City, USA.
Utnevnt til æresdoktor ved University of Wolverhampton.

Før Jannicke Mikkelsen ble vektløs måtte hun igjennom et 14 måneders intensivkurs. Foto: O2XR

Tapt barndom.

Hun kom til verden nesten fire måneder for tidlig, i Edinburgh, ikke langt fra morens barndomshjem. I uker svevde hun mellom liv og død. Den kilos-tunge kroppen var knapt større enn pappas hånd. Hun var uskikket for livet på kloden, og hullet i hjertet gjorde det ikke enklere.

10 år senere, i full galopp på en rideskole på Hurum landet, svingte hesten brått til venstre mens Jannickes kropp fortsatte fremover. I et ukontrollert fall ble hodet det første som traff stolpen. Hun våknet med to brudd i skallen og ett i nakken. Jenta var lam fra nakken og ned.

– Jeg brukte fem år på å lære meg å gå igjen, sier Mikkelsen.

På småbruket hvor familien bodde, ble internett hennes beste venn – i tillegg til tre esler. Etter å ha mistet sine motoriske evner hadde hun ikke lenger mye til felles med sine seks medelever i klassen. Så startet mobbingen.

– Å miste funksjonen over egen kropp, og ikke lenger ha en hjerne som fungerte som før, og så bli mobbet ... det var jo kjipt.

I selvbiografien Astronauten omtaler Mikkelsen denne perioden som et helvete.

– Jeg hadde selvmordstanker, men fant fort ut av at jeg ville leve. Dette var jo den eneste muligheten jeg hadde til å leve mitt liv. Ville jeg avslutte det? Nei, jeg ville videre, sier Mikkelsen.

I dag tror hun rideulykken er en av grunn ene til at hun har kommet så langt. Ja, den «stjal» barndommen hennes, men i fravær av en normal oppvekst oppdaget hun mye av det som skulle lede frem til vektløshet i verdensrommet.

Å miste funksjonen over egen kropp, og ikke lenger ha en hjerne som fungerte som før, og så bli mobbet ... det var jo kjipt.

I verdensrommet fløy Jannicke Mikkelsen 56 ganger rundt kloden. På Fram-museet ser hun bilder av Fridtjof Nansen, som aldri nådde Nordpolen.

Det ytterste rommet.

31. mars 2025 fikk Jannicke Mikkelsen politieskorte gjennom Cape Carneval i Florida, på vei til Kennedy Space Center. Ved Launchpad 39A ventet romskipet Fram2, oppkalt etter skipet som Fridtjof Nansen fikk bygget til å tåle Nordpolen, og som Roald Amundsen seilte mot Sydpolen i 1910.

I 1969 ble romskipet Apollo 11 skutt til værs fra samme launchpad, med Neil Armstrong, Michael Collins og Buzz Aldrin om bord, før de satte sine ben på månen som de første mennesker noensinne.

Herfra tok også romskipet Challanger sats i 1986, og fikk 73 sekunder i luften, før en defekt pakning førte til full eksplosjon og sju døde astronauter.

I heisen, som løfter astronautene opp til landgangen, er det to knapper: «Earth» og «Space». Mikkelsen trykket på «Space» og ble sendt til øverste etasje. Der steg hun ombord i en 700 tonns interkontinental ballistisk rakett.

14 måneders astronaut-trening hadde klargjort henne for øyeblikket hvor en kraft tilsvarende 40 F35-jagerfly skulle skyte henne ut i verdensrommet.

– Det føles som å sitte på toppen av en 70 meter høy drage, som puster, hveser og rister, sier Mikkelsen.

– Like før takeoff kjenner du at noe stort kommer til å skje. Enten forsvinner vi oppover eller så eksploderer hele greia.

Skøyter.

14 år gammel skrev hun sin første søknad til NASA, med forespørsel om å bli praktikant. Moren måtte ringe amerikanerne og opplyse om datterens alder. Den gang ble det ikke amerikatur, men noen år senere tok livet en uventet retning over dammen.

I opptreningen etter rideulykken hadde det vært lettere for henne å gli på isen enn å løpe på bakken. Slik våknet interessen for skøytesport, og hennes talent førte til plass på FAST-laget i Salt Lake City. Dette var et privat treningsopplegg for skøyteløpere, med mål om å skape olympiske mestre.

Mikkelsen havnet i et miljø hvor de trente alt kroppene maktet, og litt til. Selv om hun aldri kom til OL, var erfaringen nyttig. Mye av det hun lærte om kropp, trening og forberedelser tok hun med seg videre i livet.

Tilbake i Norge bestemte hun seg for å følge sin gamle fascinasjon for 3D-filming. Hun studerte film i både Norge og England og fikk oppdrag for produksjonsselskapet tilknyttet den britiske naturfilmskaperen David Attenborough (99).

Mikkelsen utpreget seg med kunnskap om 3D-filming, 360-kameraer og håndtering av arktiske forhold. Dette førte til jobber med kinofilmer, rockebandet Queen og en ny verdensrekord i raskeste polare jordomflyvning.

Erfaringene gjorde at hun i 2023 ble invitert med på Fram2-prosjektet av den maltesiske kryptomilliardæren Chun Wang. Planen var at hun skulle lære astronautene å bruke filmkameraer i verdensrommet, slik at ferden ble ordentlig dokumentert, men etter å ha bestått både fysiske og psykiske tester endte det med at Jannicke Mikkelsen ble forfremmet til romferdens fartøysjef.

Hjernen flyter i skallen. Du kjenner at den skvalper litt rundt oppi der.

– Du kan ikke være idiot på Svalbard. I alt du gjør finnes en frykt for å ende opp i ubehagelige situasjoner, sier Jannicke Mikkelsen om sitt bosted.

I verdensrommet var det minus 250 grader celsius utenfor romkapselen, og ingen luft å puste i. Innenfor føltes det som om hjernen skvulpet i skallen.

I bane.

Å skytes ut i verdensrommet tar bare 9 minutter. Underveis dras astronautenes kropper gjennom 4,7 G. Ved «main engine cut off», i 100 000 meters høyde, frigjør astronautene seg fra den delen av raketten som har skutt dem til ytterpunktet av vår atmosfære. Deretter starter vakuum-motoren, som skyter dem ytterligere 100 000 meter utenfor jordens atmosfære.

– Da føles det som om fem av dine beste venner sitter på brystkassa di og tvinger deg til å prate, sier Mikkelsen om G-kreftene.

Jo lenger unna jordklodens tyngdekraft hun dro, jo rarere ble opplevelsen.

– Hjernen flyter i skallen. Du kjenner at den skvalper litt rundt oppi der, sier Mikkelsen.

Samtidig går hjertet fra pæreformet til rundt. Ryggraden blir seks centimeter lenger og øynene endrer fasong.

– Når tyngdekraften opphører, må du selv bestemme hva som er opp og ned i tilværelsen. Det er en merkelig følelse av å ikke kunne kontrollere noe – og likevel ha kontroll.

Ideen om å sende mennesker til verdensrommet skjøt fart under den kalde krigen og ble et kappløp mellom USA og Sovjetunionen. I dag er private selskaper en betydelig del av romkappløpet.

Kvikk lunsj.

Før rideulykken drev familien Mikkelsen med skiturer og trehyttebygging. De stakk pinner i maurtuer og smakte på innholdet. Nå har hun lært at ikke alle får gleden av å vokse opp i pakt med naturen.

– Naturen har alltid vært del av min oppvekst, men de fleste amerikanere opplever en helt annen barndom, hvor de ikke kan løpe til skogs for å leke, eller kjenne på friheten i å komme hjem etter mørkets frembrudd, sier Mikkelsen.

Første gang hun så kloden fra verdensrommet, følte hun seg som en gullfisk i en bolle som var dratt ut av sin lille verden. Hun trengte tid på å fordøye at det finnes en verden utenfor vår egen boble.

– I verdensrommet navigerer vi i et rom hvor vi ikke lenger kan tenke oss intuitivt til svarene. Vi vet ikke engang hva den svarte massen som omgir romskipet er for noe. Alle avgjørelser må sjekkes med matematikken og fysikken, sier Mikkelsen.

Hun bruker turlivet for å beskrive hva hun følte på: Du har gått en lang skitur, det er snø rundt deg, solen skinner. Du finner frem kakao og Kvikk Lunsj. Endelig kan du slappe av.

– Det er ikke noe bedre i livet enn akkurat det: Påskestemning, og du er alene på fjellet, sier Mikkelsen, som i verdensrommet kjente på noe lignende: Å klare det. Å mestre naturen. Å håndtere elementene slik du hadde satt deg som mål.

– Vi var trygge, vi koste oss, og vi fikk det til. Det er den beste følelsen i livet, sier Mikkelsen.

Samtidig føltes det litt forbudt at hun skulle bli en av de få som får oppleve dette. At hun skulle få ta del i noe av det mest utrolige menneskeheten har fått til av teknologiske bragder.

Mens hun satt der oppe i romdrakten sin, følte hun på et ansvar for å få flere til å ta vare på kloden. Den var så vakker der nede: blå og hvit, med glødende fargenyanser.

Paradokset.

Noen øyeblikk senere traff virkeligheten henne. Hun så en rødlig stripe bevege seg gjennom skydekket under henne. Var det en meteoritt? Nei, feil farge. Så kom sprutende oransje farger til syne.

Fra verdensrommet sees ingen landegrenser, men Mikkelsen gjenkjente Svartehavet og Russland. Og der var Ukraina ... hun hadde akkurat sett et missil angrep: mennesker som drepte mennesker ved hjelp av den samme teknologien som hadde skutt henne trygt ut i verdensrommet.

– Det øyeblikket traff meg hardt, sier Mikkelsen.

– Det er den mest skuffende og oppgitte opplevelsen jeg noensinne har hatt. Inne på Fram-museet strammer leppene seg.

Ansiktet hennes blir dødsens alvorlig.

– I verdensrommet var vi ikke redd for mye. Hvis vi var maks uheldig, kunne en meteoritt ha truffet oss, men den eneste reelle faren der ute var mennesker som kunne ønske å skade oss. Jeg får det bare ikke til å gå rundt ... at vi som menneskehet har kommet så langt, men likevel fortsetter å drepe hverandre. Vi får til de mest utrolige ting, men slutter ikke å drepe hverandre.

Jeg får det bare ikke til å gå rundt ... at vi som menneskehet har kommet så langt, men likevel fortsetter å drepe hverandre.

Fram2-ferden var finansiert av kryptomilliardæren Chun Wang, og romkapselen var lånt av Elon Muskstyrte SpaceX. Tilbake på jorden var livet til fartøyssjef Jannicke Mikkelsen endret for alltid. Foto: SpaceX

Lange råk.

Det beste hun vet, er å forsvinne i det hvite intet, hjemme på Svalbard. Øyriket mot nord, som denne vinteren ble trukket rett inn i verdens politiske galskap, er hennes hjem.

– Å være der ute uten dekning, over flere dager, er det jeg elsker aller mest, sier Mikkelsen. Svalbard er det stedet på kloden som minner henne mest om å bo på en annen planet. Det er som å bo på månen, men samtidig ha oksygen – i tillegg til perioder hvor solens oppgang og nedgang skjer på en og samme tid.

– Du kan ikke være idiot på Svalbard. I alt du gjør finnes en frykt for å ende opp i ubehagelige situasjoner, hvor konsekvensen er død. Det liker jeg godt: at du har ansvar for egen sikkerhet og alltid må passe på deg selv og gruppen din.

Fra verdensrommet så astronautene ned på Nordpolen. En av astronautene i Fram2, Eric Philips, er en anerkjent polfarer. Han hadde aldri før sett så store råker rundt Nordpolen tidlig i april og anslo sprekkene mellom isflakene til å være 10 kilometer brede.

På det tidspunktet anså han det som umulig å gå til Nordpolen på ski. Likevel er det ikke naturens endringer som bekymrer Mikkelsen mest når det kommer til våre arktiske områder.

– Det vanskeligste vi står i, er de menneskelige utfordringene. Kan vi være venner selv om vi har ulik bakgrunn og trosretning? Kan vi samarbeide?

All in.

Etter 3 dager, 14 timer og 32 minutter kom Fram2 tilbake til jorden. Fartøysjef Mikkelsen landet kapselen i havet utenfor California.

– Jeg kommer aldri til å ta kropp og hode for gitt, for jeg har opplevd å miste begge deler. Derfor skal jeg fortsette å vise hva kroppen min kan, og hva hodet mitt får til, sier Mikkelsen.

I alt hun gjør, tenker hun at vi som mennesker har to valg: ja eller nei. Gjøre det eller ikke gjøre det. Leve eller ikke leve. Tankegangen har vært med henne siden hun falt av hesten og traff den stolpen med hodet først i 1996.

– Det handler om å gi 100 prosent. 40 prosent nytter ikke. Da sløser du med tiden din, og fra hvor kommer denne tanken om at vi har så mye tid? Tiden din er dyrebar. Derfor er spørsmålet alltid enkelt: ja eller nei?

Mikkelsen ser på planeten vår som et romskip i seg selv, med en kranglende menneskehet som passasjerer. På Fram-museet går hun mot landgangen til skipet som Fridtjof Nansen fikk bygget i 1891.

– Det er litt av et skip, sier hun.

– Tenk hvor store baller du måtte ha for å låne denne skuta, si at du skulle til Nordpolen, og så seile den mot Sydpolen istedenfor.