HVA ER EN POLARHELTINNE?

Polarheltinner ja, jeg kaller dem det. I 2012 skrev jeg en bok med den tittelen, den omhandlet røffe kvinner i polare strøk de siste hundre år, og både Liv Arnesen og Cecilie Skog fikk et kapittel.

Men tenker de på seg sjøl som heltinner? Og hva har skjedd på polarekspedisjonsfronten siden Liv ruslet av sted? Det er noen av spørsmålene jeg skal stille disse damene.

Etter noen minutter er Cecilie tilbake fra lufteturen, og selv om ikke alle har møttes, kjenner de til hverandre, så stort er ikke dette miljøet. Alle klemmer, og vi slipper inn i huset til Skog her hun bor sammen med to døtre, kjæreste og hund, like ved skogen altså. Og etter litt sladder og skjenking av kaffi spør jeg:

– Hva betyr dette uttrykket «Polarheltinner» for dere?

–Jeg tenker at heltinner er noen andre. Det er ikke meg, sier Liv.

Både Cecilie og Liv har opplevd å måtte forsvare andre kvinners prestasjoner når det ikke har gått så bra, både i Himalaya og i polare strøk, og det er noe de ikke liker. De kan snakke for seg, ikke alle andre kvinner. Punktum.

– Nei, vi er ikke heltinner, nei, sier Liv.

Og alle ler.

– Det å føde et barn, som en annen kvinne i boka gjør (Ellen Dorthea Nøis, red. anm.). Å føde alene i en fangst- hytte på Svalbard, et hav unna sivilisasjonen, det er noe annet, sier Cecilie.

– Men jeg føler at dere er heltinner, sier Karen og ser på de to andre.

Hun sier at hun husker at boka kom ut, at hun fikk den til jul. At den inspirerte henne. Karen hadde sett Cecilie på TV i ulike program, men Liv Arnesen leste hun første gang om i den boka.

– Men en helt ... sier Cecilie.

– Det er en som gjør noe for andre, en som hopper ut i togskinnene for å redde noen i siste liten før toget kommer, sier hun og fortsetter:

– Heltebegrepet gir ikke helt gjenklang for meg i denne konteksten. Man kan alltid finne en merkelapp for turen sin som gjør at det ser veldig nobelt ut, gjøre det for nasjonen eller for kreftsaken, men egentlig er det et stort ego i bunnen som har en trang, noe man har lyst å gjøre – for sin egen del, sier Cecilie.

– Jeg brukte ordet «heltinne» fordi «helt» allerede var et innarbeidet begrep i den mannlige polarsfæren. Amundsen og Nansen, de er vel polarhelter, nasjonsbyggere? Jeg tror også jeg brukte dette begrepet for at folk kunne undre seg litt over det. For hva er egentlig en helt, en heltinne? Nansen var forsker og humanist, men Amundsen ... Gjorde han det han gjorde for andre – eller mest for seg sjøl?

– De var nok ganske egoistiske både Nansen og Amundsen også, ja, hadde sine egne motiver, sier Karen.

– Det er jo det samme med idrettsutøvere: «Skihelter» som tar 20 OL-gull, og folk sier «de gjør det for Norge», de gjør jo ikke det, de gjør det for seg sjøl, humrer Cecilie.

UTEGLEDEN OG DEN DEILIGE MENINGSLØSE DISTRAKSJONEN

– Så hva er den største motivasjonen for deres lengste turer?

– Jeg har alltid funnet mye mestring i naturen – og så har turene blitt lenger og lenger, det har handlet litt om å vise meg selv hva jeg kan få til. Opplevelsen av å være veldig lenge ute. Og å klare ting, sier Karen.

– Og mest for din egen del?

– Ja, mest for min egen del. Man ser jo at folk har ulike motiver for sine ekspedisjoner, men jeg tror ikke man får en fin tur hvis ikke man har en indre motivasjon på plass, sier hun.

– Gleden ved å være ute har vært det viktige for meg, sier Liv.

Og mimrer tilbake til barndom og fjell og at da familien var ferdig med turen, ville hun bare ut igjen så snart de var innenfor hyttedøra. Liv er utdannet lærer, og da hun kom hjem fra Sydpolen, ble hun kjent med amerikanske Ann Bancroft som også er lærer, og hadde fokus på kunnskapsformidling i forbindelse med ekspedisjoner.

– Da skjønte jeg at jeg ikke trengte rette nynorske stiler mer, men kanskje kunne kombinere eventyr og utdanning. Så det er en naturglede i bunn. Det er jo derfor jeg holder på ennå!

– Tur er jo en veldig deilig meningsløs distraksjon fra alt det absurde maset, sier Cecilie.

– Ja! En pause fra verden, sier Karen.

– Man plasserer seg på en måte på en annen planet, tenker andre tanker. Og det er kanskje det viktigste med friluftsliv. Bare den lille turen inn i skogen her, da finner tankene mine umiddelbar forankring, og jeg kjenner på tilstedeværelse. Det er det motsatte av å gå fort til Sydpolen, da blir turen et mattestykke, og ikke en tilstand av å være der du er. Tilstedeværelse og påkobling til natur er det viktige for meg, sier Cecilie.

KVINNENES TUR

Ja, og da må vi tilbake til Sydpolen. For etter at Amundsen kom aller først i 1911, og etter at Erling Kagge og Liv Arnesen gikk alene og uten hjelp utenfra og etterforsyninger i 1994 og 1995, hvilke rekorder var nå igjen å slå? Mange, viste det seg.

Og fantasien blomstrer for å lokke sponsorer, mange har gått for fartsrekorder, både fra iskanten til polpunktet, og for å krysse kontinentet. Hvert år er det flere hundre personer på polpunktet der amerikanerne nå har en forskningsbase. Noen går i grupper, noen går siste graden inn.

Og da Karen gikk vinteren 2024/25, var det hele elleve solo-ekspedisjoner. Fire av dem var fra Norge – og tre av dem prøvde å slå en fartsrekord. Karens tur var fullsponset, mens flere andre måtte selge både leilighet og dørmatte for å få det til.

– Ja, du må ha en knagg å henge turen din på, men så, når du kommer ut der, så er det kanskje ikke knaggen som får deg til å sprette ut av teltet hver morgen, sier Cecilie.

– Det hadde ikke gått hvis det var rekorden som var eneste motivasjonen. Man må like å være der ute, sier Karen.

– Ja! bekrefter Liv og forteller at hun på vei til Sydpolen kom i en flyt.

At planen var å stoppe hver time for å spise og drikke, men så innimellom tenkte hun: «Fader hvor sulten jeg er,» og så tittet hun på klokka, og det hadde gått to–tre timer.

– Jeg følte meg så i ett med universet på en måte. Så deilig. Sånn kan jeg ha det hjemme også. På ski i skogen, sier Liv.

Så hva har endret seg mest? Siden Amundsens tid, siden Liv Arnesens tid? Jeg tenker høyt:

– Utstyr sjølsagt, eksponering, dekning, antall ekspedisjonsfarere, endringer i klima og miljø ... Synet på kvinner er kanskje noe av det som har endra seg i positiv retning?

Cecilie nikker og svarer:

– Ja! Det var et narrativ i mange år, at man måtte være minst 1,95 høy, med halvskjegg og spytte blod for å kunne gjøre noe sånt. En myte som mange menn ønsker å opprettholde, men hvis det kommer ei lita jente på 1,55 som drar pulken sin alene til Sydpolen, reduserer det den mannlige prestasjonen på en måte som ikke alle liker, sier Cecilie.

– Ja, det er jo litt av det samme jeg skriver om fangstkvinnene på Svalbard. En av de mest erfarne fangstmennene ville jo forby kvinner på fangst nettopp fordi kvinnene viste at det gikk an å være der med en glede, og fordi de hadde lyst. Og den gleden, den lettheten var en trussel mot det bildet som var blitt skapt, den iskalde mannlige myten. Det er helt sikkert det samme når det gjelder polarekspedisjoner. Men så kan man jo havne i andre grøfta, at folk tror det er så enkelt. For så enkelt er det jo ikke. Man må jo være forberedt ...

– Jeg syns aldri det har vært inspirerende med dette heltemotet og blodslitet til Nansen og Amundsen. Jeg syns det er fint at folk smiler når de har is i håret og viser at det er kjekt på tur. Det er dere som har inspirert meg, både inspirert – og gått opp spora, sier Karen og smiler til de andre damene rundt bordet.

Hun mener det er lettere å se mulighetene nå enn da Liv starta. Da var det jo ingen andre damer som hadde gjort noe sånt.

Flere kvinner ja, ok. Andre endringer er for eksempel eksponering og dekning. Liv Arnesen tok et par stillbilder på hele sin ekspedisjon til Sydpolen. Karen tok bilder og videosnutter hver eneste dag, som hun fortsatt deler til tusenvis av følgere.

Liv hadde ikke kontakt med noen på 50 dager. Karen måtte ringe inn til turoperatøren i Antarktis, Antarctic Logistics and Expeditions (ALE), hver kveld, oppgi posisjoner og at alt var ok. Hun kunne også sende meldinger via satellitt til de hjemme.

– Og så er det bedre mat nå. Jeg hadde noe frysetørret fra et svensk firma, men det smakte som cellulose, jeg gledet meg aldri til middag, sier Liv.

Hun spiste denne cellulosen hver dag i 50 dager.

GAMLE DAGER OG RIKTIG GAMLE DAGER OG EN VERDEN SOM SMELTER

– Hva tenker dere generelt om utviklinga?

– Jeg følger ikke med på noen ting, aner ikke hvor mange som går til Sydpolen, ler Cecilie.

– Det er blitt en stor business for de som driver logistikken, men jeg lurer på hvorfor de slipper frem så mange som ikke har erfaring, det er jo så mange som blir hentet ut. Jeg følger ikke så mye med jeg heller, men det er jo rekorder og greier i hytt og pine, og engelske folk som setter rekord på kryssing ved å gå over Antarktis-halvøya, sier Liv.

Og understreker at hun er glad hun gikk da hun gikk. I gamle dager. Hun føler seg heldig. Slapp mye styr.

– Det var et privilegium, sier Liv.

– Tenker du det samme, Cecilie?

– Ja, jeg gjør nok det. Men det er jo lett å si. Nansen og Amundsen hadde sikkert sagt det samme: «Ja, dere tenker at dere gikk i gamle dager, men det var jo vi som ...» Og du snakker om dårlig mat, Liv. Prøv å spise bikkjene dine på toppen av brefallet! sier Cecilie og alle ler.

– Man er der når man er der, og så er man takknemlig for det, sier Cecilie.

Og Karen nikker. Sier hun er veldig takknemlig for at hun kunne ringe inn hver kveld. Følte det som en trygghet. At det sikkerhetssystemet var på plass. At noen fulgte med. At hun kunne ha litt kontakt.

– Kan ALE si at nei, nå er det nok, nå er det fullt. Ingen flere får gå i år?

– Det tror jeg ikke de gjør. For det er jo penger tapt, sier Liv.

– Vi må jo søke om å få gå, sende inn cv og oppgi referanser. De sier nei til veldig mange, sier Karen.

– Jeg er jo blitt miljøaktivist siden sist, så jeg er jo nødt til å spørre om dette: Kloden blir varmere, isen smelter, så dette med polare ekspedisjoner: Først fly over hele jordkloden for å gå inn til et punkt veldig mange har vært før. Er det noe vi skal drive med i vår tid? 

Liv Arnesen var nylig på New Zealand, hun satt i flyet til andre siden av kloden, 38 timer tok det. Og der, høyt oppe i himmelen tenkte hun på det, om det var verd det.

Cecilie sier at det er jo et regnskap her.

– Flyturen ned, okei, men når du er der, du går inn for egen maskin, du driver ikke og dusjer eller vasker klær eller noe som helst, sier Cecilie.

Og Karen nikker og sier ja, at det er sant, men at de likevel må innrømme at det er et jag i bransjen.

– Friluftsfolk som skal ha det nyeste utstyret hele tiden og så videre, det er mange paradoks i det å være både friluftsmenneske – og å tenke på miljø og klima. Når jeg sier jeg vil inspirere andre, er det ikke først og fremst for å få dem til å reise til Grønland eller Sydpolen, men heller det å følge sine egne drømmer, å være mer ute, det kan være noe helt annet også. Men det å satse på det man virkelig har lyst til. Det kan få oss til å bli tryggere mennesker, sier Karen.

– Men du skjønner det, Karen, at du inspirerer andre unge mennesker til å dra til Sydpolen når du drar til Sydpolen? Kanskje vi må slutte å snakke høyt om det? undrer Cecilie.

– Ja, men når jeg holder foredrag, prøver jeg å være tydelig på alle gradene jeg har gått før jeg havnet der, svarer Karen.

En av gradene var å gå over Grønland da hun bare var 15 år. Men det var ikke som den yngste. Den rekorden vil gjerne Cecilies eldste datter, Vilja, ha. Hun lå nemlig i magen til Cecilie da hun gikk over Grønland med Truls Svendsen i 2014.

– Ja. Og apropos Grønland. Når det gjelder klima og miljø, så er det jo ikke bare det at vi er blitt mer bevisste på hva som skjer, men det er jo også konkrete endringer, endring av landskap ...

Liv Arnesen og Julie Maske krysset Grønland som de første kvinnene i 1992. I 2023 gikk Liv igjen over isen. Da var hun mentor for en fundraising-ekspedisjon med bryst- kreftoverlevende. Og tilfeldigvis nådde de østkysten den dagen Liv fylte 70 år.

– Når jeg holder foredrag, viser jeg ofte bildene fra 1992. Da kunne Julie og jeg ta på oss skiene nesten med en gang. 30 år etter må vi kjøre en time inn til brekanten, så ja, isen smelter, sier Liv.

– Rune (Gjeldnes, red. anm.) og jeg skulle jo prøve å padle til Nordpolen. Klima og at havisen smelter var en knagg jeg hektet den turen på, men det var mange flere grunner til at vi ville ut i det bassenget der på sommeren. Det er ufattelig visuelt – og vakkert – se her! Det går an å padle til Nordpolen!

– Er det egentlig noen som går på ski til Nordpolen lenger?

Damene tror det er 4–5 år siden sist. Den russiske basen på Barneo er lagt ned, de klarer ikke holde flystripa, isen sprekker.

– Da må de ha ubåt for å hente folk ut, da, det er jo ingen som tør å lande der lenger, sier Liv.

– Sikkerhetsselskapene har trukket seg, sier Karen.

Karen sier det er mange som spør henne: «Ja, når blir det Nordpolen, når blir det Everest?»

– Men jeg har ikke lyst til å dra til noen av de stedene, så jeg prøver å si at jeg ikke har en sånn sjekkliste der det skal hakes av. At det for meg handler om gleden av å være ute. Og den turen til Sydpolen handlet om å få oppleve det området så isolert, så langt vekke fra alt, å være så lenge alene, sier hun.

Turene i isødet har dessuten blitt dyrere og dyrere. Liv betalte rundt 400.000 kroner for sin første Sydpolen- ekspedisjon, Karen betalte 1,3 millioner.

Vi snakker om priser og psyken og om hvor viktig det mentale er. Liv mener alle kan trene seg opp fysisk, men at det er det mentale som avgjør om du klarer å nå Sydpolen eller ikke. Vi snakker om kalorier og utstyr og glede, og innimellom babler vi i munnen på hverandre og ler så høyt at det er umulig å oppfatte hva vi egentlig sier når jeg hører på lydopptaket seinere.

– Hva tenker dere om framtida i Antarktis?

Liv mener det er myndighetene som må regulere det. Hun er bekymret for at Antarktis-traktaten snart går ut, og hva folk kan finne på av gærenskap, som å utvinne mineraler for eksempel. Nå regulerer den internasjonale traktaten forholdene i isødet strengt.

Damene er enige om at det er vanskelig for dem å uttale seg om framtida, de som allerede har hatt gleden av å være der. Og timene renner så fort av sted, og så er tida vår ute.

Etter vår prat legger Karen ut et bilde på Instagram: «Tenk å få møte mine desidert største forbilder». Og etter det kommer varm sommer, så kommer ny høst. Og enda en gjeng som har planlagt i årevis, pakker pulker og hvite drømmer og legger i vei, sørover.