– Navnet mitt betyr reise. Jeg ble født mens familien var på flukt. Og det er jo en slags reise, det.

Safari Shabani (27) er en person alle bør bli kjent med. En person alle bør ha dype samtaler med. Lære av. Le sammen med. Helst ute. Ute i skogen. Vandrende langs en sti. Sittende ved et tjern. Liggende rett ut i mosen.

Etter at Safari ble kjent med skogen har dette blitt det stedet han trives best.

Safari står ved inngangsporten til Oslomarka. Han har på seg solbriller med speilglass – sånne som er på moten. Caps. Knæsj gul jakke. Baggy bukser. Store gullringer. Litt mindre øreringer. Sekk i tidløs form og farge.

Konklusjonen er klar. Safari er stylish.

Solen slipper ned lange, varme solstråler. Snø er byttet ut med hvitveis. Vi begynner å vandre innover den dype skogen mens Safari forteller dype historier fra barndommen.

– Mitt aller første minne er fra livet på gata. Jeg husker ikke helt nøyaktig hvor i Afrika vi befant oss på denne tiden. Men jeg husker at mamma og jeg solgte brød for å overleve.

Safari kommer opprinnelig fra Kongo, men har bodd mesteparten av barne- og ungdomsårene i Lusaka, hovedstaden i Zambia.

I løpet av disse årene måtte han oppholde seg på en disiplinskole. En skole han ble sendt til av sin far, hvor han var nødt til å være ni av tolv måneder i året – selv om han hatet det.

– Det er ikke et sted noen fortjener å være. Det var flere ganger jeg prøvde å rømme. Jeg løp så langt jeg kunne ut fra skoleområdet og inn i det ukjente, øde landskapet. Men jeg ble alltid tatt igjen. Klarte aldri å komme meg vekk derifra på egen hånd.

De første ukene på Mysen var Safari på voksenopplæring. Et rom uten jevnaldrende.

– Jeg fikk ikke noe livsgnist av å være på samme skole som mamma. Jeg taklet det egentlig ikke. Derfor spurte jeg pent – etter noen uker – om jeg ikke vær så snill kunne få lov til å begynne på vanlig videregående.

Etter mye frem og tilbake ble Safari hørt. Han fikk lov til å begynne på videregående, men på én betingelse: Han måtte bestå de samme eksamenene som alle andre 10. klassinger. Safari tok utfordringen på strak arm og besto alle fag. Det nye livet kunne endelig begynne – på ekte.

– Jeg lærte meg norsk så fort at jeg ikke husker så veldig mye av selve læringsprosessen. Men jeg tror det handler om at jeg har et godt språkøre. I Zambia er det over 70 forskjellige språk, i tillegg til engelsk – som er det som blir brukt mest. Jeg husker også at jeg hadde veldig lyst til å være en del av fellesskapet som jeg foreløpig kun hadde observert fra avstand. Det var en stor motivasjon for å lære meg språket.

Safari begynner på medieproduksjonslinjen på Mysen videregående skole – en stor kontrast til disiplinskolen i Zambia.

– En gang kom jeg for sent til skolen. Ikke så veldig mye, bare ti minutter cirka. Da gikk jeg rett bort til kateteret i klasserommet, stilte meg opp foran læreren og ventet på å bli slått.

Det var dette Safari var vant til. Han trodde slik oppførsel var helt vanlig, helt normalt. Det skulle heldigvis ikke gå lang tid før han skjønte hvor fantastisk han kunne ha det i Norge, landet han nå har vært så glad i – i 10 år.

Skogen har blitt det trygge. Et sted Safari bare kan være. Uten å føle noen forpliktelser. Eller stress. Eller uro. Skogen er en plass hvor alt får lov til å stå stille. Slik som nå. Det er kun fuglekvitteret som av og til slipper gjennom skogens ro.

Safari har nå kommet dypere inn i skogen. Han har funnet en naturlig, rustikk og robust trebenk. Han setter seg ned. Finner frem kaffe og sjokolade mens han forteller videre om veien – eller stien – som har ført ham akkurat hit.

Da Safari kom til Norge, fortsatte dansen å være en viktig del av hverdagen. Det var trygt å ha noe som var der konstant, i møte med det kontrastfulle. Ikke lenge etter at Safari begynte på videregående, ble talentet hans oppdaget, og han ble tatt inn på landslaget i hiphop-dans.

Her får han muligheten til å reise rundt omkring i Norge og Europa – og tar flere medaljer både nasjonalt og internasjonalt. Men det Safari synes var mest spennende, var ikke konkurransen i seg selv, men selve reisen dit. Reisen til de ulike plassene – det ukjente.

– Jeg ble nysgjerrig på hva mer som var der ute. Jeg ville se mer enn flyplassene og idrettshallene.

Safari forteller at interessen for friluftslivet begynte allerede her. Men han visste ikke hvordan han skulle begynne. Derfor fortsetter han bylivet – og fortsetter å definere seg selv som en bygutt i en del år til.

– Hver gang jeg hørte noe om friluftsliv, sonet jeg litt ut, fordi jeg tenkte at det ikke hadde noe med meg å gjøre. Det var liksom ikke for meg.

Safari flytter til Oslo for å begynne som lærling i Loff, en uavhengig underholdningskanal som produserer filmer og serier. Og det var her, i dette kontorfellesskapet, at Safaris drøm om å oppleve Norge skulle realiseres.

– Det hele begynte med at jeg lurte på hvorfor alle skulle gå tur hele tiden. Hver gang jeg spurte hva folk skulle i helgen, sa de at de skulle gå tur i marka, eller at de skulle på hytta, vandre i skogen, eller bare dra på fjellet. Marka? Hytta? Skogen? Fjellet? Hva skal man der? Jeg hadde så mange spørsmål! Jeg visste ikke hva som fantes utenfor Mysen og Oslo.

Ideen om serien Safari på safari ble derfor skapt. Kanskje andre også hadde de samme spørsmålene som Safari? Kanskje andre også kunne lære – sammen med Safari.

– De spørsmålene som for mange kanskje er hundre prosent åpenbare, er ikke nødvendigvis det for alle. Turlivet er en del av kulturen her i Norge, og det er ikke alltid like lett å forstå seg på for folk som kommer utenifra.

Gjengen i Safari på safari besøker Rjukan, Gaustatoppen, Sogndal, Haugabreen, Dovrefjell, Bodø og Lofoten. Programmet ble en suksess, og Safari oppfylte ønsket sitt om å oppleve og oppdage Norge. Men han føler seg overhodet ikke ferdig. Han vil se mer av Norge, og Norge vil se mer av Safari.

I sesong to av Safari på safari går reisen til Brumunddal, Hafjell, Rondane, Kvitfjell, Røros, Harstad, Andøya og Svalbard. Safari får endelig bruk for dunjakken han kjøpte for flere år siden.

– Krasj-kurset jeg fikk av å være med i Safari på safari ga meg en indre forståelse. Jeg fikk puste på en annen måte. Jeg fikk bevege meg på en annen måte. Bruke øynene. Lytte. Hjertet mitt ble rett og slett knyttet til å være ute.

Safari fortsetter turlivet også utenfor TV-skjermen. Han er i ferd med å tråkke sin helt egen sti.

Safari har termoskoppen i hånda og peker bort mot andre siden av tjernet, fra den rustikke trebenken midt i Oslomarka.

– Der overnattet jeg for noen dager siden! Jeg sov ute, helt alene!

Safari er en sosial type. Egentlig trives han aller best sammen med andre folk. Men i det siste har han også funnet verdien av å være alene.

– Jeg liker å gå ut for å slappe av. Ha tid helt for meg selv. For jeg vet at når jeg er tilbake i byen, så er det mye jobb, mange venner jeg vil henge med, mye stress og ting som skal fikses. Derfor liker jeg å bare komme meg litt vekk og henge alene for meg selv. Jeg kan for eksempel finne roen ved å stå i flere timer og bare fiske. Ikke for å få fisk, men for å slappe av.

Lysten til å komme seg ut fortsetter å blomstre. Safari bestemmer seg for å gå fra Oslo til Bergen. Her også helt alene. Han pakker den store sekken for 23 dager på tur.

– Jeg er jo ikke en erfaren turgåer ennå, så jeg pakket absolutt alt med en gang. Jeg hadde rett og slett 23 dager oppi sekken min.

Det ble pakket til en kosetur, men Safari glemte at det var han selv som måtte bære på mat og gass til 23 dager, flip-flops, drikke, primus, ekstra fjellsko, solhatt, sportsteip, fiskestang, hodelykt, sovepose, telt, liggeunderlag og myggspray. I tillegg til veldig mange andre greier – både nødvendige og unødvendige.

– Sekken ble altfor tung! Jeg har jo skjønt i ettertid at folk kanskje kjøper ting og tang underveis, eller bor hos familie eller venner og får dem til å hjelpe til med mat og drikke, slik at man slipper å pakke med absolutt alt fra start. Allerede dag fem hadde jeg jo vondt overalt, i tillegg til heftige gnagsår på grunn av vekten på ryggen. Det gjorde det vanskelig å gå, men jeg ville ikke gi meg.

Safari fortsetter turen i noen dager til. Folk sender meldinger og spør om det går bra, og folk stopper opp langs veien for å spørre om han vil ha skyss. Men Safari vil klare dette selv. Selv om det er krevende.

– Jeg hadde skikkelig lyst til å klare målet mitt, men dessverre falt jeg på dag ti og skadet foten min.

Safari blir nødt til å avlyse turen halvveis. Det er tross alt ingen skam å snu.

– Det var utrolig gøy å prøve. Jeg fikk oppleve så mye at hjertet mitt ble glad.

Neste år skal Safari forsøke igjen. Han vil komme helt i mål. Han vil kjenne på mestringsfølelsen av å klare en ordentlig langtur ute i naturen – på egen hånd.

– Jeg skal planlegge turen mye bedre. Og jeg skal ikke jukse. Jeg skal gå hele veien igjen, fra start til slutt. Fra Oslo til Bergen.