Å gi fjellet videre

Ut på tur

Målet vårt var å gå gamle stier om igjen. Men aller mest ville vi nok prøve å gi fjellet videre.

Tekst og foto Marius Nergård Pettersen, Arkivfoto Torfinn Preus Pettersen

Det er en morgen for å gå gamle stier om igjen.

«Jeg tok med bildet,» sier faren min. Det er sensommer og vi sitter ved siden av hverandre på en benk foran det milelange, blågrønne vannspeilet av Gjende.

Bak oss står veggene av Gjendebu, mørkmalt treverk der morgenduggen sakte fordamper i sollyset. Rundt oss er andre dovne turfolk, de sitter i gresset eller er på vei ut, noen bader.

Faren min rekker frem hånda og gir meg bildet. Det er ikke et hvilket som helst bilde.

Men før jeg beskriver det, må sønnene mine komme med en avbrytelse. For begge to tumler lattermildt inn fra siden, og den ene roper noe. I armene har han en katt, en av gårdskattene på Gjendebu.

Han er forferdelig glad i dyr, og jeg vet ikke om det egentlig er katten han snakker om, eller om det er landskapet, kanskje geitene borti svingen, men ordene han roper er i hvert fall nok til å varme blodet mitt fra tåspissene til langt opp i hårrøttene. «Vet dere hva?» sier han. «Det er så fint i fjellet!»

«Vi skal vel på fjellet til sommeren igjen?» spør jeg av og til. «Ja. Tilbake til kattene.» svarer han alltid da.

Ekko.

«Fjellet.» Var det et av de første ordene jeg kunne? Sikkert ikke. Men noen ganger føles det sånn.

Ikke fordi vi var så innmari mye i fjellet i barndommen min. Heller ikke fordi vi så fjell gjennom vinduene der jeg vokste opp. Langt ifra. Der ute var bare skogen.

Men om ikke vi så fjellet i horisonten, så var det likevel liksom alltid der.

For fjellet var der. Det hang i bilder på veggene. Det sto i hyllene, i bøker som inneholdt beskrivelsene til klatrere, fjellguider og vandrere.

I hodet til faren min var det nesten alltid, drømmen om fjellet. Det var i hans og mammasplaner for neste ferie og i tankene om den som kom etterpå. Det var et familiært ord. Nesten et navn. Det var bare «fjellet».

Foreldrene mine snakket om det på samme måte som dem som sier «Vi var på fjellet i helga» og blir overrasket om du spør om hvilket fjell de faktisk mener. For andre kunne det høres ut som om de mente et hvert sted over tregrensa.

Det kunne ha vært Sunnmørsalpene, Børgefjell, Lyngsalpene, Hardangervidda, Stølsheimen eller hva som helst annet som er hardt og steinete.

Men for oss var Fjellet ett helt konkret område. Jotunheimen.

Morskjærlighet på vei mot Gjendetunga i 1987. Den 2342 meter høye Knutholstind troner i bakgrunnen, noe en treåring nok brydde seg fint lite om den gangen.

Gjendebu ble bygd i 1871 og er den eldste av DNTs hytter som er i drift. Her fotografert i 1987.

Frøet.

Og midt i denne forestillingen, drømmen og den konkrete turverdenen vi av og til opplevde, lå Gjende, en langstrakt portal av et vann til Jotunheimen fra øst.

Og her er vi altså igjen. Mellom dovne mennesker, blågrønt vann og høye topper. Nå tre generasjoner, en katt, noen geiter borti svingen og et bilde i hendene mine.

Det er som sagt ikke hvilket som helst bilde. Det er bildet som hang på barnerommet mitt, i glass og ramme, som en stadig påminnelse om at «se, så glad du er i fjellet».

Det er faktisk en forside av Fjell og Vidde. Utgivelse nummer to 1989, for å være helt nøyaktig. På denne forsiden står jeg. En tre år gammel variant. Jeg står på en stein i lia under toppen Gjendetunga, en sommerkledd gutt foran et blått og langt vann. Armene mine er utstrakt og over hodet svever en snøball som jeg nettopp har kastet til værs. Snøballen er hardpakket og hvit mot den blå himmelen.

Det er trettisju år siden pappa tok bildet. «Det er nok et av de fineste jeg har tatt,» sier han. Og heller ikke her er jeg helt sikker på hva jeg hører, om det er sannheten, for mannen har tatt enormt mange fine bilder, eller om han fortsatt mest pleier jorda rundt frøet han og mamma en gang sådde.

Rundt frøet som vi nå har prøvd å så videre.

Den yngste sønnen min leker fortsatt med katten. Han andre kikker i retning Gjendetunga, vet at det er dit vi skal. Han har mange turer bak seg, men jeg tror kanskje han har fått med seg at akkurat dagens mål er litt viktig og la grunnlaget for et kjerneminne for faren hans.

«Jeg satt i bæremeis opp dit, men dere har jo null problem med å gå selv,» sier jeg.

Av det hører kattegutten ingenting, men eldstemann, nikker han tankefullt? I et øyeblikk der ser det ut som om han tar inn dagens nostalgiske gjenklang.

Han smiler.

«Gleder meg til middag. Er så god mat her.» sier han.

For fjellet var der. Det hang i bilder på veggene. Det sto i hyllene, i bøker som inneholdt beskrivelsene til klatrere, fjellguider og vandrere. I hodet til faren min var det nesten alltid, drømmen om fjellet.

Da hobbyfotograf pappa sendte dette bildet til DNT, visste han ikke at det skulle ende i Fjell og Vidde. Og i hvert fall ikke at sønnen skulle jobbe for magasinet noen tiår senere.

Evighet.

En stund senere har vi slengt sekker på ryggen og lagt i vei gjennom lav bjørkeskog, et turfølge av tre generasjoner på vei mot tregrensa.

Entusiasmen er stor, særlig blant det yngste slektsleddet hver gang kyr på sommerbeite kalver frem mellom trærne. Over tretoppene troner fjelltoppene.

De er topper skapt av 400 millioner år gamle bergarter som er knust og slipt frem av plateglidning, jordskjelv, isbreer og vann.

Sett med et verdenshistorisk perspektiv står ikke slike fjell stille i det hele tatt. De spruter mot himmelen og velter og raser og knuses til støv. Gi dem noen hundre millioner av år til, og de har løpt videre og blitt til noe annet.

Men sett med øynene til et lite, naivt menneske har ikke toppene forandret seg all verden siden Aha toppa hitlistene. Faktisk ikke i det hele tatt. For oss står de der som et slags evig holdepunkt. De bare står og står «om hele verden enn forandres», som Rolf Jacobsen skrev i diktet Mere fjell.

Noen ganger tenker jeg at det kanskje er rart at foreldrene mine, og jeg etter dem, skulle være så opptatt av å ta kjærligheten for disse trege, svære og harde greiene videre til neste generasjon. For fjell, liksom?

Men det er kanskje i den (litt feilaktige) følelsen av evighet at noe av fascinasjonen ligger, da. I bygda der jeg vokste opp vokser nye blokker, hus, veier og biler frem for hvert år som går.

Noen har begynt å bruke ordet «by». I barndommens skoger sender stadig skogeierne ut hogstmaskiner og lastebærere for nye, grådige jafs av gamle minner.

Men her. I Fjellet. Står tida stille. (Så sant vi lukker øynene for faren for vindturbiner og kraftutbygging. Og det gjør vi, akkurat nå, for nå skal vi prøve å ha det litt hyggelig.)

Sett med et verdenshistorisk perspektiv står ikke slike fjell stille i det hele tatt. De spruter mot himmelen og velter og raser og knuses til støv. Gi dem noen hundre millioner av år til, og de har løpt videre og blitt til noe annet.

Pappa anno 2024. Snodig nok er det fortsatt ingenting som gjør dette smilet bredere enn synet av berg og topper.

«Kommer dere?»

roper eldstesønnen i stigningene mot Gjendetunga. I hånda har han kartmappa vår og geleider oss med stor konsentrasjon.

Turen fra Gjendebu og opp hit er ikke lange ekspedisjonen. Bare noen kilometer. Men det er bratte kilometer, og et turfølge med seks tiår i aldersspenn får lett noen strekk i laget.

Det er formiddag da vi alle har nådd turens høyeste punkt, på samme måte i dag som for trettisju år siden.

Foran oss ligger den samme, gamle utsikten. Gjende er den samme, like langstrakt og blågrønn i sola. Rundt vannet står de samme fjellene, flere av dem over 2000 meter høye.

Det er Slettmarkshøe, Svartdalspiggen, Knutholstind, Besshøe og Besseggen, for å nevne noen av veldig mange.

«Er det ikke fint?» sier vi voksne.

«Fantastisk.»

Også peker vi og snakker om gamle turer, og «Den var litt vanskelig.» sier faren min og mener en topp han har vært på.

Og så snakker vi om flere storslåtte utsikter og breer og fjell bakom fjellene vi allerede ser. Mellom oss sitter to små karer med hver sin matpakke.

«Lurer på om de savner oss,» sier han ene lavt.

«Hm?» sier jeg.

«Kattene. Tror du de savner oss?»

Og der og da vet jeg det, at det ikke er denne utsikten eller våre voksne tanker som får fjellinteresse til å gro. Godt jordsmonn i det indre av en liten gutt dannes ikke av ord om fjellenes følelse av evighet.

Det dannes av andre og enklere ting.

Som katter og geiter.

God mat.

Ansvaret for en kartmappe.

Siden 1980-tallet har både familien og hytta blitt litt større. Gjendebu er fortsatt et fantastisk utgangspunkt for turer i det indre av Jotunheimen.

Lykken.

For hva var det egentlig som fikk den tre år gamle jeg til å kaste en snøball i været og stråle av lykke i bildet som ble tatt for så mange år siden?

Var det utsynet over en av Norges største innsjøer? Tanken om å være i et eldorado av landets høyeste topper og turmuligheter på alle kanter?

Neppe. Det var vel egentlig bare snøballen. En ball fra en snøfonn, i skyggesiden av et fjell som lå så høyt at den ikke hadde smeltet vekk selv midt på sommeren, hvor fantastisk var ikke det?

Det var kanskje i den hvite klumpen mot himmelen at det svevde, det første lille frøet som ga fjellet videre.