Været var fantastisk.
Så fantastisk som du nesten ikke kan tro det kan bli i Jotunheimen i juli: vindstille, solfullt og sommerlig.
Beina var seige, men vi sang om sauegjeteren i Sound of Music og spiste smågodt fra Joker Luster (ambefalt ao 9 ao 10 tannlega me høgt studielaon) og kjente alkoholens siste krampetak sakte forlate leveren.
Vi møtte også et par med hund og baby, og tenkte: Wow. Hvis de klarer det, bør vi også.
De siste 100 meterne før hytta var det snø, og det var noe helt magisk ved å rusle med shorts over våt snø midt i juli. Men tåka kom fort, og vel fremme på hytta viste det seg at sovesalen var full.
Hyttevertene var fantastiske og forholdt seg imponerende rolig til tre masete surrehoder. iPhone-lader? Vipps? Null stress! Glutenfri middag og dessert? Også null stress!
– Ja, jeg sendte egentlig en e-post, sa jeg, og angret litt på siste setningen jeg hadde sendt avgårde lørdag kveld:
Håper fortsatt det er plass. Vi kommer langveisfra. Så langveisfra kom vi vel egentlig ikke.
– Åja! Er det du som er Krüger? Null stress! Vi har masse madrasser!
Innerst inne hadde jeg
nesten håpet at det ikke var plass. At vi kunne ta en kopp kakao og rusle ned igjen. Misforstå meg rett: Jeg elsker DNT. Jeg elsker å reise til fjells, få mat og seng og føle meg trygg og ivaretatt.
Men jeg elsker også stillhet. Derfor var tanken på å både sitte og sove, tett inntil 34 andre, etter å ha både sovet, pusset tenner og stått tett i tett med 1000 andre på festival, litt, tja, utfordrende.
Men vertskapet på Fannaråkhytta, Tora og Lars Petter, ryddet vekk all tvil, igjen og igjen: Det var helt fint å ta madrassen fra sovesalen ut på toppen av hunderommet, over paret med baby og hund.
– Nå er det snart middag også!
Vi ruslet inn i spisesalen. Det var noe merkverdig avslappet, ikke bare med vertskapet, men med alle på hytta. Noen spilte spill, andre halvsov.
Paret ved siden av oss, med to barn og freshe Swix-T-skjorter, var imponerende velstelte og harmoniske, de kunne like gjerne ha sittet på et finere hotell i Alpene, men valgte Jotunheimen.
Den lokale kjentmannen, han som hadde vært nærmest overalt, hadde også tatt turen innom. Det hadde også en dame fra Tyskland som hadde drømt om Jotunheimen i alle år.
Det strømmet på folk, til og med vertene hadde besøk, og det var mennesker i hver eneste krik og krok. Så fullt at det var besøksrekord.
Sammen fikk vi servert, ikke bare mat, men historier: at dette var stedet med mest tåkedager i hele Norge, over 300 faktisk, og at det har blitt servert reinsdyrkjøtt kaker i alle år.
At kjøttkakene flys inn med helikopter, at drikkevann måtte spares, det var lite snø i år, at alle som ikke spiser gluten får bacalao, og at desserten var under eksperiment, men at den beste pr. dags dato var en slags brownie lagd av sjokoladepudding.
Det var rart å kjenne kropp, hode og tempo senke seg, og bare smelte inn i massen av fjellfolk. Vi ble ett, alle sammen.
Under desserten fikk vi attpåtil en mann fra Japan til bords, han hadde gått langt og orket nesten ikke snakke, men smilte bredt etter å ha fått norsk smeltevann, saft og utallige kjøttboller.
