Falkeblikk og kongelig sus

Ut på tur

Falkeblikk og kongelig sus

Hvorfor har Kongen og Dronningen lagt sin elsk på den bortgjemte Sikkilsdalen?

Tekst og foto Aleksander Myklebust

– Se der, sier min partner Åste.

Med falkeblikk har hun observert en liten svart skikkelse på rundt 200 meters hold. En tårnfalk står stille i lufta over en myr. Den er slett ikke lett å få øye på.

Kort tid etter suser en ny falk forbi oss. Denne gangen litt nærmere. Kanskje ikke så rart når vi er på vei mot Skandinavias eneste gjenoppbygde falkefangeranlegg?

Jeg småjogger opp den siste stigningen, mens kveldssola er på vei bak fjellene i vest. Anlegget fra 1600-tallet ligger på en høyde med utsikt i alle himmelretninger. Et perfekt utsiktspunkt for en sulten falk eller fjellvåk.

Fra innsiden av «hytta» blir jeg stående og stirre etter flere rovfugler. Men det er få tegn til liv, og etter hvert tar tålmodigheten slutt.

Det var på ingen måte noen lett jobb å være falkefanger på 1600-tallet heller. Det var særlig nederlandske falkefangere som reiste til Skåbu for å fange nordiske rovfugler. Fuglene kunne bli solgt for skyhøye summer til fyrster og rikfolk på det europeiske kontinentet.

Jeg kikker bort på de svarte silhuettene i nordvest. Bak fjellene, som vi nylig har krysset, ligger Sikkilsdalen.

KONGELIG SUS.

Det er nemlig ikke bare den historiske falkefangsten som gir disse fjellområdene et kongelig sus. Den norske kongefamilien har i mange år lagt sin elsk på dalen med den såkalte Prinsehytta.

Tunet ble opprinnelig bygget for de daværende svenske prinsene Gustaf Adolf, Wilhelm og Erik, men etter unionsoppløsningen i 1905 ble det lite bruk for en residens i Norge. I 1924 ble den derfor gitt som en gave til daværende kronprins Olav. Siden den gang har eiendommen vært i kongefamiliens eie.

– Sikkilsdalen er veldig viktig for oss. Der trekker vi oss tilbake, har kong Harald fortalt under et utenlandsk statsbesøk.

Også hans far, kong Olav, beskrev Sikkilsdalen som et sted han lengtet tilbake til.

– For meg har Sikkilsdalen bestandig vært en oase i tilværelsen. Stillheten mellom fjellene har gjort at jeg virkelig har slappet av og samlet krefter år etter år.

Det er særlig kongefamiliens påskeferier som har blitt tilbrakt i dalføret øst for Jotunheimen.

– Påskene i Sikkilsdalen er noe helt for seg selv, skriver dronning Sonja i boken Kongens Hus.

SIKKILSDALEN

Sikkilsdalen er et frodig dalføre i Nord- Fron kommune som grenser mot de østre delene av Jotunheimen. Innerst i dalen troner fjellet Sikkilsdalshø (1783 moh.) som er et flott turmål dersom man ønsker utsikt over dalen.
Dalføret er særlig kjent for sitt årlige hesteslipp og den norske kongefamiliens tilstedeværelse. I mer enn 100 år har Prinsehytta vært i kongefamiliens eie og er derfor et yndet feriested for de kongelige. Det gode fjellbeitet har gjort at våryre hester slippes ut på beite hvert eneste år. Tidligere foregikk dette i regi av staten, men siden 1990 har driften blitt overtatt av Norsk Hestesenter.
Turforslag: Sikkilsdalseter (privat) er et perfekt utgangspunkt for turer i området. Herfra kan du ta turen innover dalen og bestige Sikkilsdalshø, eller ta turen opp til Vangstulkampen, der du kan fortsette over fjellet til den selvbetjente DNT-hytta Oskampen. Herfra har du fine dagsetapper videre til blant annet Haugseter fjellstue (privat), Skriurusten (selvbetjent DNT-hytte) eller Storhøliseter (selvbetjent DNT-hytte).

Vi kan gå tørrskodd over elveløpet i Hinøgla, som vanligvis må krysses via helårsbru. Det «fine» været har konsekvenser for både planter og dyreliv i elva.

Hesteslippet i Sikkilsdalen har lange tradisjoner. I mer enn 150 år har dølahestene blitt sluppet ut i slutten av juni og hentet tilbake igjen i begynnelsen av september.

– ÅRETS HØYDEPUNKT

For oss uten blått blod er Sikkilsdalseter det nærmeste vi kommer det kongelige feriestedet. Vi tråkker inn på tunet, som er omgitt av rosa geitrams og store blåklokker.

Helt siden 1868 har familien Sande drevet den betjente turisthytta. Tor Varpestuen er i dag femte generasjons driver. Innenfor de røde veggene henger malerier, veggtepper og andre pyntegjenstander som levner liten tvil om hvilket dyr som har en helt spesiell plass i Sikkilsdalen. Hesteslippet er en årlig tradisjon som tiltrekker hundrevis av besøkende.

– Det er et av årets absolutte høydepunkt, sier Varpestuen.

Vanligvis slippes hestene i tre ulike innhegninger der en hingst går sammen med et følge av hopper. Jeg har selv vært på plass og sett hvordan støvskyen står når de våryre hingstene blir sluppet løs og sirkler rundt de spretne hoppene.

Denne formen for hesteavl er helt særegen for Norge. I mer enn 150 år har dølahestene blitt sluppet ut i slutten av juni og hentet tilbake i begynnelsen av september.

Den frodige dalbunnen med gressletter, iblandet velsmakende urter, gir perfekte beiteforhold.

Sikkilsdalen er veldig viktig for oss. Der trekker vi oss tilbake.

– Kong Harald

Øst for Oskampen går stien gjennom en død bjørkeskog, der alle de hvite stammene står igjen som forlatte skjeletter: – Jeg synes det er noe estetisk over de døde trærne, sier Åste.

BEDRE ENN BESSEGGEN.

I den legendariske beretningen Tre i Norge ved to av dem fra 1882 reiser tre briter gjennom Sikkilsdalen og bemerker at Sikkilsdalshø «har en merkelig form og ser ubestigelig ut». Kjentmann Varpestuen er imidlertid uenig og beskriver det som sin favoritt-tur i området.

– Dagsturen opp til Sikkilsdalshø (1783 moh.) går Besseggen en høy gang når det gjelder utsikt, mener han.

Derfor er jeg litt betenkt idet vi legger i vei i motsatt retning gjennom geitramsen med kurs for fjellbjørkeskogen. Lenger nede krysser vi brua over Sikkilsdalsåa og balanserer på planker over de våte partiene langs Såtbekken.

– Se, her er det kjøttetende planter, sier jeg til Åste, og peker på et område fullt av tettegras.

De grønne plantene ligger som utslåtte sjøstjerner i myra. De nevnte engelskmennene beskriver myggen i dette området som «utholdende, store og av en langt betydeligere karakterstyrke enn vi noen gang tidligere har konstatert hos disse energiske dyr!» Selv blir vi imidlertid svært lite plaget av blodsugere, takket være den tørre sommeren.

Sakte, men sikkert vinner vi høyde, mens vierkrattene pisker oss oppover leggene. Døde bjørkestammer står som tause monumenter og iakttar oss. To kilometer senere trer vi ut av skogen og ut i åpent lende.

En ringtrost skvaldrer, mens den tar sats og letter fra en stein dekket med reinlav. Nå tviler jeg ikke lenger på veivalget.

Om sommeren er de røde bygningene på Sikkilsdalseter omringet av beitende hester og rosa geitrams. Et perfekt utgangspunkt for turer i den kongelige dalen.

SKJØR FJELLFUGL.

Vi tar en pust i bakken og legger oss ned i kreklinglyngen. Sikkilsdalen åpner seg som en grønn oase under oss og viser vei mot tindene i Jotunheimen. En heilo piper, mens vinden suser.

– Hva tenker du på når du hører heiloen? spør jeg.

– Den høres veldig skjør ut, sier Åste.

Det inntrykket deler også forskerne. Nesten en av tre heiloer ble borte fra den norske fjellheimen i tolvårs perioden 2009–2021. Derfor er den vesle vadefuglen oppført som «nær truet» på den norske rødlista over truede arter.

– SOM EN PARK.

Oppe på ryggen vest for toppen av Vangstulkampen (1624 moh.) er det lettgått terreng med kortvokst vegetasjon mellom steinene.

– Det er nesten som å være i en park, sier Åste.

Like over kanten møter vi et annet par som har overnattet like ved den selvbetjente DNT-hytta Oskampen.

– Hvordan ser det ut der? spør jeg nysgjerrig.

– Den så fin ut, men vi overnattet i telt et stykke bortenfor hytta, sier mannen.

PÅ VILLSPOR.

Et reinsdyrgevir står til pynt ved en av de røde T-ene. Vi bruker dem som veiviser ned mot osen av Nedre Heimdalsvatnet. Men plutselig er det bom stopp.

– Hvor er den neste? spør jeg, og kikker febrilsk etter steiner med rød maling.

– Jeg tror vi må være på villspor, konkluderer Åste.

Leggene piskes av einer og vierkratt mens vi kaver oss nordover på jakt etter riktig tråkk. Etter ti minutters leting finner vi den rette stien.

Over Hinøgla er det helårsbru, men den hadde vi fint klart oss uten. Hele elveløpet har nemlig tørket inn, slik at vi kan gå tørrskodd over steinene som vanligvis befinner seg på elvebunnen. Det «fine» været har sine konsekvenser for både planter og annet liv.

– Bææææ, lyder det plutselig fra skogen på andre siden.

Saueflokken rundt oss står plutselig i et dilemma. De skvetter unna, men vegetasjonen er så tett at de heller ikke ønsker å forlate stien. Dermed får vi trimmet dem et godt stykke før de endelig hopper ut til siden og lar oss passere.

BRANT NED.

Ikke lenge etter kommer vi til Oskampen. DNT-hytta ligger langs Jotunheimstien og ble bygget i 1970 for å bedre overnattingsmulighetene mellom Liomseter og Sikkilsdalen.

Åste, som er arkitekt, beskriver den som både «varmende, fredfull og koselig» til tross for gulnet furupanel. Utvendig ser den fresh ut, etter å ha fått ny ytterkledning så sent som i 2023. Kledningen er laget av kortreist malmfuru fra Langmorkje Almenning på Randsverk.

– Denne skal stå ubehandlet og gråne med årene som kommer, sier Jon-Leo Kjellstadli Svendsen i DNT Oslo og Omegn.

Hovedhytta brant ned sommeren 1991, og bygningen som står der i dag sto klar til vintersesongen året etter. Siden den gang har det ikke blitt gjort nevneverdig før den siste rehabiliteringen.

– Da skiftet vi det ytterste «skallet» med ny vindsperre, vinduer, dør og kledning, samt installerte solcelleanlegg og gjorde annen oppussing innvendig, sier Svendsen.

Han forklarer at de også har planer om å gi sikringshytta et tilsvarende løft.

Det «fine» været har sine konsekvenser for både planter og annet liv.

I Skåbu ligger Skandinavias eneste gjenoppbygde falkefangeranlegg. Herfra har man utsikt i alle himmelretninger – et perfekt utsiktspunkt for en sulten falk eller fjellvåk.

Den selvbetjente DNThytta Oskampen ligger, som navnet tilsier, ved foten av fjellet Oskampen (1502 moh.). Åste, som er arkitekt, nyter solveggen og beskriver hytta som både «varmende, fredfull og koselig».

DØD ELLER LEVENDE?

Vi nyter en siste stund i solveggen før den avsluttende etappen. Fra Oskampen og østover er terrenget svært lettgått – en flytsti dersom du liker å jogge med lett sekk i fjellheimen.

Plutselig havner vi midt i en død bjørkeskog, der alle de hvite stammene står igjen som forlatte skjeletter.

– Hva liker du best? Død eller levende bjørkeskog? spør jeg.

– Hmm. Det må nok bli den levende, men jeg synes det er noe estetisk over de døde trærne også, svarer Åste.

De åpne fjellområdene ved Sandåkluftin er et rovfuglparadis med spredt fjellbjørkeskog, våte myrområder, og mange fine utsiktspunkter.

Til tross for at både falkonering og hold av rovfugler er forbudt i Norge i dag, er det fremdeles vanlig i store deler av Europa. I arabiske land er falkonering svært utbredt. Der kan falkene til og med få utstedt egne pass, som gjør at de kan få egne seter på flyet.

– Galskap, tenker jeg for meg selv.

Litt senere ser vi enda en tårnfalk, som flyr i rask flukt over de åpne fjellviddene. Den er trolig lykkelig uvitende om falkefangsten som foregikk nettopp her for drøyt 300 år siden.