– Ferskere får du ikke. Og heller ikke høyere over havet!

Kristian Jacobsen snakker om reker. Dags ferske reker.

– Båten klappet til kai på nattmårran, og jeg kjøpte dem etter jobb i dag klokken 15, sier han fornøyd.

Og nå sitter vi her i solveggen på DNT-hytta Haakonsbu, 500 meter over det samme havet hvor rekene ble fanget, og fyller sultne fjellvandrermager.

– Sånn her gjør vi det i Nord-Norge!

Mannen med den store rekeposen og det brede gliset er tilsynsvakt på Haakonsbu og styremedlem i Harstad Turlag.

Sammen med kona Siv Eilertsen er han på tilsynstur og skal bruke helga til å snekre på et nytt inngangsparti til badstuehytta, slik at det ikke pakker seg så mye snø foran døra.

Selv er jeg på hytte-til-hytte-turen Trekanten på Hinnøya, en tredagers tur på rødmerket sti på Norges største øy.

– Stiene har jo vært der, men det var først etter de nye hyttene kom opp at vi begynte å promotere Trekanten, sier Kristian.

 – Jeg lanserte ideen allerede da vi satt på Snytindhytta i 2017 og planla nybyggingen av Haakonsbu. Vi ønsket å skape noe blest.

Tilfeldighetene skal ha det til at på den nevnte turen til Snytindhytta traff jeg Kristian Jacobsen for første gang.

Etter en mislykket teltovernatting på toppen av Vesterålens høyeste fjell, Møysalen (hvordan kan en teltnatt bli mislykket, undrer du kanskje. Jo, det kan for eksempel skje om man legger igjen teltstengene hjemme.), kom jeg deisende inn hyttedøra trøtt, sliten og veldig sulten.

– Vil du ha middag, spurte Kristian Jacobsen.

Det ville jeg.

– Vil du ha mer reker, spør Kristian.

Det vil jeg.

– Angående Trekanten, tenkte jeg at vi måtte ha noe mer å tilby enn to slitne hytter som holdt på å dette ned på alle fire sider, fortsetter Kristian.

Hyttene i Jonsheimen har blitt solid oppgradert. Hovedhytta på Haakonsbu ble bygget ny i 2018, mens gamlehytta ble totalrenovert i 2020. På sistnevnte er hunder tillatt.

Nye Toralfsbu ble åpnet i 2022, og sikringshytta skal totalrenoveres i 2025. På begge hyttene finnes både badstue, utedo i gangen, stekeovn og store panoramavinduer med utsikt over vakre nordnorske fjell.

– Da jeg var på tur her for første gang for 15 år siden, skjønte jeg med en gang at området har stort potensial. Men jeg hadde ingen tanke om at jeg skulle bli både styreleder i turlaget og hytteidiot. Ha, ha!

På DNTs landsmøte i 2023 fikk Kristian utmerkelsen DNTs dugnadspris. Han har vært prosjektleder for hyttene Haakonsbu, Toralfsbu, Skoddeberghytta og delaktig i Grønnkollhytta, og anslår selv at han legger ned nærmere 900 dugnadstimer årlig, styrearbeid og hytteprosjekt sammenlagt.

– Det var jo veldig hyggelig og overraskende med den prisen. Jeg måtte hente litt tørkepapir da.

– Hva er det som driver deg?

– Det er gleden over å skape noe og legge til rette slik at andre får gode opplevelser, forteller han.

– Det gir stor tilfredsstillelse å lese i hytteboka at folk har kost seg. Da tenker jeg at vi har gjort noe riktig.

Ved Storvatnet nyter jeg en badepause og dukker unna kleggen.

Vel fremme på Haakonsbu treffer jeg et par fra Tromsø som gjør Trekanten i motsatt retning. De forteller at oppstigningen fra Fiskefjorden tok litt på, så de innvilger seg en ekstra hviledag på Haakonsbu.

De blir lettet over å høre at turen til Toralfsbu er en sjarmøretappe. Den eneste bekymringen er at de har litt lite mat. Jeg legger meg på plattingen og slumrer til det jeg hører en stemme si:

– Reker på terrassen på tilsynshytta om en halv time. Tilsynsmannen har ankommet.

I kveldssola utenfor tilsynshytta forteller Kristian Jacobsen at han gleder seg til nok en dugnadshelg. Legge opp dagen etter eget ønske. Snekre på dagtid og så kose seg om ettermiddagen. Kommer det gjester forbi, er det hyggelig å prate.

– Det er artig å høre hvor folk kommer fra og hvor de skal. Hvor har de hørt om hyttene? Da kan det fort gå en time. Ja, og så skal man jo drikke kaffe.

Jeg takker for praten og for rekene og går tilbake til hovedhytta for å pakke sekken for i morgen. En biff, to egg og en halv pose med grønnsaker er til overs. Jeg henvender meg til Tromsøparet.

– Vil dere ha litt mat? Det vil de. 

Jeg legger meg fornøyd under dyna, uvitende om tåka som skal velte inn i løpet av natta og legge seg tjukk som grøt i ankelhøyde. Uvitende om regndråpene som vil gjøre stien sleip, spenne bein og suge krefter.

Idet jeg entrer drømmeland er jeg ikke klar over hvor digg det vil bli å komme ned til havnivå, låse meg inn i bilen og finne både mat og tørt skift, før jeg setter kursen hjemover. Hjem til Lofoten.