Det nærmer seg en ny fjellsommer.

En sommer hvor du kan vandre fra varde til varde, fra T til T, fra heim til bu. En sommer fylt med lange daler, spisse topper og iskalde kveldsbad.

Alt ligger til rette for en sprek ferie til fjells – hvor det sikkert vil falle seg naturlig å småpludre litt med de andre gjestene på DNT-hyttene. 

Men hva i alle dager skal du skravle om? Hvilke ulike stiltyper og personligheter er det sannsynlig at du vil møte ved oppvask- benken, ved utedoen, i peisestua? Hva bør du forberede deg på? Hvilke mellommenneskelige scenarioer kan oppstå?

Fjell & Vidde har latt seg inspirere av sosialantroplogien og gjort et aldri så lite feltarbeid på DNTs betjente, selvbetjente og ubetjente hytter.

Feltarbeidet er på ingen måte vitenskapelig utført, men har i det minste pågått i over 30 år. Vi har hele tiden benyttet deltagende observasjon som primær metode.

Nå har vi gleden av å presentere noen foreløpige funn – såkalte softdata om ulike stiler og personlighetstyper på DNT-hyttene.

Vi beklager at denne softdataen ble mye softere enn det mange presumptivt forventer. Det skyldes delvis en oppsiktsvekkende mangel på relevante studiepoeng og delvis at flere essensielle feltnotater forsvant i et plutselig vindkast ved Olavsbu. Nok om det.  

→ DEN HELT VANLIGE FJELLVANDREREN

Den helt vanlige fjellvandreren kjennetegnes ved konvensjonelt utstyr og en dempet framtoning. Bak en relativt ny og mørkeblå bukse, en relativt ny og lyseblå skalljakke og en relativt ny og rød 60-liters ryggsekk skjuler det seg likevel mye erfaring og kompetanse.

Selv om den helt vanlige fjellvandreren vet mer om norske nasjonalparker og DNTs dugnader og Peter Wessel Zapffe og nærliggende multemyrer og toppturer i Lyngen enn de fleste andre gjestene, er det likevel ikke sikkert at hun forteller noe om dette til deg.

Den helt vanlige fjellvandreren er nemlig en usedvanlig god lytter – og stiller gjerne fabelaktige oppfølgingsspørsmål til dine egne monologer under forretten.

Et godt råd er derfor å stoppe opp litt, avslutte fortellingen om deg selv og stille henne noen spørsmål om hvor hun har gått i dag (det viser seg kanskje at hun har gått lenger enn deg), hvor hun har gått tidligere (det viser seg trolig at hun har overnattet på over 300 DNT-hytter og besteget Aconcagua) og hvilken topp hun liker best (det viser seg muligens at hun ikke helt klarer å velge mellom Tverrådalskyrkja i Breheimen og Dønnamannen på Helgelandskysten).

→ TURLEDEREN

Turlederen har gått DNTs turlederkurs «for mange Herrens år siden» og benytter fortsatt den lilla turleder-fleecejakka han fikk tildelt på en turledersamling på midten av nittitallet.

Turlederen er videre ikledd fløyelsnikkers, loslitte gamasjer og en eiendommelig solhatt (som åpenbart har vært med på mye). Han har en helt egen ro over seg – og svarer mykt og klokt på alle spørsmål han får fra deltagerne på fellesturen («når er det middag?», «hvor er dusjen?», «når starter turen i morgen?», «hvilken type mose er dette?», «når var det Stetind ble førstebesteget, egentlig?»).

Hvis du er så heldig at du får sitte ved siden av turlederen ved frokostbordet, er det bare å lene seg tilbake og lytte til et lavmælt og innsiktsfullt kåseri om faunaen i Østmarka og floraen i Gausdal-Vestfjell.

→ MANNEN MED LITT FOR MYE ERFARING FRA FJELLET

Mannen med litt for mye erfaring fra fjellet har en 37 år gammel anorakk (opprinnelig rød, nå falmet rosa), en 42 år gammel nikkers, stive brestøvler håndlaget i en nord- italiensk landsby og en grånende frisyre som står rett til værs («jeg har gått i motvind hele dagen»).

Mannen med litt for mye erfaring fra fjellet røyker gjerne pipetobakk («kun når jeg er 1000 meter over havet, men noen ganger mellom 700 og 1000 meter over havet, også, det er ikke alltid den analoge og barometriske høydemåleren min er riktig innstilt») og viser gjerne fram – helt uten oppfordring fra deg – ei isøks med treskaft av merket Charlet Moser («jeg kjøpte den i Chamonix en gang på syttitallet, like før vi skulle klatre Arête des Cosmiques, har du lyst til å prøve den?, kjenne litt på den helt unike pendelen?»).

Du velger ikke samtaletema når mannen med litt for mye erfaring fra fjellet oppsøker deg ved spisebordet. Han velger selv samtaletema – og du kan ikke annet enn å lytte og nikke til alt han sier om dagens topptur («jeg valgte den litt uvanlige ruta opp nordeggen, den er litt vanskeligere enn normalruta, spesielt når det er tåke, slik som i dag»), ryggtraverser i Vest-Jotunheimen, ryggtraverser i Øst- Jotunheimen, om det å samle på eldre årbøker fra Schweizer Alpen-Club og om det å utføre komparative analyser mellom brestøvler i skinn og brestøvler i syntetiske materialer.

→ ULTRALØPEREN

Se! Hun har allerede løpt ni dagsmarsjer – på to dager – siden sist du traff henne på den betjente DNT-hytta. Hun er fortsatt lett til sinns, men kanskje litt skuffet fordi det ultralette solcellepanelet hun har bakpå den ultralette sekken ikke makter å lade den ultralette pulsklokka hennes samtidig som hun løper – slik hun hadde et ydmykt håp om at det ultralette solcellepanelet skulle gjøre.

→ YOGAENTUSIASTEN

Du oppdager yogaentusiasten når du ser ut hyttevinduet klokka 06:02 på morgenen. Da står hun allerede i det duggfriske gresset, puster dypt og utfører imponerende balanseøvelser.

Yogaentusiasten vandrer gjerne rundt i den ubetjente hytta iført batikkfargede, luftige klær som signaliserer flere opphold i Rajasthan. Ute på stien kompletterer hun disse plaggene med spennende detaljer som cowboyhatt, raske solbriller og bønneflagg hengende ut av ryggsekken.

Yogaentusiasten er alltid interessert i nye samtalepartnere – og lyser opp hvis dialogen skulle svinge innom backpacking i Asia, interrail, stjernetegn, jonsok, olsok eller åndelighet i all sin alminnelighet.

→ ULTRALØPEREN

Jepp, her er hun igjen. Hvem hun snakker med? Jo, hun snakker med:

→ MANNEN MED LITT FOR MYE ERFARING FRA FJELLET

Du trodde kanskje at mannen med litt for mye erfaring fra fjellet hadde kjørt hjemover i sin kjære Nissan Patrol 1988-modell 46 Stolt turpartner («et motorhistorisk svært interessant objekt, vet du. Har du lyst til å høre hvordan jeg reparerte bakakslingen?»)

Nå har han imidlertid gått en ryggtravers alene over flere døgn, sovet ute i bivuakksekk og spist pemmikan til middag – og er klar til å overforklare ultraløperen hvordan hun skal komme seg videre til neste hytte («du går vestover på merket sti i tre kilometer før du kan velge å ta en snarvei over høyde 1324, det gjorde jeg en gang, det var tåke, og kald vind, opp mot kuling i kastene mener jeg å huske, og litt vanskelig å finne fram, det var den sommeren jeg gikk fra Gjendesheim til Sota Sæter og videre inn i Tafjordfjella, vil du høre litt mer om den turen?»

Plutselig stopper mannen med litt for mye erfaring fra fjellet å snakke. Han spis- ser ørene. Hvilken lyd var det? En ravn? Et vindkast i hytteveggen? Eller er det venninnegjengen som kommer gående over åskammen i øst, med en hitlåt av Wham! over boom blasteren?