Hopp til hovedinnhold 

Ut på tur

Mount Dias

Om å se lyset i et gammelt lysbilde. 

Et ukjent ordtak – muligens fra Hjørundfjorden – forteller at «et menneske som går opp på loftet for å hente lysbildene sine, er et eldre menneske.»

Her om dagen gikk jeg opp på loftet for å hente lysbildene mine. Jeg kunne selvsagt gjort det i skjul. Jeg kunne selvsagt latt være å snakke om det.

Men se: nå skriver jeg om det, jeg dokumenterer det, jeg bare raller i vei, og noen vet sikkert hva jeg snakker om, og andre aner ingenting om hva dette handler om, og til sistnevnte gruppering (etter alle solemerker dreier dette seg om en forbløffende stor gruppering, vi snakker om hundretusenvis av mennesker, kanskje millioner) er det bare å si følgende med lys, høyskolepedagogisk stemme:

et lysbilde er «et bilde som er avsatt på en fotografisk film eller et annet transparent materiale. Lysbildet brukes dels til fremvisning på lerret med egnet fremviser eller projeksjonsapparat (...). Et lysbilde kalles også diapositiv, vanligvis forkortet til dias, som kommer fra det greske ordet dia (...). Alt dette ifølge Store Norske Leksikon.

Vinteren jeg fylte 16 år – altså i prekambrium – gikk jeg en kveld på ski til et ikonisk chalet i dypet av fjellheimen.

Vel framme på tunet sto 40 par telemarksski langs østveggen. Kabelbindingene blinket i månelyset idet svarte skyer gled sakte, sakte over snøkledde tinder.

Inne på hytta var det blafrende stearinlys, hjertelige mennesker, tendenser til allsang, og klatreutstyr, og røverhistorier, og en forunderlig odør av skosåler, sauna og stekt kjøtt.

Den lokale fjellsportklubben hadde invitert medlemmene til sin årlige lysbildesamling – og nå var det bare noen timer før vi alle skulle sette oss i lotusstilling i peisestua for å se, og lytte til, kåserier om ulike vertikale bragder.

Selv hadde jeg nettopp arvet mitt første fotografiapparatur – et Ricoh 35 ZF – og kunne bare ane konturene av hvor mye arbeid kveldens ulike foredragsholdere hadde lagt ned i sine respektive lysbildeshow:

1) Sannsynligvis hadde de pakket ryggsekkene, sagt farvel til kjente og kjære, lagt ut på regionale klatreekspedisjoner, funnet – og mestret – spektakulære situasjoner som kunne foreviges med et analogt speil- reflekskamera – gjerne i bortgjemte nordvegger hvor ingen noensinne hadde fyrt opp en filtersigarett tidligere i verdenshistorien.

2) Levert filmrullene med 36 eksponeringer – aldri mer enn 36 – til den lokale fotobutikken, hvor det gjerne jobbet en klok mann med snurrebart og mange digresjoner om ulike kameraobjektiv.

3) Ventet i flere døgn på den såkalte framkallingsprosessen (og lest Peter Wessel Zapffe, Skandinavisk Høyfjellsutstyr-katalogen og Reinhold Messner i mellomtiden).

4) Hentet ferdige lysbilder hos den kloke mannen med snurrebart og mange digresjoner om ulike kameraobjektiv, plukket opp en moviebox og to actionkomedier i videosjappa ved siden av, kjørt hjem i en Mazda 626 Coupe, satt seg ned ved kjøkkenbordet, klippet opp lysbilderemsene i enkeltbilder ved hjelp av saks, satt ett og ett lysbilde i små diasrammer og plassert rammene i en lysbildekassett – i en dramaturgisk, filosofisk og lyrisk rekkefølge – mens de samtidig lyttet til Bruce Springsteen-albumet Tunnel Of Love på vinyl.

5) Tenkt ut noe selvironisk og overjordisk å si til hvert bilde.

6) Pakket ryggsekkene med lysbildekassetter, isøkser og stegjern – og gått på ski til en avsidesliggende rifugio for å delta på den sagnomsuste, årlige lysbildesamlingen.

Levert filmrullene med 36 eksponeringer – aldri mer enn 36 – til den lokale fotobutikken, hvor det gjerne jobbet en klok mann med snurrebart og mange digresjoner om ulike kameraobjektiv.

Spol flere tusen år fram i tid – og der står jeg i loftsboden med flere kilo av mine egne lysbilder mellom hendene. Hvorfor jeg har funnet fram til disse?

Jo, fordi jeg nettopp har fått en «Film & Slide Express» i gave – en sort, liten dings som kan skanne lysbilder og trylle dem om til moderne datafiler i relativt god kvalitet. 

Jeg har ikke viet lysbildene mine en tanke siden september 2006, men nå bærer jeg forsiktig noen kassetter ned trappene, plasserer dem på kjøkkenbordet, legger et tilfeldig dias i skanneren, stirrer ned i en 3,5 tommers LCD-skjerm og ser plutselig meg selv som naiv 16-åring – iført litt for stor klatrehjelm, litt for liten selebukse og en nuppete fleece-jakke i tidsriktig koloritt.

En nordvegg av minner overvelder hjernen min, og hele sentralnervesystemet, og jeg ramler bakover flere tiår (metaforisk) og på kjøkkenbenken (mer konkret).

En svak summing i skanneren vitner om at jeg i dette øyeblikk digitaliserer meg selv. All nostalgi reduseres til en fil ved navn 3467.jpeg. Melankolien min tallfestes til å være ca. 4 MB stor.

Da jeg var 16 år, var lysbildeforedraget et hellig ritual, en høytidsstund, en legemliggjørelse av folks lidenskap for friluftsliv og fotografi.

Det var fortellerglede, det var fellesskap, det var fysisk, det var taktilt, det var langsomme forberedelser, det var menneskelig samkvem med tradisjoner tilbake til romertiden, det var sakte tid.

Lysbildeforedraget var en blanding av radioteater og folkeeventyr, en remiks av en guidet kunstutstilling og et livlig årsmøte i en demokratisk forening, og det jeg kanskje husker aller best er å sitte på et linoleumsgulv – lenge etter at føttene sovnet – og studere et spesielt velkomponert bilde på et stort lerret, og lytte til den ikoniske lyden fra lysbildefremviserens interne ventilasjonsanlegg akkurat idet foredragsholderen er midt mellom to spesielt velformulerte setninger.

Dette øyeblikket, disse to sekundene, hadde en egen aura over seg. Jeg tror det kalles inspirasjon.

I dag publiserer vi bilder i et rasende tempo. Jeg får omtrent 200 lysbildeforedrag anno 1992 rett inn i feeden på mobilen min – hver eneste dag.

Alle er velkomponerte, velkuraterte, med fiffige tekster til. Jeg oversvømmes av de vakreste turhistorier – døgnet rundt. Jeg trykker «liker» på mange av dem.

Men gikk noe tapt på veien? Er vi blitt bortskjemt av kvaliteten, blasert av kvantiteten?

Hvor ble det av spenningen før et ekte lysbildeforedrag, forventningene, taklyset som ble slukket i siste liten, nervene, usikkerheten, stotringen, nølingen, bildene som var speilvendt, hostingen, bildene som var opp ned, karbondioksiden, blinkskuddet som dukket opp i et osean av middelmådige eksponeringer, lyspæren i fremviseren som plutselig måtte skiftes, den forløsende latteren, kunnskapsformidlingen, muligheten for spørsmål fra salen, det spontane svaret, crescendoet, applausen, svetten, lukten, avslutningen, sosialiseringen, oppsummeringen og evalueringen dagen derpå, over fasttelefonnettet, i røde og hvite tastafoner? Hvor ble det av alt dette?

Slik sitter vi og raller i vei ved kjøkkenbordene, fra Oslo til Osaka, samtidig som vi digitaliserer våre respektive lysbildesamlinger.

Warning: i morgen skal jeg legge ut noen av de gamle lysbildene mine på Instagram. Og Facebook. Og Snapchat. Og TikTok. Og LinkedIn.

Jeg skal forsøke å skrive fiffige tekster til dem.

Håper du vil gi meg en tommel opp. Eller kanskje et lite hjerte?

En svak summing i skanneren vitner om at jeg i dette øyeblikk digitaliserer meg selv. All nostalgi reduseres til en fil ved navn 3467.jpeg. Melankolien min tallfestes til å være ca. 4 MB stor.

Du vil kanskje også like disse sakene:

  • Store Guidetind

    Store Guidetind

    Stadig flere leier guide for å komme seg til topps på utropstegnet i norsk fjellsporthistorie.

    Les mer
  • Bestyrerinnen

    Bestyrerinnen

    Historien om hvordan SOLBJØRG KVÅLSHAUGEN ble Norges mest kjente hyttebestyrer.

    Les mer
  • Væremelding

    Væremelding

    Været fra A til Å.

    Les mer